Onsdag var det årsmøte i næringsforeningene både i Levanger og Verdal. Begge steder hadde man til behandling spørsmålet om mulig sammenslåing med hverandre - og begge steder er man positive til å gå videre med diskusjonen.

Denne saken er ikke bare fornuftig, den er overmoden. En næringsforening har til hensikt å jobbe for sikre rammebetingelser, skape gode samarbeidsforum og relasjoner til blant annet det offentlige og å støtte sine medlemmer på mange vis. Det er nesten ikke eksempler på at næringslivet i Levanger og Verdal står i motsetning til hverandre - og dermed trenger hver sin forening. I stedet er det flere og flere årsaker til at man bør stå sammen.

Kompetansebehov er en av årsakene. En sammenslått næringsforening vil ha økonomiske rammer nok til å holde en håndfull ansatte. Da kan man bygge opp et fagmiljø innen næringspolitisk arbeid, med spesialkompetanse på for eksempel markedsføring, kommunikasjon, jus og myndighetspåvirkning. Behovene hver enkelt bedrift har er selvsagt ulike, og i en forening med få ansatte er det uungåelig sånn at man har bedre forutsetning for å hjelpe bransjer man selv kjenner godt. En sammenslått enhet er dermed mindre avhengig av enkeltpersoner.

Til sammen er det rundt 400 bedrifter i de to foreningene, og tallet er økende. Det betyr at man etter hvert snakker på vegne av ganske mange - og i en bransje hvor kjøttvekt ofte spiller en stor rolle, vil det bety at flere vil lytte. En sammenslåing vil bety at næringslivets sak kan stå sterkere i mange lokalpolitiske diskusjoner, men det kan også bety at Innherred får en tydeligere stemme i mange spørsmål hvor konkurrenten sitter i Trondheim, Stavanger eller Oslo - som for eksempel i diskusjoner om statlige investeringer, nasjonale rammevilkår eller i konkurranse om å tiltrekke seg store næringsaktører.

Vedtakene onsdag står imidlertid igjen med ett stort spørsmålstegn. Hvorfor i all verden diskuterer man sammenslåing mellom to av næringsforeningene på Innherred?

Et svar er kanskje at konfliktnivået øker når det er snakk om samarbeid på hele Innherred, men også her er det utvilsomt slik at fordelene ville mer enn veie opp for ulempene ved en sammenslåing. Det er store synergier å hente på tettere samarbeid - det være seg i arbeidet med arealpolitikk, profilering av egne bedrifter, fellesprosjekter innen for eksempel rekruttering og ren lobbyvirksomhet. Innherred må innse at det egentlig ikke er hovedspørsmålet om en bedrift er etablert på Sørlia, Røra, i industriparken eller på Skogn. Poenget må være den samlede utviklingskraften på Innherred.

Det er heller ingenting som tilsier at et felles næringsselskap for hele Innherred må innebære at alle aktører alltid er enige i alle spørsmål.

Vi skal være forsiktige med å analysere for mye hva årsakene i dette er, og trolig er man langs hele aksen preget av gamle holdninger, men slik saken framstår til nå er man mer fremoverlent sør på Innherred enn nord. Hvis det stemmer, er det det synd, for både næringsutvikling og demografiske utfordringer vil i fremtiden være mer krevende jo lengre unna Trondheim man kommer.

Sånn sett er det kanskje næringslivet nord på Innherred som har størst behov for drahjelpen man kunne fått av en sammenslått organisasjon med hele Innherred i ryggen.