Bodø/Glimt som en nasjonal størrelse startet da Harald Dutte Berg kom hjem før 1975-sesongen, men det laget og det spillet vi ser nå startet da Trond Sollied kom som spillende trener fra Rosenborg i 1992. Da ble Rosenborg-stilen introdusert i klubben, og den gjelder fortsatt:

Det skal gå fort fremover, det er enorme bevegelser foran ballfører, som blant annet brukes til å spille gjennom ledd, og ballen spilles fortrinnsvis i rom foran lagkamerat, og i alle fall på rettvendt spiller. Vingene skjærer gjennom feltet på innlegg fra motsatt, som for eksempel Ola Solbakken gjorde da han scoret til 2-0 mot RBK. Alt dette med utgangspunkt i en stram 4-3-3-oppstilling, med de helt opprinnelige typene:

Midstoppere som bryter gjennom ledd med ball, angrepsbacker, indreløpere som fârer opp og ned som galleislaver (som var benevnelsen, før Drillo fikk gjennomslag for det opprinnelige fra femmanns-angrepsrekken; indreløper), en sentral midtbanespiller som holder tempoet oppe fra stormens øye, og ikke minst; klassiske gjennombruddsvinger. Bare midtspissen har gjennom de drøyt 30 år siden dette ble konstruert i Moss i 1986 hatt mange forskjellige personligheter.

Alt dette brukes til voldsomme kontringer hver gang kampen inviterer til det.

I Bodø har ikke folk omtalt dette som gammeldags eller utdatert, og ingen spillere har reist derfra så åpenbart i villrede om hva det handler om som senest ex-rosenborger Anders Trondsen må ha gjort. Han har åpenbart ikke lært noen ting i løpet av sine knapt 70 kamper for klubben. For å si det sånn; Det er ikke bare hans ansvar. Det vitner om en litt forvirret klubb.

Som det er gjentatt utallige ganger; selv Nils Arne gjorde forandringer ettersom spillere og situasjoner skiftet. Derfor var ikke de forskjellige RBK-utgavene helt lik hverandre. Men årets Glimt-lag kan stå som en helt representativ utgave av det klassiske Rosenborg.

På ett punkt skiller det seg antagelig ut: Strukturen er ikke like stram som den var i Rosenborg. Det tror jeg den må bli hvis laget skal hevde seg i Europa. For det er ikke sånn som noen tror at det dermed blir lettere å demme opp. Det blir vanskeligere fordi det er som Sverre Brandhaug sa: «Det spiller ingen rolle om motstanderen kan spillet vårt. Vi kan det bedre», og dessuten er det i RBK-strukturen alltid mange pasningsmuligheter. Motstanderen kan ikke dekke opp alle.

I Bodø har de naturligvis gjort veldig mye lurt, som går langt utenpå det Trond Sollied kom med: de spiser sikkert ikke dessert, og de driver med mental trening, og de øver mye, legger seg sikkert før Kveldsnytt og svarer antagelig til benevnelsen «toppidrettsutøvere». Det skulle ikke forundre meg. Men når alt kommer til alt, så blir de stående disse tre: Spillestil, spillestil og spillestil – og størst blant dem er spillestil.

Glimt er veldig langt unna å være et kjøpelag, slik Rosenborg i storhetstida heller ikke var det. Klubben har sett etter spillernes iboende ferdigheter, og utviklet dem, som de for eksempel også har gjort med de som kom til klubben som vrakede RBK-spillere. Klubben har klart å overlevere stilen fra én generasjon til den neste, fra én trener til etterfølgeren, fra Sollied til Øystein Gåre, til Hoftun og Kåre, og Bjørn Hansen som var med for å holde dem og klubben på sporet, og Jan Halvor Halvorsen og Åsmund Bjørkan, og brødrene Berg og til Kjetil Knutsen, for å nevne noen. Her har de en mye bedre historie enn RBK.

Dette er en ubetinget gladsak, for Bodø og Glimt. For de store klubbene fra de store byene er det naturligvis skammelig. De er i større eller mindre grad ute på ørken-vandring, noen på vei mot vannkilden, som for eksempel Vålerenga, men det er fortsatt langt å gå, og Brann med sin nåværende trener ønsker seg dit, mens for eksempel Lillestrøm og særlig Viking fortsatt er i villrede om hvor de skal.

Om Rosenborg er det fortsatt å si at laget har hatt imponerende uflaks i de tre siste kampene. Det kunne like gjerne vært ni poeng som null, tross 0-3,2-3 og 1-5. Jeg er fortsatt trygg på at Åge Hareide holder hodet kaldt, og ser hva som skjer, men jeg anbefaler også fortsatt at han kopler seg tett opp til dem som var der på 90-tallet. Lykkeligvis har han noen av dem like ved sin side.