Gå til sidens hovedinnhold

Min arrangør-angst

«Hvordan blir revyfestivalen til sommeren?»

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dette spørsmålet hadde jeg gledet meg til å svare engasjert på da jeg takket ja til å begynne å jobbe med Norsk Revyfestival i februar 2020. Med stor ærefrykt gikk jeg til jobben med en av de mest tradisjonsrike og største festivalene i Namdalen.

Svaret nå er «-tja…NOE skal vi få til, for det blir vel meget trolig norgesferie på de fleste i år også. men hva? Festivalstemning skal vi få til! …tror jeg…-tja… vi venter på at regjeringa skal si NOE om NOE og da helst noe om økonomisk sikkerhetsnett for festivalsommeren..»

Festivalplanlegging starter minst et år før gjennomføring. Alt skal bookes, kontrakter skal skrives, markedsføring kjøres ut, program skal lages, frivillige skal ordnes, budsjettene skal gå opp og så videre og videre og videre. Økonomiske forpliktelser må inngås for å sikre seg den ønskede kvaliteten på arena og program.

Toget har gått for festival i full skala for 2021. Som ansvarlig arrangør er det ikke forsvarlig å gamble på at ALT BLIR BRA i god tid før juli, og at folk strømmer til i mengder som aldri før. Å satse på at dersom det ikke kommer folk, så blir alt til alle ledd kompensert fra staten uansett. For er det sikkert at publikum kommer løpende med en gang restriksjonene forsvinner? Jeg er usikker.

Jeg er også skattebetaler. Jeg ønsker at alle arrangører trygt skal kunne tilrettelegge festivaler som er passende i en koronasommer nummer 2, og ikke «bare» sette opp et gedigent sirkustelt som tar 2000 publikummere pr. show som før. Så vipps over natta når det nærmer blir begrensninga 50 personer, og det som skal presenteres fra scenen må presenteres via video. Det er sløsing. Det er ikke å bygge tillit. Det er dårlig festivalstemning.

Til revyfestivalen er det ikke bare å booke et kult program med fiks ferdige konserter. Nei da. Her skapes nesten alt av sceneinnhold på utrolig mange revyscener fra hele vårt lange land. Det er hele konseptet. Disse har også vært korona-stengt. Kommer revygruppene til å klare å motivere seg, og får de til å møttes nok til å få produsert nye revynummer? Jeg håper det. Vi har korona-flytta NM i revy-finalen til november, for å være sikre på at alle de tjue gruppene som skal være med kan møtes fysisk i Trondheim. Alle andre avgjørelser er på vent enda. Til kulturdepartementet forteller oss hva vi har å forholde oss til framover.

Noe av det viktigste som festivalarrangør er et godt omdømme. God kvalitet på vertskap, spennende og aktuelt program og perfekt tilpasset festivalområde. Godt tillitsforhold til alle leverandører, management, sponsorer, samarbeidspartnere, næringsliv og offentlig sektor. Hver gang. Folk skal møtes, trives og få lyst til å komme tilbake. Hvordan fikse dette bra nok i 2021? Aner ikke. Flere tiår med bygging av merkevare og destinasjonsutvikling kan gå rett i dass.

Jeg drømmer i en smittevern-verden. Ser folk stå pent på rad med minst en meter til alle andre, og de spriter hendene hele tiden. Ingen som hoster eller nyser eller er dritings og ramler, eller som begynner å slåss. Drømmer om en festival og en festivalcamping der folk fra hele landet samles for å fortelle gamle historier om igjen og nyte en pils eller fire under Hålloinsola.

Så er det andre smitteverndrømmer. Om smittesporing. Om at noen blir smittet på min vakt og ikke overlever. Om fullt mediekjør og beskyldninger om uansvarlighet. Frykt. Angst. Skyld.

Dette er min arrangør-angst. At samme hvor gode rutiner, gode tiltak og hvor godt forberedt man er -så kommer smitten og tar oss likevel.

Det siste året har jeg lest så utrolig mange artikler om nedstengingsfrustrasjon og kulturkrise. Lest forvirrende varierende regelverk om fastmonterte stoler, om ring A og B og lokalt i forskjell til regionalt til øst og vest og hytt og pine. Korona-nyheter på alle kanaler hele året. Det går i surr. Jeg blir lei.

Jeg har alltid vært glad i å skape. Være med der det skjer. Bidra og delta. Være en del av et team og gjennom kulturopplevelser skape det lille ekstra som gjør livet verdt å leve. Være en del av det enorme spindelvevet av ulike tråder kulturnæringa må inneholde for å fungere. Jeg har nesten aldri vært avlyst. Sjelden utsatt. Å bli avlyst har blitt en jevnlig opplevelse det siste året. Særdeles frustrerende og demotiverende.

Kulturdepartementet har tenkt. De har tenkt tre scenarioer. Den er grei. Jeg har tenkt minst hundre. Men det hjelper ikke. Jeg må vite hva jeg må forholde meg til. Jeg må vite hva jeg skal svare. Nå.

Denne teksten sto opprinnelig i NA. -red.

Kommentarer til denne saken