Rapport fra norsk idrett en dag omtrent midt i juni i koronaåret:

Skiskytteren Johannes Thingnes Bø er i gang med å bygge seg eget høydehus. Idrettspresident Berit Kjøll er i Athen, for å sikre seg selv en plass i styret i den europeiske olympiske komitéen. Som kvinne fra den fremdeles nokså anerkjente idrettsnasjonen Norge, landet som gjør det så godt i toppidrett, og som har utviklet sin egen nasjonale modell, ble hun naturligvis valgt.

Mens de to holder på med sitt, og langrennsløperne ikke får gå i fred på sommerskisamlingen sin, fordi de hele tida blir forstyrret med ubehagelige spørsmål om Kina, svikter grunnen under den norske idrettsbevegelsen.

Thingnes Bø innrømmer åpent at han ikke kan bry seg om at høydehus eventuelt svekker forholdet mellom topp- og breddeidrett, eller som det helst kalles: Den norske modellen.

Berit Kjøll kunne med fordel vært med langrennsløperne, for få vet så mye som hun gjør om hvordan vi samhandler med Kina. Hun var norsk direktør i Huawei. Hun har åpenbare store internasjonale idrettslige ambisjoner også, på egne vegne. Men hva hun mener om fotball-VM i Qatar eller OL i Kina er det ingen som kan vite.

Hun jobber for høydehus og sine egne ambisjoner.

Det er naturligvis mange gode grunner for at vi skal drive med idrett i Norge. Den kan gi et bidrag til bygging av nasjonal identitet, den samler i gode stunder nasjonen rundt store norske prestasjoner, men først og fremst tjener idretten i Norge to formål:

  • Den er dannende for ungdommen.
  • Den bidrar betydelig til folkehelsa.

Thingnes Bø bryr seg ikke, og det kan vi kanskje forstå, for det gjør heller ikke Idrettstinget – en forsamling som forrige gang den behandlet høydehussaken var i mot, med 90 prosent flertall, før den nå snudde til å være for, med 80 prosent flertall.

Ikke en gang i gamle Venstre kunne du oppleve noe sånt.

Den norske idrettsmodellen har vist seg å forene alle hensyn; den frister ungdommen inn i idretten, og har som uttalt formål å holde dem der til så mange som mulig har opplevd mestring, og dermed venner den befolkningen til å være livslang idrettslig aktiv, hvilket er den beste forsikringen mot livsstilssykdommer – og ut av dette springer faktisk verdens beste toppidrettsutøvere.

Det er så utrolig at andre nasjoner sender delegasjoner hit for å studere den, mens vi heller prøver å bli «internasjonale».

Idretten har valgt en ledelse som kan sies å ha et helt avslappet forhold til dette. Etter idrettstinget er det mange som har klødd seg i hodet og spurt seg selv; hvordan er det mulig? Det er faktisk ikke så enkelt å forstå, annet enn eventuelt som et uttrykk for «tidsånden». Jeg møter mange ildsjeler og ansatte i idretten som er dypt fortvilet. Store idrettslige miljøer føler at eksistensen er truet, naturligvis primært som en konsekvens av koronaen – men også fordi idrettens egen ledelse ikke ser ut til å bry seg.

Den evner i hvert fall ikke å gjøre noe.

Men det er lov å håpe på et mer dynamisk idrettsstyre de neste to årene, selv om Johann Olav Koss er borte. Han er den som kunne ha utfordret presidenten, og han var tiltenkt en helt bestemt rolle i styret: Han skulle ta tak i det internasjonale samarbeidet. Han skulle påvirke internasjonal idrett i det vi tradisjonelt oppfatter som riktig retning. Det fikk han aldri muligheten til, og som det fremgår av fotballforbundets Qatar-rapport: De 250 norske representantene i internasjonal idrett har fortsatt ikke en felles ide om hva de skal bruke innflytelsen sin til.

Nå har Berit Kjøll i stedet selv sikret seg det første lukrative internasjonale vervet. Som tidligere idrettspresident og ekspedisjonssjef Hans B. Skaset har påpekt er hun helt uten relevant erfaring, og som han videre skriver: «Uten en viss erfaring fra og posisjon på innsiden av internasjonal idrettskultur, er påvirkning ganske umulig og lite sannsynlig».

Dermed vakler også internasjonal idrett videre omtrent som hittil, fritt for plagsomme norske innspill.