Gå til sidens hovedinnhold

Én grunn til å dra - altfor mange grunner til å bli.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Hvorfor dro du ikke bare hvis det var så ille? Dere var jo sammen ganske lenge? Du kunne vel bare dratt?»

Du har nok sagt eller hørt andre si disse ordene selv. Listen over kritiske spørsmål voldsutsatte får er dessverre lang. Disse spørsmålene fører til at voldsutsatte ikke føler seg trodd.

Disse spørsmålene fører til at voldsutsatte føler på mer skyld enn det de allerede innehar. Disse spørsmålene fører til at voldsutsatte ikke tør å fortelle. Det fører til at ansvaret blir liggende på skuldrene til voldsutsatte og ikke voldsutøveren selv.

Det kan vi (faen) ikke godta.

«De fikk jo barn sammen så SÅ ille kunne det vel ikke ha vært»

«De var jo sammen i 8 år så da kan h*n takke seg selv, det er jo bare å dra»

«Man gifter seg ikke med en voldsutøver, så dum er det ikke mulig å være»

«Hvorfor sa du aldri noe da?»

«Hvorfor dro du ikke bare hvis det var så ille da?»

«Du kunne jo bare ha dratt?»

«Man kan ikke bli voldtatt av sin egen kjæreste»

«Ja har du anmeldt det da? Ikke? Nehei?»

«Banka han deg hver dag, eller?»

«Det var da så veldig stas i begynnelsen av forholdet?»

«Forstår ikke hvordan det er mulig å bli så hjernevasket»

«Så hvorfor fikk du barn med han da?»

«Hun var vel utro mot kjæresten sin så da måtte hun vel bare kalle det en voldtekt. Stakkars mann»

«Jeg hadde aldri latt noen behandle meg sånn!»

«Hvorfor finner du deg i så mye?»

Det er ikke den voldsutsatte sitt valg å bli utsatt for vold. Det er ikke den voldsutsatte sin skyld at vold skjer.

Så hvorfor bare dro jeg ikke? Fordi jeg hadde én grunn til å dra - men 200 grunner til å bli.

Voldsutøveren er ikke voldelig hele døgnet. Og i mange forhold blir det faktisk mindre vold jo lenger inn i forholdet man kommer. Hvorfor, spør du? Fordi man som voldsoffer da har gitt opp hele sitt liv og lever sånn som voldsutøveren mener man skal leve.

Kontakten med venner er på et minimumsnivå og i mange tilfeller også helt utelukket. Sminken ligger innerst i skapet og har allerede rukket å tørke ut. De «horete» klærne er for lengst kastet. Sosiale medier er deaktivert og appene slettet. Telefonen må ligge fremme til enhver tid. Ærender i byen, på kjøpesenteret eller på butikken skjer ikke uten voldsutøveren hakk i hel. Man ser i gulvet for å unngå blikk-kontakt med andre menn. Sport, fritid og hobbyer er byttet ut med voldsutøveren og hans ønsker.

Når man da sitter igjen med dette utfallet så har ikke voldsutøveren lenger like mange grunnet til å utøve vold. Og alt dette skjer for å unngå fysisk vold. For å unngå drap. For å unngå sykelig sjalusi. For å unngå utskjelling.

Alt dette skjer nesten umerkelig for voldsofferet selv. Alt dette skjer fordi man har et så inderlig stort ønske og et skyhøyt håp om at alt en vakker dag kanskje vil bli så rosenrødt og fint som det var i starten av forholdet.

Voldsutøveren er ikke voldelig hele døgnet. Han lager middag, leker med barna, hjelper venner og familie med hva enn de måtte ønske, han stiller opp på dugnad i nabolaget, han henter og leverer i barnehagen. Han pusser opp, mekker på bilen og fikser vaskemaskinen når den går i stykker. Og i dagene etter at det er utøvd vold kommer han gjerne med gaver, rosemalte kjærlighetserklæringer og et løfte om at det aldri vil skje igjen. Og et sånt løfte gjør at man som offer får et ørlite håp om at det denne gangen kanskje stemmer. Kanskje vil det bli sånn som det var i starten.

Voldsutøveren er ikke voldelig hele døgnet. Men voldsofferet går på tå hele døgnet for å unngå det. Og man tier til venner og familie om hvordan det står til hjemme fordi man føler skyld.

Når man sitter der med felles bosted, felles lån, bonusbarn, egne barn, felles barn, ekteskapsløfter og et håp om at det løftet han gav om å aldri utøve vold igjen kanskje er reelt - og man likevel finner en utenomjordisk styrke til å dra - så er det siste man trenger å få påfyll av skyld fra utenforstående.

«Hvorfor bare dro du ikke? Det kunne vel ikke ha vært så ille når du valgte å bli i forholdet i så mange år».

Spør heller om hvorfor jeg valgte å bli. Jeg hadde én grunn til å dra - men altfor mange grunner til å bli.

Redaksjonen kjenner innleggsforfatterens identitet. -red.

Kommentarer til denne saken