På venstresiden er det en nesten mytologisk frustrasjon over Arbeiderpartiets saktegang. Det som for Arbeiderpartiet er et adelsmerke - kjærligheten til gradvis og metodisk politisk arbeid - fremstår ofte for SV, Rødt og venstresiden i LO som manglende ambisjoner og sløvhet. Eller verre, at Arbeiderpartiet har glemt hva de sto for.

Her finner vi mye av årsaken til Rødts pussige Einar Gerhardsen-fetisjisme. I utgangspunktet er det jo en fiffig ironi i at Rødt, som har sitt opphav i en bevegelse som i sin tid så på Gerhardsen som en sviker, nå løfter frem nettopp denne politiske æraen som det flotteste norsk politikk har oppvist.

  • Trønderdebatt analyserer den nye regjeringserklæringen, side for side. Hver dag fremover vil kommentatorer fra Trønderdebatt og våre samarbeidsaviser skrive sine betraktninger med utgangspunkt i et nytt kapittel av Hurdalsplattformen. I dag ser vi på kapittel ni: Arbeidsliv.
  • Hurdalsplattformen kan leses her.

Men det er ikke nødvendigvis politikken det lengtes tilbake til - på store deler av norsk venstreside finnes først og fremst savnet etter handlekraften. Etterkrigstidens arbeiderparti gjennomførte store, brede samfunnsendringer på kort tid. Hele velferdssystemer ble bygd, en hel infrastruktur etablert, hele næringskjeder kom på plass. Kort sagt ble rammeverket for det moderne Norge lagt i høyt tempo.

Det er ikke rart at slikt skaper myter. Ideen om at Arbeiderpartiet «bygde landet» er den positive motsatsen til de hatefulle konspirasjonsteoriene som Arbeiderpartiet også er alene om å rammes av. Partiet har vært Norges viktigste i over 75 år. Da er det ikke så rart at partiets historie er innhyllet i mystikk, og et eget sett med romantiske forventninger.

Men i dette finner vi kanskje også svarene på hvorfor Arbeiderpartiet over tid svekkes i oppslutning. Når Arbeiderpartiet ikke helst selv vet hva de vil, er det liksom ikke grenser for hvor kriserammet de blir i folks øyne. De er jo partiet som skaper og bygger ting. Så hva skjer når mye av jobben er gjort, og et sosialdemokrati først og fremst skal forvaltes?

Mange av konfliktene i Arbeiderpartiet de siste drøye tjue årene har sitt opphav i dette spørsmålet. Et parti som historisk har hentet så mye av sin kraft fra mobiliseringen rundt et mål - det sosialdemokratiske Norge - har ikke nødvendigvis den samme appellen når budskapet er at vi skal ta vare på det vi allerede har bygd.

Hurdalsplattformen - kapittel for kapittel

Trønderdebatt kommenterer regjeringsplattformen, kapittel for kapittel. Les alle kommentarene i serien:

  1. Finans: Den økonomiske politikken til Bondevik pakket inn i retorikken til Rødt
  2. Næring: Distrikts- og næringspolitikk handler om mer enn å skyte noen ulvetisper
  3. Landbruk: Borch får ikke lang tid på seg før enorme forventninger må innfris
  4. Fisk: Den aldrende fiskeren
  5. Olje og energi: Et område hvor regjeringen ønsker å gjøre minst mulig
  6. Klima og natur: Klimanørds i forkledning
  7. Kommunal og distrikt: Å stoppe det ustoppelige
  8. Transport: Det finnes forskjeller mellom Jonas' og Ernas transportpolitikk. Men de handler ikke så mye om transport.
  9. Arbeid og sosial: Mer Gerhardsen enn Gro
  10. Kunnskap: De må lytte til dem som kjenner hvor skoen trykker
  11. Helse og omsorg: Små skritt mot bedre helse
  12. Justis: Retten er satt, for godt
  13. Kultur: Å være eller ikke være, det er fortsatt spørsmålet
  14. Barn, familie, tro og livssyn: Én elefant får stå ubemerket midt i kirkerommet
  15. Innvandring og integrering: Men hva med i morgen?
  16. Forsvar: Bomber og granater? Ja takk!
  17. Utenriks: Norge, først som sist

Arbeiderpartiet gjorde ikke et godt valg i år, men stemningen rundt partiet er likevel langt, langt bedre enn for bare et år siden. Og det skyldes i stor grad at det er en ny følelse av retning over det hele. I den grad en kan lese et nytt politisk prosjekt for Norge ut av Hurdalsplattformen er det ikke nødvendigvis distriktsdimensjonen som er det mest oppsiktsvekkende. Nei, det er Arbeiderpartiets nyorientering mot et mer klasse- og konfliktorientert politisk språk.

Dette gjør at arbeidskapittelet i Hurdalsplattformen både er det mest politisk levende i sitt språk, og det kapittelet som danner den tydeligste kontrasten mot Erna Solbergs styre. Det er i det store og det hele en tydelig, venstreorientert tekst. Det kan en vel kanskje ta som en selvfølge når Arbeiderpartiet og Senterpartiet tar over roret etter åtte års høyrestyre, men så enkelt er det jo ikke. Kontrasten mellom Hurdasplattformen og Jens Stoltenbergs første regjering, med sin støtte til privatisering av offentlig velferd og børsnotering av statlige selskap, er for eksempel vel så stor. I valgkampen i 2001 kom det fram at Stoltenbergs regjering hadde forsøkt å få LO med på en avtale om å svekke sykelønnsordningen. I dag ville dette vært helt utenkelig.

Arbeiderpartiet har - trass i at de fortsatt vil få kritikk av både SV, Rødt og LO for å gjøre for lite og for sent - beveget seg politisk på tjue år. Den gradvise orienteringen mot høyre som kjennetegnet både Gro Harlem Brundtlands æra og Jens Stoltenbergs første regjeringsperiode, har stoppet opp.

Og kanskje skyldes det nettopp at Arbeiderpartiet igjen ser et behov for et sosialdemokratisk parti som bygger og reparerer, og ikke bare forsvarer og forvalter. Mange steder i arbeidslivet finnes det i dag en rettmessig følelse av at noe er ødelagt. Yrker som en før kunne leve godt av gjennom hele livet, er i dag redusert til lavtlønnsyrker som undergraver den norske modellen. Frislippet av bemanningsbyrå (som Arbeiderpartiet selv sto for på tidlig totusentall) har skapt et sterkt klassedelt arbeidsmarked og svekket fagbevegelsens stilling. Hele fagtradisjoner står i fare som følge av arbeidslivskriminalitet og sosial dumping.

Så når regjeringen i et så tørt dokument som Hurdalsplattformen skriver at de vil «gjennomføre en storrengjøring i arbeidslivet for å sikre faste, hele, stillinger med norske lønns- og arbeidsvilkår», er det ikke bare et tegn på et mer aktivistisk språk fra Arbeiderpartiets side. Det virker også ektefølt. Som nevnt i omtalen av regjeringens finanspolitikk er det ikke først og fremst skattesystemet som har skapt små forskjeller i Norge, men arbeidslivet. Det merkes i Hurdalsplattformen. Her synes det i praksis at partiet i hele valgkampen orienterte seg mer mot et klassisk arbeiderklassebudskap.

Mange har harselert med slagordet «Nå er det vanlige folks tur». Men det mest påfallende ved slagordet er at det er mer konfliktorientert enn noe annet slagord Arbeiderpartiet har gått til valg på siden tidlig 30-tall, kanskje med unntak av Brundtlands smått autoritære «Uten styring havner Norge i grøften» i 1989. Om det er noens tur, må noen andre stille lengre bak i køen. Ikke alle vil være enige i analysen, men i arbeidslivspolitikken - i hvert fall hvordan den presenteres - synes jeg Hurdalsplattformen minner mer om (den nå mytologiske) Einar Gerhardsen enn om Gro Harlem Brundtland.

Dét er fascinerende. For jeg vet ikke om mange ville trodd på det dersom noen for tjue år siden spådde at det var Jonas Gahr Støre som skulle gjenetablere det aktivistiske Arbeiderpartiet med «vanlige folks tur», «storrengjøring i arbeidslivet», en langt mer offensiv vektlegging av partssamarbeidet i arbeidslivet, og etableringen av en lavinntektskommisjon med mål om å redusere lønnsforskjellene i samfunnet. Men slik ble det. Og det bidrar til at Støres regjering allerede ved inntredelsen er et interessant kapittel i Arbeiderpartiets historie.

Oppdatering 4. november 2021 kl. 11:08: Overskriften er endret fra «Mer Gerhardsen enn Gro» til «Mer Einar enn Gro» etter innspill fra leser, for å ivareta konsekvent bruk av fornavn. Språklig tilbakemelding mottas med takk i Trønderdebatt, også når bokstavrimene må vike. -red.