Aahh! Kan det ikke bli grønt snart? Gåturen fra jernbanestasjonen inn til sentrum av Midtbyen er like trettende som en norsk 70-talls komedie. Og vi ler akkurat like lite!
Bare fra toget og inn over Olav Tryggvassons gate har vi kasta bort halvparten av tida på å vente i lyskryss på at køer av biler skal passere. Trondheim kommune med Miljøpakken i spissen takker oss for at vi går.
Men her, i Fjordgata er lyskrysset stilt i bilens favør. Vi takker tilbake! Takk for at det å være fotgjenger her er som å reise minst 20 år tilbake i tid.
Da nesten hele Trondheim brant ned til grunnen våren 1661 ble det begynnelsen for en nesten ny by. Trønderhovedstaden, som ifølge Snorre ble grunnlagt 997, var en sjøfarts- og handelsby med smale gater og beskjedne trebygninger. Men etter storbrannen fikk Midtbyen en ny barokk byplan, signert generalmajor Cicignon. Her ble det anlagt brede, snorrette gater lagt i rutenett som skulle minske faren for brann.
Midt i byen løp den diagonale Munkegata fra fjorden opp til domkirken. På veien møttes den og Kongens gate i et skakt, gigantisk torg.
Cicignons planer ble likevel aldri helt satt ut i livet. Mellom de nye gatene løp fortsatt restene av middelalderbyens virvar av smale og krokete smågater, nemlig det som i dag er veitene.
Masse variasjon og mangfold
Selv i dag er Midtbyen dominert av trehus. Ikke engang murtvangen i 1845 endret stort på bybildet inne i sentrum. Først mot slutten av 1800-tallet begynte det for alvor å dukke opp murgårder på tre til fire etasjer. Etasjehøyden økte litt fra 1930-tallet med flere nye forretningsgårder i tegl, seinere betong. Men så sa det stopp.
Det kan Midtbyen være hoppende glad for! Tanken om at ingen bygninger skal ta opp konkurransen med spiret på Nidarosdomen har skapt et sentrum med bygninger tilpasset folk.
Du ser hva som foregår i alle etasjene, fasadene er korte og gjerne malt i okergult og grønt. Det er butikklokaler i førsteetasje, noe som gir folk og liv i byen. Det er som en smågodtdisk hvor hver bit har ulik form og farge og du får lyst til å ta med deg hele sjappa hjem.
Snakker mest om trehusbyen
Denne relativt lave, men varierte bebyggelsen er helt klart det beste med Midtbyen. I Dronningens gate ligger to etasjer høye trehus nesten vegg i vegg med det smått pompøse Britannia hotell, med sin kritthvite fasade og høye vinduer. Tett inntil finner du en stram kube i sent 1950-talls snitt, der de en gang så flotte mosaikkplatene er gjemt bort bak noen nye koksgrå flak.
Men det snakkes for lite om variasjonen og mangfoldet i Midtbyen. Det er først og fremst trehusmiljøet som vies oppmerksomhet. Jugendarkitekturen har etter hvert også kommet seg på banen, men modernismen, arkitekturen fra 1930-tallet og framover, sitter fortsatt igjen på innbytterbenken.
Modernismen i Midtbyen er undervurdert
Arkitekturskribent Fredrik Lund i Adressa gjorde det klinkende klart at han ikke er imponert over det som ble bygget i Trondheim etter krigen. Han beskriver modernismen fra utover 1950-tallet fram til 80-tallet som kald, stum og heslig.
Sorry professor, det blir for enkelt. Det finnes flust av god arkitektur fra etterkrigsårene. Her er det bare å se på Idungården (1958) som ligner et amerikansk romfartøy med sine hvite søyler og høye loft. Bygningen av arkitekt Bjarne Borgersen er pepret med solide teak-vinduer og blågrønne plater som lyser opp bygget. Kunstindustrimuseet (1968), som med sitt bratte tak og brunrøde tegl nikker til Harsdorff-bygningen på andre siden av gaten er et annet.
Problemet er derimot at mye av arkitekturen fra modernismen er fryktelig dårlig bevart. I en stil der alt ligger i detaljene skal det ikke mer til enn å bytte ut vinduer i teak med hvitlakkerte rammer i aluminium før fasaden blir trist. Sleng på noen blikkplater i tillegg og du har en bygning som kåres til en av byens styggeste før noen får sagt rivningstillatelse. Her ligger alt i små materialvalg.
Det ville ha vært helt utenkelig å bytte ut de blanke støtfangerne i aluminium på en 1966-modell Volvo Amazon med svarte plastdempere fra Biltema. Men når det kommer til hverdags-arkitektur står ikke ideen om materialkvalitet like sterkt.
Et mørkt steinhelvete
Det er fristende å trekke frem en spesielt fattig epoke i Midtbyen. Til tross for risikoen ved å gå i samme fella som Lund ved å forkaste en hel generasjon med arkitektur. Fra 1990 til 2015 er det, bortsett fra noen få unntak, ikke bygget mye å rope hurra for i Midtbyen.
Her er det fullt opp med tegl-elementer fra fabrikk klædda sammen med svarte silikonfuger, plater og pynt av blikk. Skrekkeksemplet på denne arkitekturen er den svarte muren i Søndre gate. Sparebankbygget fra 2011 ser ut som det er tegnet av en flislegger, men det er faktisk signert Agraff arkitekter.
Den mørke og altfor lange fasaden gjør turen langs gata dørgende kjedelig. Og etter at polet flyttet fra steinhelvete til torvet, er stedet folketomt.
Huset ble solgt inn som et klimavennlig bygg med lavt energiforbruk. Men det hjelper ikke med energieffektiv oppvarming, når gården ser ut som badet i en kjellerleilighet. Dårlig arkitektur har en tendens til å bli revet og står gjerne ikke lenger enn 50 år. Da blir det så som så med klimagevinsten.
Hallo, hvor er byarkitekten?
En av forklaringene på Midtbyens fravær av god samtidsarkitektur er lokalpolitikernes manglende ambisjoner. Fram til januar 2022 hadde ikke Trondheim engang et råd for god arkitektur eller egen byarkitekt. Kommunen har flere arkitekter ansatt hos både byplankontoret, i byggesaksavdelingen og hos Byantikvaren. Sistnevnte har hatt en viktig stemme i vernesaker. Likevel manglet det en fri stemme som snakker om estetikk og kvalitet i alle nye byggeprosjekt. I våre naboland har en byarkitekt vært like selvsagt som Big Mac på McDonalds.
I Sverige har mellomstore byer som Gävle og Karlstad med noen små avbrudd hatt egen «stadsarkitekt» siden før unionsoppløsningen. Selv i den lille innlandsbyen Bollnäs med drøye 12 000 innbyggere har det vært byarkitekt i flere år. Kanskje ikke noe å hoppe i været for at Norges tredje største by fikk en slik stilling for et drøyt år siden.
Resultatene av rådet og byarkitektens arbeid gjenstår å se. Til nå har den frie stemmen vært nærmest usynlig i media. Hvor er han? Er han innelåst på kontoret eller fanget i eviglange møter? Skal du være en viktig stemme og få i gang debatt om våre felles omgivelser hjelper det ikke å bare skrive gode uttalelser i kommunen. Meningene må også ut dit innbyggerne er. Og de henger ikke i postlistene på kommunens nettsider.
Lyktestolper hentet fra motorveien
Det som derimot får kommentarfeltene i media til å koke over er debatten rundt privatbiler i Midtbyen. Men uansett hvordan man snur og vender på det har bilen tatt altfor stor plass i Trondheim de siste 70 årene. Og det gjør den fortsatt. I Oslo har byrådet i flere år jobbet for et bilfritt sentrum, men i Trondheim skjer det lite. I en bykjerne med begrenset plass er det de gående som skal holde i taktstokken, mens bilene spiller andrefiolin.
Erfaringer fra andre europeiske byer viser at dette bidrar til mer liv og handel i sentrum. I nederlandske Groningen ble sentrale deler av byen stengt for gjennomkjøring allerede på 70-tallet. I Trondheim viser målinger at fra 30 til over 50 prosent av biltrafikken er gjennomfartstrafikk. Dette tar plass, gjør sentrum utrygt og gir masse unødvendig bråk. Bilen har satt sitt preg på Midtbyen.
Olav Tryggvassons gate ligner en paradegate fra et eller annet militærdiktatur. Det er det tre grunner til:
- de sju meter høye lyktestolpene,
- de smale fortauene,
- og de tre brede kjørefeltene.
Signalet er tydelig: dette er ikke en gate for fotgjengere! Denne snorrette autostrada skjærer gjennom Midtbyen som en uendelig vindtunnel der de gående slåss om plassen på de altfor smale fortauene.
Imens stiger irritasjonen over de stadige stoppene for å vente på grønn mann. Men et sted må jo bussene kjøre når nesten alle gatene er fulle med privatbiler.
Ut med søppel – inn med folk
Heldigvis finnes det noen rolige oaser. Det nye torget som gikk fra rundkjøring, så til asfaltdekke, for så å bli et generøst og åpent byrom, er utrolig vellykket. Her er det lassevis av benker, mange av dem utstyrt med fantasifulle steinskulpturer.
Veitene er også et deilig avbrekk. Tidligere var disse smågatene fylt med søppelkasser og rot. Nå er de rustet opp med skilt, tunge stålbenker og nyproduserte Trolla-armaturer.
Byantikvarens prosjekt har gitt gatene nytt liv som lune snarveier parallelt med hovedgatene. Utfordringen er at veitene ikke blir en sammenhengende snarvei. De trafikkerte hovedgatene fungerer som barrierer hvor det ofte er langt til nærmeste fotgjengerfelt.
Midtbyen må ikke fortettes i hjel
Trondheim står overfor flere store valg som vil påvirke Midtbyen. Den nye områdeplanen for nordøstre kvadrant vil legge føringer for hvordan sentrum skal se ut. Her legges det opp til en byggehøyde på maks sju etasjer og fjerning av noen hundre parkeringsplasser. Om kravene til tilpasning og god samtidsarkitektur oppfylles kan det gå rett vei. Risikoen er at sentrum fortettes i hjel med for høye hus.
De vellykkede nybyggene K-U-K (Kjøpmannsgata Ung Kunst) og naboen i Krambugata 2 viser at det er rom for ny arkitektur som tilpasser seg sine omgivelser på en god måte.
Det er ingen tvil om at Midtbyen har flust av unike kvaliteter. Om enda flere skal bruke sentrum, må gangtrafikken få førsteprioritet. Kollektivtrafikken må fram gjennom byen, men privatbilen har ingenting der å gjøre.
Her er det på tide at flertallet av lokalpolitikerne lærer fra andre byer. Politikerne i Trondheim må snart få huet opp av soddspannet.