I 1993 ble det startet ei amnesty-gruppe i Snåsa, og drevet aktivt gjennom noen tid. Hvilket bidrag Snasa Amnesty ytet for à gi medmennesker i den ytterste livssituasjonen ei avgjørende håndsrekning, kan det vel stilles spørsmål ved. Det blir vel mikroskopisk, nærmest lik null.

Men det var meir enn ingenting.

I vårt land og i de fleste andre europeiske land kan innbyggerne fæle trygghet for liv og livssituasjon. Det betyr at Europa som en del av menneskeheten har kommet langt steg framover mot et humanitært idealmål, dette få tiår etter at Hitler hadde dratt verdensdelen inn i det menneskelige inferno som den andre verdenskrig var. Egentlig kunne vel dette statsautoriserte massemordet klassifiseres som menneskesamfunnets absolutte historiske lågmål.

Bakom ligger også Europas lite glamorøse rolle i kolonisering av land i andre verdensdeler. Alt isenesatt og regissert av mennesker, og det gir åpning for den tunge og djupe ettertanken: Hvordan kunne de? Hvordan kunne presumtivt normale mennesker opptre som de gjorde i afrikanske land med å samle sammen barn og ungdom og sende dem over havet til livsvarig slaveri på et fremmed kontinent?

Fortid er fortid - for oss, - men nåtid ennå for mange mennesker i andre deler av verdenssamfunnet.

Før var det ikke informasjon over landegrensene om det som foregikk. Maktmennesker kunne i mange tilfeller opptre som de ville. I dag får vi alt gjennom media daglig. Vi veit meir. Det gir oss stort ansvar for engasjement. Den snåsiske Amnestygruppa i 1993 var et slikt engasjement. Knøttlite javel, men meir enn ingenting!