Det kan være fristende å se trygdeopprøret i Arbeiderpartiet – ja, for det er jo strengt tatt et trygdeoppgjør, og ikke arbeidsoppgjør det er – som et forvarsel om en politisk, eller ideologisk motivert dreining i partiet. Om tre uker, når partiet samles til landsmøte i Oslo, er det nemlig en mulighet for at partiet vedtar økte ytelser til folk som av ulike årsaker ikke kan jobbe.

Initiativet bak dette står sterkest i hovedstaden, og Arbeiderpartiets ordførerkandidat Rina Mariann Hansen har påpekt at den kraftige økningen i sosialhjelp til mennesker som fra før mottar arbeidsavklaringspenger eller uføretrygd viser at trygdene er så lave at det ikke er mulig å leve av dem.

Hansen har i tillegg gått hardt ut mot begrepet «arbeidslinja», som hun kaller «et fryktelig begrep», og stiller seg dermed nærmere Rødt og SV i språket, enn eget parti.

Dersom debatten på landsmøtet utvikler seg til et slags oppgjør med arbeidslinja i norsk politikk, kan jeg allerede nå se for meg analysene: Arbeiderpartiet går til venstre. Arbeiderpartiet blir rødere. Arbeiderpartiet forkaster arbeidslinjen!

Men det finnes en annen måte å lese bevegelsene i Arbeiderpartiet på: Og det er at det nettopp er terrenget som forandrer seg, og at det er naturlig for et sosialdemokratisk parti å som følge av det justere kartet, eller partiprogrammet, som det også heter.

Ulikheten i Norge har vokst over mange år – om ikke jevnt og trutt, så i det minste i rykk og napp. Parallelt med dette har antallet – og andelen – barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt vokst. Fire prosent av norske barn levde i fattigdom ved årtusenskiftet. I 2020 var andelen nesten tredoblet, til 11,7 prosent, før vi i 2021 riktignok opplevde den første nedgangen siden 2011, ned til 11,3 prosent. Det er 110 700 barn. Det er mange, mange flere som lever med dårlig råd i Norge i dag, enn for drøye tjue år siden.

Norge har lenge vært et såkalt to-tredelssamfunn, et samfunn der de fleste har opplevd vekst, fremgang, økt kjøpekraft, gode ferier og stadig mer absurd dyre boliger. Og så lenge to tredeler føler at ting er på rett vei, kan det gå ganske gærent med den siste tredelen før det får særlige politiske konsekvenser.

En så enkel mekanisme som dette er kanskje blant de enkleste forklaringene på at veksten i ulikhet har kunnet pågå over så lang tid i Norge uten at det egentlig har avstedkommet politisk endring av betydning. Selv i sosialdemokratiske, like Norge har det trolig vært stadig vanskeligere for den brede middelklassen, med sine elbilladere, rekkehus og rikelige fritidsaktiviteter (og ja da, jeg krysser selv av for alle disse!) å sette seg inn i det faktum at mange, mange familier i Norge ikke har det slik.

Men kanskje er det i ferd med å snu? Med dyrtid følger det naturlig at flere kjenner trange tider på kroppen. Kjøpekraften har ikke økt av betydning for vanlige lønnsmottakere på mange år. Strømprisene har gjort betydelige innhogg i mange familiers økonomier. Renteøkningen merkes av mange.

Og selv om en del tyder på at de fleste verken lar seg bremse på boligmarkedet eller i sine ferieplaner av de nye og trangere tidene, er det åpenbart at noe er i forandring, og at det kniper for flere. Forbruksgjelden økte betydelig i mars. Nylig kunne NAV i Steinkjer fortelle Steinkjer24 om en dobling i antall gjeldssaker. Slik er det også andre steder i landet. I slutten av februar meldte Nav Midt-Agder at antallet som søkte gjeldsrådgivning hos dem var nesten tredoblet på et år. Dette er renteøkningens og prisstigningens helt naturlige konsekvens: Det kniper mer, for flere.

Og med en økt følelse av sårbarhet blant flere – inkludert husstander som inntil nylig kanskje så på seg selv som immune mot dårlige tider og dårlig råd – øker trolig også bevisstheten om hva som kan komme til å skje dersom en mister jobben, eller blir syk. Behovet for samfunnets sikkerhetsnett kjennes nok mer umiddelbart når mer står på spill overalt rundt en. Og evnen til å sette seg inn i hvordan det er å leve med svært lite, øker kanskje tilsvarende.

Jeg skal helt åpent innrømme at min analyse her påvirkes av min egen politiske bakgrunn. Jeg kommer jo ikke akkurat til å gråte særlig salte tårer dersom Arbeiderpartiets landsmøte vedtar en trygdepolitikk med høyere ytelser for kronisk syke og andre som av ulike årsaker ikke kan jobbe.

Mitt anliggende er mer å gi en liten påminner om at politiske vedtak ikke skjer i et vakuum. Selv om Hansen går langt i sitt utspill, er det lite trolig at Arbeiderpartiet (eller LO for den saks skyld) over natta kommer til å endre sin forståelse av arbeids- og sosialpolitikken. Det er alltid fristende å lese kampene som utspiller seg på et partis landsmøte som en kamp mellom to eller flere fløyer i et parti, fløyer som mener det de alltid har ment, og som møtes annethvert år for å tevles om partiets politiske retning. Men noen ganger leser omgivelsene for mye inn i en politisk konflikt, og kanskje særlig når det mangler andre konfliktsaker å følge med på.

Det er i det hele tatt lite som tyder på at arbeidslinja i Arbeiderpartiet står for fall, selv om partiet skulle vedta å øke trygdeytelsene til et nivå det er mulig å leve av. For betoningen av både «gjør din plikt» og «krev din rett» er et av Arbeiderpartiets best innarbeidede politiske budskap. At statsminister Jonas Gahr Støre nå åpner for å se på nivået på enkelte trygdeytelser, men samtidig står fast ved sin oppslutning om arbeidslinja, er dermed helt som forventet.

I arbeidslinja ligger både Arbeiderpartiets eget svar på fremtidige makroøkonomiske utfordringer (flere må i arbeid når flere blir eldre), og det partiet selv opplever som en appell til den brede, norske arbeiderklassens verdisett. Etter Arbeiderpartiets landsmøte er nok avstanden fortsatt stor mellom Arbeiderpartiet og naboene til venstre, SV og Rødt. Og, kanskje viktigere: Like mye vil trolig gjenstå i spørsmålet om hvordan vi skal organisere arbeids- og velferdsetaten vår.