I stort kan vi konkludere med at trenden vi har sett over ganske lang tid i Trøndelag forsterker seg. Der Sp gikk på en smell i en nasjonal måling for et par dager siden, styrker man seg i begge valgkretsene i Trøndelag. Men det er mer som er interessant i målingen. Ap fortsetter tilbakegangen, og er nå hele 2000 velgere unna andremandatet i nord. I sør styrker man seg riktignok sammenlignet med katastrofetallet man så i fjor høst, men fortsatt ligger man 7 prosentpoeng bak oppslutningen ved valget for fire år siden – et resultat man i 2017 betraktet som dårlig. At 30 prosent av alle velgere – og hele 20 prosent av Aps gjenværende – innrømmer at styret rundt AUF påvirker lysten til å gi sin stemme til partiet negativt, er heller ikke noe å glede seg over idet kampen om velgerne for alvor begynner å stramme seg til. Bakgrunnstallene forsterker dessuten bildet: Det er ikke først og fremst «ytre fiender» som gjør livet vanskelig for Ap i Trøndelag. Det er interne forhold.

Men Ap er langt fra alene om å slite. Frp forsvinner fra trøndelagsbenken på Stortinget dersom dette blir valgresultatet. Partiets profilerte og respekterte representant fra Trondheim, Sivert Bjørnstad, må finne seg noe annet å gjøre. Frp blir i sør forbigått av både Rødt og SV – som begge er inne med distriktsmandat.

Venstre er et annet parti som sliter mer enn tungt er. Stortingsrepresentant André N. Skjelstad fra Nord-Trøndelag har grunn til å være skuffet over en oppslutning på 0,8 prosent. Det må også være lov å si at dette viser hvor urettferdig politikken kan være. Skjelstad har tatt «ombudsmannsrollen» for valgkretsen på alvor, og har vært en viktig støttespiller for ordførere i nord – og har bidratt aktivt til at blant annet statlig virksomhet har havnet i landsdelen. Når jeg snakker med ordførere i valgkretsen blir Skjelstad gjerne trukket fram som en representant som er tilgjengelig og som tar jobben som døråpner i Oslo – en rolle langt fra alle andre tar like alvorlig. At man også faller stygt i hjemkretsen til partileder Guri Melby, som riktignok stiller til valg i Oslo, sier sitt om at partiet i Trøndelag får heller dårlig uttelling for både lokal innsats og nasjonal synlighet. Det går, for å si det som det er, rett og slett ikke Venstres vei for tiden. Bakgrunnstall viser at partiet mister velgere til både Sp og MDG. Til sistnevnte taper man mest trolig velgere i Trondheim – til førstnevnte forsvinner tradisjonelle bygdevelgere. Et parti som opplever at man lekker i «begge ender», en situasjon også Ap befinner seg i, får problemer med strategien. Legger man seg i selen for å hente tilbake én gruppe, øker fort lekkasjen i den andre enden. Slik bekreftes «Murphys lov» - og en stort mer frustrerende situasjon er det vanskelig å se for seg.

At Ap og Sp kan komme til å sende like mange representanter til Stortinget etter valget, framstår fortsatt som bortimot usannsynlig, men det er hva tallene i denne målingen viser. Ap holder dessuten et utsatt sistemandat i sør – og det er MDG som ligger nærmest an til å kapre det. I nord er det Høyre som har sistemandatet, og tallene viser at både MDG og Ap er omtrent like langt unna å kapre sistemandatet, i hver sin valgkrets.

Det er mindre enn fem måneder til valget. Partiene har dårlig tid når de skal snu trender. For Sp handler alt nå om å holde flyten fram til september – for Ap om å snu en katastrofal utvikling. Det er vanskelig å se hvordan Ap skal klare dette uten samtidig å gå i strupen på partier man håper å samarbeide med etter valget. Sp er en opplagt skyteskive – men man må også hente tilbake velgere som har forsvunnet til Rødt og SV dersom man skal komme på offensiven. Historien har vist at dette er en risikabel sport, og det ender gjerne med at man slåss med minst én hånd på ryggen, fordi man ikke vil framstille det dit hen at den politiske avstanden er størst til partier man samtidig sier man vil danne regjering med. Det er atskillig enklere dersom man kan rette skytset mot noen man har opparbeidet seg troverdig avstand til. Det blir vanskelig for Ap i årets valgkamp, fordi egne velgere har søkt tilflukt hos gamle og nye venner.

KrF nasjonalt får ikke mye drahjelp fra Trøndelag, men det er verd å merke seg at partiet fortsatt har over 6000 velgere i landsdelen, og at oppslutning er stabil, sammenlignet med valget for fire år siden. Striden rundt politisk veivalg ser slik sett ikke ut til å ha ført til varig frafall. Partiet sliter mer med det vi gjerne kaller «naturlig avgang». Velgerne blir eldre og for hvert valg faller litt flere fra enn man klarer å skaffe nye. Selv om partiet kun har et eventuelt utjevningsmandat å håpe på hvis man skal ha noen sjans for stortingsplass fra Trøndelag, er situasjonen såpass stabil at det langt fra skal avskrives at partiet når nettopp grensen for utjevning – og derfor kan komme tilbake til Stortinget med en gruppe på størrelse med den man i inneværende periode har. Knapt noe parti har et mer solid grunnfjell i norsk politikk enn KrF. Derfor har man også en betydelig evne til å mobilisere når det virkelig gjelder.

Idet våren vinner over vinteren tar valgkampen vanligvis til. Når stortingsrepresentantene har stemt seg fram til den årlige revideringen av statsbudsjettet reiser de hjem for å drive valgkamp. Vår måling viser at mye står på spill for mange, og for enkelte må følelsen av håpløshet være nærliggende. Slik er det hvert år, men det skifter som regel mellom partier om hvem som sliter mest. I år ser det ut til at noe høyst uvanlig kan komme til å skje: I likhet med for fire år siden går Ap inn i valgkampen med dårlige tall i ryggen. Det gjør noe med både kandidater og ikke minst partislitere som skal finne fram boder og valgkampmateriell og ofre fritid for partiet man tror på. Ap seilte historisk på en solid bølge av oppslutning gjennom så å si hundre år. Begrepet «statsbærende» festet seg, både internt og eksternt. Nå begynner vi å ane konturene av en langvarig nedgang. Klarer man ikke å snu velgermassen denne gang heller, samtidig som landet styres av en regjering som heller ikke har vind i seilene, vil krisen være et faktum.