Gå til sidens hovedinnhold

Mia Landsems appell: Det sekundet jeg så barn oppleve overgrep, så gjorde det noe med meg

Det er på tide at vi og rettsvesenet legger skylda der den hører hjemme. Det er ikke ofrene som har skyld i det som har skjedd. Skylda ligger alltid hos gjerningspersonen, sa Mia Landsem i sin 8. mars-appell i Trondheim.

8. MARS

  • «Hei Mia. Det startet med et uskyldig bilde bare. Det utviklet seg til at han presset meg til mye styggere og verre handler jeg måtte utføre, filme og sende. Dette gjorde han tre ganger».
  • «Hei Mia. Jeg gjorde en TikTok trend der jeg står i trusa. Dette ble spredt rundt til alle på skolen. Hva gjør jeg nå?»
  • «Hei Mia. Min 15 år gamle datter min har blitt utsatt for deling av intime bilder av en ekskjæreste i klassen. Mobbingen og truslene øker mye. Hva gjør vi nå?»
  • «Hei Mia. Jeg var på fest, og der lå jeg med en gutt. Han filmet dette og sendte det til andre på nettet. Hva skal jeg gjøre? Livet mitt er over!»

Teknologien har gitt nye arenaer og former for vold mot jenter og kvinner. Digital stalking, kjønnsbasert digital vold på spill, identitetstyver, spredning av nakenbilder og videoer. Utpressing og trusler. Overgrep. Fysisk vold kan flyttes over til digital vold, og digital vold over til fysiske overgrep. En europeisk studie viser at 38 prosent av de spurte jentene i Norge hadde opplevd digital vold i et parforhold. Videre at en høyere andel jenter enn gutter opplever at partner eller ekspartner benytter seg av mobiltelefon eller sosiale medier for å trakassere eller true.

Kvinner blir konstant utsatt for slutshaming og trusler om voldtekt på nettet. Flere kvinnelige politikere og influensere tør ikke å uttale seg på nettet av frykt for hets. Som regel begått av menn. Ofte blir digital vold bagatalisert, og man blir ofte bedt om å riste det av seg, og nesten ingen av sakene jeg er i går igjennom i rettssystemet. Det blir ikke sett på som en prioritering eller ikke viktig nok.

Norges lover skal gjelde like mye på nettet, som i virkeligheten. Men er det i praksis slik? Om man opplever et digitalt overgrep, hvor er overgrepsmottaket til dem som opplever dette? Er fagpersonene der rustet nok for å ta imot slike overgreps ofre? Hvorfor er det slik at sakene henlegges, selv med beviser?

Selv har jeg kjent dette hardt på kroppen. Jeg blir cyberstalket, trakassert og truet hver eneste dag. Flere ganger har jeg anmeldt saker mot de som har stalket meg og familien min, ringt familien min, truet meg med knivstikking, truet meg med skyting på et arrangement for barn og unge, kommet på døra mi, forfulgt meg på sommeren til stranden og prøvd å hoppe på meg og valpen min i vannet, ringt meg ustoppelig om natten, de over 2000 stygge meldingene jeg har fått på sosiale medier innboksene mine de siste to årene og forfølgelse på jobb og filming.

Flere ganger har jeg bedt om voldsalarm uten å ha fått det. Man får ofte høre at offentlige personer må tåle såpass. At vi har valgt å være offentlig. Jeg valgte ikke å bli truet. Jeg valgte ikke å bli trakassert. Jeg valgte ikke å bli stalket og plaget på det verste. Jeg har flyttet og byttet telefonnummer. Stengt flere av mine sosiale medier.

Jeg startet denne appellen med å si «hei Mia». Det er nemlig slik de fleste e-poster og meldinger til meg starter når noen trenger min hjelp eller mitt råd. De kommer til meg først. De er redde for å gå til det som skal beskytte oss, nemlig rettsvesenet i landet vi bor i.

Mye på grunn av at de ikke stoler på at an anmeldelse vil gå igjennom, men også av frykt for å høre at de er skyld i sitt eget overgrep. Og det syns jeg gjør skikkelig vondt. Det gjør vondt når jeg får høre at et offer blir fortalt av de som skal hjelpe at «det er ikke lurt å sende nakenbilder neste gang».

Det er ikke det et offer trenger å høre i en krisesituasjon. Det er som å si til et offer på overgrepsmottaket «kanskje du ikke skulle ha gått hjem alene om natten». Man kan si mye når det kommer til nakenbilder. Ja, om det bildet ikke eksisterer fra starten av, så hadde det jo ikke blitt spredt. Men skal vi tenke slik om andre overgrep også? Det er ikke ulovlig å sende nakenbilder av seg selv. Det er ulovlig å spre andres bilder uten samtykke, men enda kryr kommentarfelt på Facebook med hat mot offeret. Som om ikke offeret har det jævlig fra før, så leser det nå et kommentarfelt fult av skyld mot offer.

Nakenbilder spres i åpne og lukkede forum. Det er faktisk så profesjonelt at noen nettsteder og grupper er laget kun for å trakassere kvinner. Sprer du et penisbilde på disse nettstedene så blir du bannlyst fra å bruke siden. I noen forumer må du spre bilder for å bevise at du er en bildespreder for å få tilgang eller bli lagt til av en venn.

I disse forumene er bildene delt opp i kategorier. Her i Norge er de som oftest delt opp i Fylker, etnisitet, seksualitet, og alder. Det er mange som spør meg om hvorfor jeg orker å hjelpe ofre gratis på min egen fritid. Men det sekundet jeg så barn oppleve overgrep, så gjorde det noe med meg. Det sekundet jeg så mapper med barneovergrep fra hjembyen min og landet mitt, så ble jeg totalt knust. Så knust at jeg ikke reagerer lengre. knust at jeg går hos psykolog, ikke minst også på grunn av den digitale volden jeg opplever.

I Norge er det nærmest lov å plage noen på nettet, selv med lover imot dette. Det gjør jo også at gjerningspersoner ikke er særlig redde for det de driver med. De får ikke så mye straff heller. Jeg var i en sak som het «den digitale blotteren». Han har plaget flere hundre unge jenter i Norge i årevis på Snapchat og Instagram og blottet penisen sin, og spurt om den er stor eller liten. Han er anmeldt over 17 ganger, og har kun mottatt forelegg. Han er også anmeldt i andre land. I oktober 2019 ble han dømt til 60 dagers fengsel, og 30 ble betinget for åtte overtredelser.

Som offentlig person opplever jeg å motta penisbilder eller andre liknende bilder fra menn hver eneste uke. Men ingenting slikt fra kvinner. Og jeg er ikke alene. Mange tuller det vekk, men barneskolebarn får også disse penisbildene. Det kan være ganske skremmende og ekkelt. Det syns værtfall jeg. Digital vold som fysisk vold mot kvinner og menn er kommet for å bli. Vi kan aldri bli helt kvitt det. Det kan virke som at kvinner som nå har flere rettigheter og likestillingen er bedre enn i 1850, nå skal plages digitalt der man ikke har like mye muligheter for å beskytte seg selv.

De digitale plattformene må ta mer ansvar når det gjelder kriminelle handlinger på nett. Politiet må ha bedre opplæring i hvordan de prater med ofre for digital vold. De trenger også flere ressurser og fagpersoner på disse temaene så de skal være trygge å komme til. Lovene på nett gjelder like mye som i virkeligheten, og dette må rettssystemet gjøre et bedre arbeid for å faktisk vise. Vi trenger hardere straffer for digital vold, mindre henleggelser, erstatning for ofre, og enda mer digital opplæring tidlig i skolen. La oss heller sette søkelys på psykisk helse, nettvett, info om lovverk enn å bruke timevis på å analysere gamle dikt.

Jeg sier ikke at dette skal vekk, men kan ikke en eller to av disse timene brukes til å lære å skrive en CV, lære om å spare penger i bank eller kanskje hvordan Norges lovverk fungerer? Om digital kompetanse? Vi må inn tidligere. Ikke bare for å lære andre hvordan de skal beskytte seg selv, men også på hvordan de skal unngå å bli kriminelle selv. Hvordan kan vi best stoppe gjerningspersonene fra å fortsette? Dette må inn i tidlig alder.

Jeg er lei av å måtte høre at mennesker tar sitt liv på grunn av digital vold og overgrep. Jeg er lei av å høre om 15 år gamle jenter som får nakenbilder og videoer spredt som velger å ta sitt liv. Jeg er lei av at fokuset rettes mot kvinners klær, at man går alene om natten, at man er for full, at man sendte et nakenbilde til kjæresten sin og derfor har del i skylden. Det er på tide at vi og rettsvesenet legger skylda der den hører hjemme. Det er ikke ofrene som har skyld i det som har skjedd. Skylda ligger alltid hos gjerningspersonen.

  • «Hei Mia. Ex-Kjæresten min voldtok meg og filmet oss ha sex. Han sprer det på flere porno nettsteder. Han lager falske kontoer på Instagram med mitt navn med videoene og følger alle vennene mine. Kan du hjelpe meg? Jeg vil ikke leve lengre».

Denne appellen ble holdt på årets 8. mars-markering i Trondheim og gjengis med tillatelse. -red


Kommentarer til denne saken