Gå til sidens hovedinnhold

Mobile binneområder

Hvordan skal vi kunne ha tillit til en slik forvaltning?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dagens regjering er i ferd med å innføre noe helt nytt i rovviltforvaltningen. Noe som ikke er i tråd med rovviltforliket på Stortinget fra 2011 og heller ikke en del av revideringen senere.

Gjennom et forslag i statsbudsjettet for 2020 foreslo regjeringen å innføre mobile binneområder og nå styrer de etter et prinsipp som ikke er nedfelt i rovviltforliket.

KMD har i statsbudsjettet en formulering som i praksis kan stoppe all jakt på binner i prioriterte beiteområder, samme hvor mye skade den gjør. Formuleringen som kan stoppe jakt på binner også utenfor yngleområdet sier følgende; «For å auke sannsynet for å auke bestanden av brunbjørn opp mot bestandsmålet, vil regjeringa leggje føringar om at område med kjent førekomst av binner må prioriterast til bjørn inntil det nasjonale bestandsmålet er nådd.»

Dette er i praksis å innføre mobile yngleområder for bjørn, dvs at straks det dokumenteres binne i et beiteområde, endrer området status fra beiteprioritert til rovviltprioritert. Det er klart på tvers av Stortingets rovviltforlik som baseres på en todelt målsetting og en tydelig geografisk differensiert soneforvaltning. Den nye praksisen skaper stor usikkerhet for beitebrukerne som gjennom den todelte målsettingen i rovviltforliket skulle være sikret forutsigbarhet for at beiteområdene var prioritert til beitedyr.

Rovviltforliket sier følgende:

Representantforslag 163 S, 2.2.14: «Det legges til grunn at virkeliggjøringen av bestandsnivå for bjørn ikke vil kreve areal utover omfanget av dagens yngleområder. En økt tetthet av bjørn vil forsterke behovet for omstilling i landbruket i disse områdene, (dvs innenfor yngleområdet). Det skal iverksettes nødvendige tiltak for å gjennomføre dette (dvs omstilling av beitebruken innenfor yngleområdet). Nivået på bevilgningene bestemmes i det enkelte års budsjett.»

Rovviltforliket slår i pkt 2.2.14 fast at det ikke er behov for større yngleområder enn dagens, for å nå målet om yngling av bjørn i Norge. Det er ingen tvil om at rovviltforliket ikke etterfølges og at hensynet til beitenæringene ikke ivaretas når mobile binneområder innføres.

I tillegg sier rovviltforliket følgende:

Representantforslag 163 S, 2.2.19: «Det er et felles mål at tapstallene for beitenæringen må ned. Soneinndelingen må forvaltes tydelig. I prioriterte beiteområder skal uttak av dyr som gjør skade på beitedyr gjøres raskt, og i slike områder skal miljøforvaltningen i større grad enn i dag bidra til å effektivisere slike uttak, uavhengig av om bestandsmålet er nådd. I prioriterte rovviltområder skal saueproduksjon og andre produksjoner basert på utmarksbeite tilpasses gjennom forebyggende tiltak og omstilling, med utgangspunkt i forekomsten av rovvilt i beiteområdet. Det skal ikke være rovvilt som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvings-område for tamrein.»

For beitebrukerne er innføring av mobile binneområder nok et tiltak som svekker grunnlaget og bruken av utmarksbeitene.

Soneforvaltningen skulle, etter påtrykk av forvaltningsmyndighetene, tydeliggjøres fra 2014, i favør av rovviltet, med det resultat at det ikke lenger var mulig å få fellingstillatelse innenfor yngleområdet for bjørn. Nå svekkes den geografiske soneforvaltningen av forvaltningsapparatet nok en gang, i disfavør av beitebruken. Nå gis det ikke lenger fellingstillatelser på skadegjørende bjørn innenfor beiteprioritert område dersom det er mistanke om at det oppholder seg en binne i området og det er nok at det var registrert en binne der året før.

I Nord-Trøndelag er beitebruken helt borte i store deler av Namdalen. De som er igjen av saueholdet er også i ferd med å forsvinne. Igjen står reindrifta som vil få større tap etter hvert som sauen på beite forsvinner helt.

Bjørnen trekker lenger vest og sør i fylket og det resulterer i at nye områder får oppleve større tap. Når det blir registrert en binne i for eksempel Levanger, vil denne kommunen med det nye forvaltningsregimet automatisk havne i yngleområdet for bjørn, selv om kommunen er definert som beiteprioritert område i forvaltningsplanen. Det kan vare i ett elle tre år, eller lengre. Dette er det ingen som vet på forhånd, altså helt uforutsigbart. Så lenge forvaltningen har mistanke om at det er en binne i området, vil saueeieren ikke vite om han slipper ut sauene sine i et beiteprioritert område eller i et område som er omgjort til prioritert rovviltområde.

Hvordan skal vi kunne ha tillit til en slik forvaltning?

Hvilke konsekvenser får det for regjeringen og forvaltningen å forvalte rovviltet etter et prinsipp som ikke er nedfelt i rovviltforliket og hvem tar affære?

Kommentarer til denne saken