Etter hvert som jeg har blitt eldre, har jeg blitt mindre og mindre glad i mørketida. Jula med familien er veldig kjær, men november- og desembermørket kan du få relativt billig av meg. Det er omtrent også det eneste billige jeg kan by til med nå om dagen. For – som alle vet – omtrent alt annet har blitt dyrere, til dels veldig dyrt.

På den nordlige halvkule kommer sola til å snu klokka 13 minutter på 11 om kvelden den 21. desember. Selv om det går sakte først, så blir det da unnabakke for meg, og jeg kan begynne å se fram til både grønn vår og trøndersommer (som forhåpentligvis ikke regner bort, slik den gjorde i 2022).

Bedre tider? Mon det. Krigen raser i Ukraina, og det er fortsatt stor uro i Europa og verden. Etter mange år hvor det meste ordnet seg til vår fordel, har de tre siste årene vært en temmelig rude awakening med pandemi og deretter krig i Europa og store økonomiske rystelser. Byrden av dette – stor eller liten – bærer vi alle. Men Ukraina mest; soldatene, sivilbefolkningen, flyktningene og landets ledere.

Tøffe tider prøver oss alle. Det gjelder oss som er folkevalgte, og det gjelder folk overalt i landet. Og det gjelder også de som lever av å kanalisere informasjon i samfunnet, altså mediene. Folkevalgte (som prøver å styre i krevende tider) og velgerne (som definitivt ikke liker utviklingen) får bred omtale, så jeg vil skrive litt om medienes rolle i krevende tider.

Og jeg vil ta utgangspunkt i et fersk case – en kommentar som Snorre Valen skrev i Tønderdebatt i starten av adventstida. Snorre Valen skriver ofte gode kommentarer, men denne er dessverre ikke blant hans beste. Gode kommentarer leses for analysene, ikke for polemikken. Lars Nehru Sand i NRK leverte den beste kommentaren i november, og den er et glimrende eksempel på hvordan det kan gjøres. Valen gjør det motsatte når han i sin kommentar går etter mannen og ikke ballen.

Det undrer meg at Valen åpenbart mener at det Senterpartiet har gått til valg på, er så mye mer dramatisk enn det andre partier har av løsninger og løfter. Og dette understøttet han med helt generelle påstander som at vi lovte å stoppe all sentralisering. Hvor tok han det fra?

Sp har sagt at vi vil bruke politikken til å motvirke sentralisering. Våre løfter har alltid vært knyttet til konkrete saker – i tråd med vedtak i vårt partiprogram. Vi lovte å gjenopprette tvangssammenslåtte fylker og kommuner. Vi lovte å gjenopprette Nesna som høyskoletilbud, å styrke norsk eierskap, opprette nye politistasjoner og tingretter, føre en ny distriktspolitikk med bygdevekstavtaler og gratis ferje til øysamfunn. Senterpartiet har ikke brutt noen av de løftene. Tvert imot, vi er i ferd med å oppfylle dem.

Jeg skal være den første til å erkjenne at vi i enkelte saker gikk på tap i Hurdalsforhandlingene med Ap. Andøya og Ullevål sykehus er eksempler på det. Det er en del av de temmelig bitre kompromissene som må inngås for at valgresultatet skal materialisere seg i form av en ny regjering og ny politikk. Det er prisen vi betaler for å vinne fram på andre områder, som igjen er en del av den demokratiske prosessen i Norge. Ikke noe enkeltparti har siden 1961 hatt flertall i Stortinget, og regjeringsdannelser har siden vært avhengig av slike kompromisser.

Og når det gjelder avgifter: Det var på høy tid at noen løftet debatten om hvorfor det er så lett å love skattelette samtidig som avgiftene økes. Skatt ilegges etter evne, men avgifter treffer blindt – rike som fattige. Og de svir mest for de som har minst. Avgiftsøkninger er altså usosiale. Jeg er glad for at vi har en partileder i Senterpartiet som konsistent og gjennom flere år har løftet denne debatten. Nå også som finansminister. I neste års budsjett klarte vi å få med Ap og SV på 3 milliarder kroner lavere avgifter enn det Høyre foreslo, og til og med på anleggsdiesel. Det synes jeg er godt gjort.

Snorre Valen er i sin fulle rett til å analysere Senterpartiets oppslutning på meningsmålinger, og selvfølgelig også de dårligste.

Men han kunne kanskje også ha trukket inn forhold utenfor norsk politisk kontroll som påvirker politikken i Norge: Internasjonal prisstigning, råvarekjeder i krise og et europeisk energimarked ute av kontroll – for ikke å snakke om den ene faktoren som er mest akutt – Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina.

Han kunne også ha trukket inn hva det betyr å utfordre sterke økonomiske interesser – når du må omfordele for å ha mer igjen til de som har minst. Da kunne vi fått en interessant debatt. Den hadde handlet om politikk. Og ikke person. Men da hadde heller ikke saken fått så mange klikk, for det er personfokuset som selger. Og personfokus er dessverre symptomatisk for tilstandene i norske nettmedier. Særlig i en vanskelig tid hvor kritiske valg må gjøres og hvor forutsetningene endrer seg raskt både nasjonalt og internasjonalt blir medias clickbait så underlig malplassert.

Ingen av oss kjenner ennå 2023. Vinteren kan komme til å by på mange prøvelser i krigssonen i vår egen verdensdel Europa, og for folk i Norge som må forholde seg til høye priser og økende renter. Mange av oss vil komme seg helskinnet igjennom, men ulikhetene i samfunnet vårt kan øke. Ledighetstallene blir en kritisk faktor framover. Balansen i finanspolitikken høres kanskje ikke veldig spennende ut, men den bør oppta oss alle. Den kan avgjøre hvordan norsk økonomi lander i året vi har foran oss.

Så der står vi da! Vanskelige avveininger må gjøres og nettene blir fortsatt lengre. Men sola snur den 21. desember – klokka 22:47. Og vi håper på bedre tider. God advent!