Hvordan skal en gripe an kapittelet om barn og familie i Hurdalsplattformen? Det hele er en kort affære, med få, om noen, virkelig oppsiktsvekkende politiske nysatsninger eller omprioriteringer. Kontantstøtten for barn mellom 18 og 24 måneder avskaffes riktignok, men erstattes av en ventestøtte for barn som mangler barnehageplass. Kvinner skal sikres mot å få mindre permisjonstid dersom de føder før termin. Fedrekvoten beholdes. I det store og det hele er barnepolitikken uomstridt og lite ambisiøs, kanskje med unntak av det som kan virke som et merkbart løft for barnevernet og fosterhjem. Likestillingspolitikken er løsrevet fra barne- og familiekapittelet, som er interessant i seg selv.

Ja, noe avdet mest interessante er kapittelets struktur: Der politikken for tros- og livssynssamfunn i Granavolden-plattformen var lagt til kulturkapittelet, og i Sundvollen-plattformen med fornying og administrasjon, sokner den nye regjeringens tros- og livssynspolitikk til barne- og familiekapittelet.

  • Trønderdebatt analyserer den nye regjeringserklæringen, side for side. Hver dag fremover vil kommentatorer fra Trønderdebatt og våre samarbeidsaviser skrive sine betraktninger med utgangspunkt i et nytt kapittel av Hurdalsplattformen. I dag ser vi på kapittel 14: Barn og familie (inkludert tro og livssyn)
  • Hurdalsplattformen kan leses her.

Dét er nok ikke helt tilfeldig. Med denne regjeringsplattformen tas tros- og kirkespørsmål ut av sfæren av svevende politiske saker og «hjem» - til familien. De nære ting: Barn, familie - og kirka. Regjeringen vil «Vareta den særskilte rolla Den norske kyrkja har som ei levande og inkluderande folkekyrkje med lokalt nærvær, presteteneste og trusopplæring i alle sokn og ein sterk og føreseieleg økonomi». Med formuleringer som disse blir vi påminnet at det norske skillet mellom kirke og stat, og ihvertfall mellom kirke og politikk, mest er formalia. Det faller seg tydeligvis fortsatt ikke helt naturlig for et protestantisk land å holde seg med vanntette skott mellom biskop og fyrste.

Dette kommer til uttrykk på to litt ulike vis for Arbeiderpartiets og Senterpartiets del. Der Senterpartiets verdikonservative forankring åpenbart står bak de varme formuleringer om folkekirka, har jo den lutherske kirkens oppbygging historisk kledd Arbeiderpartiets styringsideologi og samfunnsbyggerrolle svært godt, nettopp fordi den har tillatt å utøve politisk makt også over kirka. Dette ser vi igjen også i Hurdalsplattformen: Regjeringen vil både «styrke integreringen, bedre likestillingen og øke kunnskapen om norsk lov i livssynsfeltet», og kreve minst 40 prosent representasjon av begge kjønn i de administrative organene i trossamfunnene som mottar statsstøtte.

Det virker kanskje rart når det kommer fra en gammel SV-er, men: Et slikt krav er ikke uproblematisk. Det kan lett argumenteres for at det ikke er noen menneskerett å motta penger fra staten for å utøve sin tro (det har jeg selv gjort en rekke ganger!). På den annen side er trosfriheten en helt essensiell menneskerett. Å stille politiske krav til trossamfunn som kan føre til at de de facto forskjellsbehandles åpner for en prinsipiell hengemyr, uansett de gode hensiktene bak kravene. For om vi kan stille slike krav, har vi vel også åpnet døren for annen inngripen i trossamfunnenes indre liv?

Hurdalsplattformen - kapittel for kapittel

Trønderdebatt kommenterer regjeringsplattformen, kapittel for kapittel. Les alle kommentarene i serien:

  1. Finans: Den økonomiske politikken til Bondevik pakket inn i retorikken til Rødt
  2. Næring: Distrikts- og næringspolitikk handler om mer enn å skyte noen ulvetisper
  3. Landbruk: Borch får ikke lang tid på seg før enorme forventninger må innfris
  4. Fisk: Den aldrende fiskeren
  5. Olje og energi: Et område hvor regjeringen ønsker å gjøre minst mulig
  6. Klima og natur: Klimanørds i forkledning
  7. Kommunal og distrikt: Å stoppe det ustoppelige
  8. Transport: Det finnes forskjeller mellom Jonas' og Ernas transportpolitikk. Men de handler ikke så mye om transport.
  9. Arbeid og sosial: Mer Gerhardsen enn Gro
  10. Kunnskap: De må lytte til dem som kjenner hvor skoen trykker
  11. Helse og omsorg: Små skritt mot bedre helse
  12. Justis: Retten er satt, for godt
  13. Kultur: Å være eller ikke være, det er fortsatt spørsmålet
  14. Barn, familie, tro og livssyn: Én elefant får stå ubemerket midt i kirkerommet
  15. Innvandring og integrering: Men hva med i morgen?
  16. Forsvar: Bomber og granater? Ja takk!
  17. Utenriks: Norge, først som sist

I det hele tatt vitner Hurdalsplattformen om en regjering som er fortrolig med å utøve mer styring med trossamfunnene, men ikke ut fra en kjølig avstand - snarere ut fra en fortrolighet med dem. Med Hurdalsplattformen blir tro med denne regjeringen mindre av en privatsak, delvis fordi regjeringen selv understreker troens og kirkas betydning i det norske samfunnet. Hvorvidt dette representerer et fremskritt eller et tilbakesteg avhenger av ståsted.

Ett åpenbart fremskritt er uansett at det nå vil stilles krav om at offentlige institusjoner som sykehus, sykehjem og fengsel skal legge til rette for at pasienter og insatte får utøve sin tro. Det er likevel vanskelig å fri seg fra et etterlatt inntrykk av at kirka gjennomgående presenteres som en positiv kraft i samfunnet, mens øvrige trossamfunn må underlegges strengere kontroll.

Én elefant får stå ubemerket midt i kirkerommet: Finansieringen. Bevilgningene til Den norske kirke øker hvert år, mens medlemstallet bare synker. Dette er riktignok god butikk også for de øvrige trossamfunnene, for når bevilgningen til kirken deles på antall medlemmer, øker jo også satsen som de øvrige trossamfunnene mottar per hode. At kirka i praksis mottar stadig mer penger per medlem er ikke bærekraftig på sikt, og modellen hindrer en politisk debatt om hva vi egentlig skal være villige til å bruke på finansiering av tro og livssyn i Norge. Dét er jo noe Ap, Sp og SV kan ha i bakhodet når de begynner sine tøffe forhandlinger om budsjett på mandag.