Gå til sidens hovedinnhold

Moderate visjoner for Trondheim

– Storbyene glipper for Høyre. Problemene er strukturelle og handler ikke først og fremst om Trondheim Høyre. Skjønt: Det ville neppe skade med en ny Marvin Wiseth, skriver Minerva-redaktør Nils August Andresen om utsiktene til borgerlig styre i Trondheim.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Hva blir annerledes?» – om Trondheim Høyre vinner makten – det lurer Snorre Valen på i Trønderdebatt. Det er lenge siden Marvin Wiseth var Norges mest folkekjære ordfører. Vi går mot 20 år med Rita Ottervik-styre. Hvorfor klarer Trondheim Høyre ikke å være et alternativ?

Jeg skal ikke foregi å ha nødvendig dybdekunnskap om trøndersk politikk. Men la meg gi noen perspektiver fra en annen synsvinkel, for å sette Trondheims-politikken i et litt større perspektiv. Før vi kan anbefale en medisin, bør vi nemlig ha en forståelse av hva som er årsaken til at Høyre har vært så lenge borte fra makten, og hva som er årsaken til at det er vanskelig å formulere visjoner.

Regjeringsslitasje og ordførerbonus

I Norge er vi vant til begrepet «regjeringsslitasje». Vi regner med at en sittende regjering taper valg – kanskje ikke etter fire år, men i hvert fall etter åtte år. Partiene i Stoltenbergs rødgrønne regjering gikk tilbake 7,4 prosentpoeng fra 2009 til 2013, mens de fire partiene som på ulike tidspunkter var med i Solberg-regjeringen gikk tilbake 8,4 prosentpoeng. Ikke siden Einar Gerhardsens tid har noen norsk regjering sittet mer enn åtte år.

Les også

Høneblund i tjue år

Det er to viktige grunner til at vi i dag tar «regjeringsslitasje» som en selvfølge. Begge henger sammen med at det er nasjonal politikk som er det viktigste politiske nivået i Norge.

Derfor er det, for det første, slik at hva som enn går galt, er det oftest på regjeringen vi først legger ansvaret. Rammes du av arbeidsløshet, er det regjeringens skyld. Har kommunen dårlig råd, er det de statlige overføringene til kommunen som er for lave. Om det er problemer med integrering av innvandrere, er innvandringspolitikken regjeringens ansvar. Siden alltid er nok å klage over, vil den mengden med misnøye mot enhver sittende regjering sakte, men sikkert vokse.

På lokalt plan ser det annerledes ut. Lokalpolitikere kan selvsagt også få skylden – men like ofte iscenesetter ordførere seg som kommunens ombudsmann, som klager til regjering og storting på vegne av innbyggerne. En profilert og karismatisk ordfører eller byrådsleder kan dermed bli en stemmemagnet på en måte vi bare sjelden ser på nasjonalt plan – og kan forbli det over mange år.

I Trondheim ser vi dette tydelig: Under Marvin Wiseths storhetstid på nittitallet presterte Trondheim Høyre opp mot 20 prosentpoeng bedre i kommunevalgene enn Høyre gjorde i de samme valgene nasjonalt. Halvparten av denne «ordførerbonusen» kom fra andre borgerlige partier; halvparten kom fra rødgrønne partier (her medregnet Senterpartiet). I etterfølgende periode har ordførerbonusen i stede gått til Rita Ottervik og Arbeiderpartiet. I 2007 var oppslutningen om Trondheim Arbeiderparti nesten 15 prosentpoeng høyere enn hva partiet oppnådde nasjonalt – mens de borgerlige partiene samlet var 12 prosentpoeng svakere. Derfor er det ikke egentlig noe eksepsjonelt eller merkelig ved at Rita Ottervik har vært suveren som ordfører helt siden 2003.

Les også

Hva skal vi med Trondheim Høyre?

Samme tendens ser vi tydelig i for eksempel Tromsø, der Høyre fløy høyt under tidligere ordfører Erlend Rian på 80-tallet, og igjen under Jens Johan Hjort for ti år siden. I Bergen og Oslo, med byparlamentarisme der ordføreren er en gallionsfigur, og med en bypolitikk der byrådet får ansvar for flere av de ulykker som til enhver tid vederfares innbyggerne, er disse tendensen svakere – selv om Høyre gjorde svært gode valg da Monica Mæland var byrådsleder.

Ethvert styre – med mulig unntak for Sarpsborg – tar jo slutt til sist. Marvin-effekten tok slutt, og Rita-effekten er definitivt på hell etter 18 år. Ved kommunevalget i 2019 gjorde Arbeiderpartiet ikke noe bedre valg i Trondheim enn nasjonalt, og Høyre ikke noe dårligere – selv om rødgrønn side samlet fortsatt lå fem prosentpoeng foran landsresultatet. Når Rita Ottervik etter alle solemerker trekker seg i 2023, kan ett viktig hinder mot Høyre-styre i Trondheim dermed være ryddet av veien.

Problemer for Høyre i storbyene

Men det finnes andre skjær i sjøen.

Den andre viktige grunnen til regjeringsslitasje handler nemlig om at de ulike regjeringsalternativene over tid danner et slags ekvilibrium: En regjering som lider et stort valgnederlag – slik Jens Stoltenbergs rødgrønne partier gjorde i 2013 og slik Erna Solbergs firepartikonstellasjon gjorde ved valget i høst – vil måtte finne ut hvor det er velgerne har beveget seg, og så justere kurs for å få dem tilbake.

Men fordi den nasjonale politikken er den primære, vil lokallagene ikke utvikle seg uavhengig av de nasjonale partiene. Det kan skape permanente skjevheter i kommuner som skiller seg en del fra gjennomsnittet. I noen kommuner er politikken permanent rødere og i andre permanent blåere. Et eksempel er Sarpsborg, der ordføreren har kommet fra Arbeiderpartiet siden 1913 – enten statsministeren i landet het Gerhardsen eller Borten, Willoch eller Brundtland, Stoltenberg eller Solberg.

Mange av de største byene har store deler av etterkrigstiden vært blåere enn landsgjennomsnittet. Men de siste tiårene har dette begynt å endre seg. Og som det ble snakket mye om ved årets valg: forskjellen på de største byene og landet for øvrig øker. De største bykommunene er i ferd med å få en særegen politisk utvikling. En illustrasjon av dette fenomenet finner vi i stortingsvalgene, der det er mindre støy fra ordførerbonuser og andre lokale fenomener: I Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø fra 1989 frem til i dag ser vi samme trend: de fire borgerlige partiene gjør det stadig dårligere i stortingsvalgene i disse kommunene sammenlignet med hvordan partiet gjør det nasjonalt.

Det er forskjeller mellom disse fire byene, selvsagt. Trondheim og Tromsø er hele tiden vesentlig rødere byer enn Oslo og Bergen. Men utviklingen går omtrent i samme retning.

Det er mange årsaker til dette: Blant annet har andelen innbyggere med høyere utdannelse økt mest i bykommunene. Frp gjør det særlig svakt blant disse gruppene, mens MDG og SV gjør det særlig godt. Høyre, som tidligere var et akademikerparti, gjør det nå likere på tvers av utdanningsgrupper. Storbyene har de siste 30 årene også sett en stor økning i andelen innvandrere – som oftere stemmer til venstre. Et tredje element kan handle om at storbyene ser annerledes på klimapolitikken enn distriktskommuner, som typisk er koblet tettere på olje, industri eller landbruk og er mer avhengig av bil.

Et Høyre som orienterer seg mot nasjonale valg, vil dermed risikere gradvis å svekkes i storbyer som Trondheim. Og Trondheim er altså allerede vesentlig rødere enn landsgjennomsnittet: Ved stortingsvalget fikk de fem rødgrønne partiene 62,9 prosent av stemmene, mot 33,3 prosent for de fire borgerlige, mens valgseieren nasjonalt var «bare» 56 mot 40,3. Med en slik skjevhet trengs enten en spektakulær fremgang for borgerlig side nasjonalt eller et lokalt mirakel for at Høyre igjen skal få ordførerkjedet.

Moderate visjoner

Hva kan gjøres for å bryte slike dystre trender for Høyre i Trondheim og de andre storbyene?

Mens Oslo, Bergen og Stavanger fortsatt er innenfor rekkevidde, synes en rød by som Trondheim i utgangspunktet som en krevende slagmark. Det forhindrer selvsagt ikke at valg kan vinnes en gang i blant. Men går veien dit gjennom noen store og helt annerledes visjoner for byen?

En naturlig tanke ville være å si at bypartiene må opptre mer uavhengig av det nasjonale partiet: Hvis Trondheim er en rødgrønn by, da må også Trondheim Høyre bli et mer rødgrønt parti. Men dette er lettere sagt enn gjort i dagens situasjon: En viktig del av partiets merkevare vil uansett skapes nasjonalt, og flytter man seg for langt til venstre, risikerer man å tape kjernevelgere uten å vinne noen nye.

Dessuten er mange av stridsspørsmålene som har flyttet politikken i storbyene mot venstre, svært polariserte, slik at disse velgergruppene er vanskeligere å nå: Det er MDG, Rødt og SV som tjener på utviklingen, ikke Arbeiderpartiet (dette gjelder likevel i noe mindre grad i Trondheim enn i Oslo: I hovedstaden er bompenger og bilpolitikken en kilde til svært sterke følelser, mens den trønderske bomringen har lagt mer vekt på å bygge konsensus.)

Høyre står dermed fanget mellom barken og veden i flere storbyer, der det en stadig mindre velgergruppe ønsker dem lenger til høyre, mens et voksende velgermarked lenger til venstre uansett ikke vil stemme på partiet.

Hvis veien til seier ikke går gjennom å kopiere de rødgrønne, finnes da noen andre store kommunalpolitiske visjoner som kan gi Høyre vind i seilene? Kanskje, men jeg tror det generelt er vanskeligere for borgerlige partier å ha slike visjoner enn for rødgrønne. Og det mener jeg slett ikke som noe negativt: Store visjoner er nemlig langt fra alltid et gode. Rødgrønne visjoner bruker ofte store ord: En grønn by! Bilfritt sentrum! Nei til profitt i velferd! Men derfra bærer det ofte rake veien til unødvendige prestisjeprosjekter, grandios infrastrukturutbygging, bitter konflikt, tyngende eiendomsskatt, underskudd og gjeld.

Ofte vil borgerlige visjoner nettopp ikke være storslagne, og de vil ikke fremstå som et dramatisk annet linjevalg – ikke minst i en relativt rød by som Trondheim gjelder dette enda mer. Også Høyre vil ha mindre bilbruk i byen – men kanskje ta litt mer hensyn til at folk i byen er i ulike situasjoner og at utvikling tar tid. Høyre vil selvsagt ikke ha profittfri velferd, men heller ikke fri flyt eller et altfor stort innslag av private velferdstilbydere. I Trondheim var det dessuten eiendomsskatt også med Høyre-styre – om enn på et vesentlig lavere nivå enn i dag. Høyre vil måtte være et moderat alternativ med en moderat visjon.

Mange av de aller viktigste politiske kampene er dessuten ikke en del av kommunalpolitikken. Mye handler om hvordan lovpålagte oppgaver skal utføres, og det er i realiteten enighet om mange øvrige lokale mål. En borgerlig visjon vil derfor kunne se ut som en litt lengre og langsommere vei til noen av de samme målene, med litt lavere pengebruk på veien. Det er på mange måter en god visjon, selv om sosialister liker å latterliggjøre den – men den er heller ikke så lett å selge inn til velgere.

Lokale mirakler

Det strukturelle bildet er altså ganske dystert – i hvert fall inntil Høyre nasjonalt klarer å finne ny politikk som forener de ulike velgergruppene som gjør at de største byene i dag trender i rød retning. Men også i de rødeste byer finnes lokale blå mirakler. Erlend Rian og Marvin Wiseth representerte to slike mirakler – i kraft av sine personer.

I storbyene våre er det også alltid en del svært viktige spørsmål som ikke enkelt lar seg plassere hverken langs en høyre/venstre-akse eller en grå/grønn-akse. Det dreier seg i første rekke om byutvikling. Hvordan skal havnen bygges ut? Hvor skal trikken gå? Hvilke bygg skal rives, og hva skal komme i stedet? Hvilke retningslinjer skal gjelde for arkitekturen? Symptomatisk nok er det i hovedsak forslag knyttet til denne type spørsmål min kollega Aksel Fridstrøm kom med for Oslo Høyre for et par år siden.

Slike ideer handler mindre om ideologi, og mer om hvem som har de beste ideene, hvem som er best koblet på hvordan folk opplever byen sin. Iblant utgjør slike tanker til og med en visjon – slik Fjordbyen var det for Oslo – skjønt innen man kommer så langt, er det ofte blitt politisk felleseie.

En trønderhøvding kan ennå stå frem for Trondheim Høyre, kanskje bevæpnet med noen ideer om hvordan Heimdal kan utvikles eller hvordan Nedre Elvehavn kan bli et enda triveligere sted. Lokale mirakler er selvsagt mulig – også i Trondheim.

Men en nøktern tilnærming tilsier at moderate visjoner ledsages av moderate forhåpninger.

Kommentarer til denne saken