For noen uker siden kom to NRK-programledere med en utfordring til partilederne: Den som har tro på at vi er godt i rute til å nå klimamålene for 2030, skulle rekke opp ei hånd. Kun statsministeren rakk opp hånda, ære være ham for det. Resten sto bare der og kopa, i en aldeles stusslig demonstrasjon av resignasjon.

Publikum lo. Ingen hisset seg opp. Ingen ble sinte over at en nesten samlet partilederstand hadde magemål til å stå og diskutere klima i en halvtime ved å – for å sette det på spissen – liste opp alle tiltak de var mot, for så å vise ved håndsopprekning at de uansett hadde gitt opp. Det var noe av det mest patetiske jeg har sett i en valgsending. Jeg slo av kort tid etterpå.

Ikke uventet ble skolevalgene en brakseier for høyresiden. Høyre er suverent størst med 21,9 prosent, og nest største parti ble ikke Ap, men Frp (!). Samlet sett gjør venstresidepartiene det rett ut elendig – sammenlignet med 2019 går alle partiene på venstresiden (og Senterpartiet) tilbake.

Tilbakegangen for MDG er særlig brutal. Det var sikkert bidragsytende til at Unge Høyre-leder Ola Svenneby da skolevalgresultatet var klart, uttalte at «Generasjon Gretha Thunberg er død».

Og det er et betydelig innslag av såkalt projisering i Facebook-strømmen min nå (Facebook, der få, om noen unge er til stede). En hel haug med voksne – hvorav flere sokner til partier som selv har gjort en særdeles begrenset innsats for å løse klimakrisen – er svært opprørte over Unge Høyre-leder Ola Svennebys uttalelser om at Thunberg-generasjonen er død.

På ett vis er det fullt forståelig at mange synes uttalelsene hans er opprørende. Det er jo utvilsomt et betydelig element av opportunisme i Svennebys gledestrålende oppfølgerkommentarer om at valgresultatet er «en konservativ motreaksjon til klimastreiken og Greta Thunberg-generasjonen som var for fire år siden, og det er selvfølgelig veldig, veldig gledelig å se».

En skal ha øvd mye på politisk retorikk for å hevde, som Svenneby og bl.a. Mathilde Tybring-Gjedde (H) nå gjør, at uttalelsene kun handler om at «Greta Thunberg er ikkje synonymt med klimakamp – og ho er i alle fall ikkje synonymt med effektiv og god klimapolitikk». Dette er jo ikke kun et spørsmål om politisk strategi. Unge Høyre gleder seg åpenbart over at den aktivistiske bevegelsen som vokste fram for noen år siden er svekket, og at høyresiden vokser på deres bekostning.

Men Svenneby har jo rett. At han smiler og feirer mens han sier det, gjør det ikke mindre rett.

Selvsagt er det opprørende for mange, særlig blant oss som er over gjennomsnittet opptatt av klima, å se Svennebys uttalelser. Særlig i lys av det siste årets ekstremvær både i Europa og globalt. Men jeg tror flere gjør lurt å kjenne etter en ekstra runde hvorfor det er så opprørende? Og i stedet for å felle en dom over en hel ungdomsgenerasjon som fortapte egoister (for jeg har sett nok av det også det siste døgnet – kritikken er ikke avgrenset til Svenneby, og språkbruken er hard), kan det jo være nyttig å spørre seg selv hvordan det ble slik?

Hvordan ble Thunberg og klimastreiken tatt imot for noen år tilbake? Ble de lyttet til? Fikk ungdommene som rakk å streike før pandemien stengte dem inne, noen gang noe signal om at de ville bli tatt på alvor?

Hva har tenåringene som streiket for noen år siden lært i mellomtiden, fram til de på NRK for noen uker siden fikk se hva deres egne ledere tenker om utsiktene til å lykkes i klimakampen?

Å kreve at ungdommen skal være legemliggjøringen av all aktivismen, all politikken og alt håpet en selv har har mistet troen på, er sørgelig illustrerende for hvordan vi altfor ofte forholder oss til ungdom.

For dersom ungdommene viser seg å tvert imot være et produkt av våre egne feil og mangler – ja, da melder fornektelsen seg. Ungdommen har visst blitt desillusjonerte helt av seg selv, si.

Så neste gang det voksne publikumet klapper og ler mens en samlet partilederstand demonstrerer at de har gitt opp klimamålene, kan det være greit å huske det siste døgns debatt. Og spørre seg selv hvem det var som drepte Generasjon Thunberg, og hvem en egentlig bør være sinte på og bruke de store adjektiver om i disse dager – i klimaets navn.