Gå til sidens hovedinnhold

Meld deg inn i en organisasjon. I dag!

Vi risikerer at det ikke lenger er like mye deltakelse i det norske demokratiet etter at pandemien er over.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Organisasjonslivet er også en kritisk samfunnsfunksjon. Ikke for å hindre kollaps under pandemien, men for å sikre det fineste ved norsk demokrati etterpå.

Pandemien har forskjøvet en viktig balanse i det norske demokratiet. Mens lokalpolitikere har vent seg til å detaljregulere omfanget av folks sosiale liv, og helsetoppene har blitt kjendiser som veileder oss på daglig basis og gir ut bøker, har lag- og organisasjonslivet måttet avlyse aktiviteter og tåle masseflukt av medlemmer. Jo raskere vi kommer oss tilbake til normalen etter at pandemien er over, jo bedre er det.

Beslutninger i Norge blir ikke bare til ved at politikere fra ulike partier debatterer mot hverandre og stemmer. Beslutninger tas nesten alltid etter å ha hørt, eller tatt imot korreksjoner og innspill, fra organisasjonslivet og frivilligheten. Når hele dette sivilsamfunnet har en sterkt begrenset mulighet til å holde på med sin virksomhet, mangler etter hvert en viktig komponent i demokratiet vårt.

Det tåler vi fint i ei kortvarig krise. Men vi må ikke bli blinde for hvilke skadevirkninger vi nok vil se på sikt.

Vi har i Norge en velkjent liste over kritiske samfunnsfunksjoner. Her finner vi styring og kriseledelse, forsvar, lov og orden, helse og omsorg, redningstjeneste, digital sikkerhet i sivil sektor, natur og miljø, forsyningssikkerhet, vann og avløp, finansielle tjenester, kraftforsyning, elektronisk kommunikasjon, transport og satelittjenester. Dette er funksjonene som ifølge DSB og regjeringen må fungere til enhver tid for at samfunnet skal kunne fungere i en krisesituasjon.

I tillegg finnes en liste over områder som «vurderes som viktige i tilknytning til håndteringen av utbruddet av koronaviruset». Her finner vi renovasjon, medier, gravferd, olje- og gassvirksomheten, og barnehager og skoler. Alt dette er funksjoner som må til for at det hele skal gå rundt. Uten disse ville vi raskt opplevd kollaps, det sier seg selv.

Men det er verdt å merke seg at ingen av disse kritiske og viktige funksjonene er unike for et demokrati. For å sette det på spissen besitter både Kina, Russland og Saudi-Arabia også disse funksjonene.

Det må mye mer til enn et kritisk sett av minimumsfunksjoner for å ivareta det samfunnet vi kjenner som Norge. Vi har ingen liste over hvilke samfunnsfunksjoner som gjør det norske demokratiet unikt.

Et av de viktigste trekkene ved den norske samfunnsmodellen er jo deltakelse. Store deler av folks liv som i andre land enten er lovregulert eller kommersielle, styres av folk selv i Norge. Fagforeninger, frivillighet, lag og organisasjoner, idretten. Det er kanskje lett å avvise mye av dette som «hobbyer», «fritid» eller «overskuddsprosjekter». Men jobben er ikke det eneste viktige i folks liv. Og alle disse lagene og organisasjonene har en langt viktigere funksjon enn å kanalisere folks engasjement og fritidsaktiviteter. De er alle sentrale komponenter i det norske demokratiet, alt fra velforeningene til idrettslagene.

Nidaros har sendt en rekke spørsmål til organisasjonene som er registrert i Aktørbasen, Trondheim kommunes oversikt over frivillige organisasjoner. I overkant av 70 har svart. Svarene er nedslående lesning, og kan oppsummeres slik:

  • Over 6 av 7 lag/foreninger opplyser at antallet aktiviteter har sunket under pandemien.
  • Om lag 2 av 3 lag/foreninger opplyser at de har nådd færre mennesker under pandemien.
  • Om lag én tredjedel opplyser at medlemstallet har vært stabilt, én tredjedel opplyser at det har sunket, og én tredjedel opplyser at det har økt.
  • En liten overvekt av lag/foreningene gir uttrykk for at pandemien har hatt moderate konsekvenser, mens et betydelig mindretall gir uttrykk for at pandemien har hatt store konsekvenser.
  • Én tredjedel av lag/foreningene gir uttrykk for å være misfornøyd med måten myndighetene har håndtert/støttet ideelt arbeid i forbindelse med pandemien, én tredjedel er fornøyd, og én tredjedel er nøytral eller oppgir at spørsmålet er irrelevant.

Nasjonalt er bildet det samme. Klassekampen kunne nylig melde at barne- og ungdomsorganisasjonene har mistet 50 000 medlemmer i løpet av pandemien. Det vil ta lang, lang tid før styrken i det norske organisasjonslivet og frivilligheten er tilbake på nivået fra før pandemien.

Dette har ikke bare alvorlige konsekvenser for folks deltakelse i lokalsamfunnet, opplevelse av deltakelse og fellesskap, og helse. Det har også etter hvert direkte konsekvenser for beslutningene som fattes i Norge. Tusenvis av mennesker som ellers ville bidratt til å utvikle bygda, eller bydelen, eller interessefeltet sitt, har ikke gjort det i 2020 og 2021.

Denne utviklingen må ses i et større bilde. Mens både politikere og myndighetene har fått økt makt gjennom hele pandemien, har frivilligheten og sivilsamfunnet vært i knestående. Dermed er en viktig balanse i det norske demokratiet forskjøvet. Ideelt sett bør enhver sak som behandles politisk i Norge, være akkompagnert av et vell av innspill, endringsforslag, protester og initiativ fra resten av samfunnet. Slik utviklingen har vært det siste halvannet året, risikerer vi at det ikke lenger er like mye deltakelse i det norske demokratiet etter at pandemien er over.

Også organisasjonslivet og frivilligheten må sikres mot virus. Men vaksinen er både enkel og uten risiko for bivirkninger. Delta, og meld deg inn i en organisasjon i dag!

Kommentarer til denne saken