Dermed er det duket for en ekte, spennende valgkamp – det eneste som mangler nå er at de to slutter å gå rundt grøten, og faktisk utkjemper politiske slag om viktige saker.

Høsten 2003 dominerte Lene Marlin hitlistene med «You Weren’t There». I september spilte Norges herrelandslag EM-kvalifiseringskamp mot Bosnia-Hercegovina. Christer Basma og Roar Strand var blant spillerne på banen. På samme landslagssamling ble John Arne Riise slått ned av John Carew.

Noen dager senere døde Johnny Cash. Samme måned avholdt Estland og Latvia folkeavstemning om EU-medlemskap. Det ble ja, som det ble i Litauen i mai. 11. september ble den svenske utenriksministeren Anna Lindh overfalt og myrdet på Medborgarplatsen i Stockholm.

Høsten 2003 er lenge siden, nå. Men så lenge er det faktisk siden sist gang det var særlig spenning knyttet til kommunevalgkampen i Trondheim.

5. september meldte Adresseavisen om «spurtoppgjør» i ordførerkampen i Trondheim. «Kampen om ordførervervet vil bli knallhard», het det på forsiden. I saken, signert Lajla Ellingsen, svarte ordførerkandidatene Frank Jenssen (H) og Rita Ottervik (Ap) «ja!» i kor på spørsmålet om det egentlig er så nøye hvem av de to som styrer byen – «med bare antydning til nøling».

Les også

Ap i fritt fall på ny Nidaros-måling: – Jeg bytter gjerne tall med Høyre, hvis de er interesserte

Valgkampen var preget av betydelig temperatur. Høyres toppkandidat omtalte for eksempel Arbeiderpartiet i Trondheim som «gammelkommunister». Partiene måtte holde ut mye neglebiting før det valgkvelden 15. september ble klart at et drøyt tiår med Høyre-styre var over. Arbeiderpartiet hadde igjen inntatt ordførerkontoret, godt hjulpet både av Høyres kollaps, SVs rekordvalg, og Frps formsvikt i innspurten.

Der har Rita Ottervik sittet siden, og til tider har det nesten virket som om de ville sitte i all evighet. Men den siste meningsmålingen fra Nidaros forsterker et inntrykk som har begynt å feste seg det siste året: Det kan bli jevnt, svært jevnt, i kampen om flertall i Trondheim i høstens valg. Spørsmålet melder seg, spørsmålet ingen har tatt seriøst på mange, mange år: Kan Høyre faktisk vinne et valg i Trondheim igjen?

Nidaros' måling fra InFact viser fortsatt et lite flertall for rødgrønn side, ikke minst fordi Rødt vokser, og SV holder stand. Men Arbeiderpartiet er i kjempetrøbbel, og det er ingenting – om noe – som tyder på at Senterpartiet ville klare noe som er i nærheten av forrige valgs oppslutning. De faller som en stein, her som i resten av landet, og attpåtil vil de ikke love støtte til Ap etter valget.

Dermed er høyresiden i Trondheim i den heldige situasjon at både nasjonale og lokale vinder blåser deres vei. Det er langt, langt fra sikkert at det er nok til å få til et skifte i Trondheim i høst, men det må likevel gjøre en enorm forskjell, særlig for Høyre. I nesten tjue år har de folkevalgte fra Høyre i Trondheim stått opp om morgenen, hver dag, og tenkt: «Vi kommer ikke til å få styrt Trondheim i denne perioden heller».

Men i høst kan ordførerkandidat Kent Ranum stille med et valgkamplag som faktisk kan tro på seier, på ekte. Det tilsier en helt annen innsats fra partiet enn – for å være høflig – de siste valgkampers moderate kampånd.

Tallene må være svært nedslående lesning for Arbeiderpartiet. 20,4 prosents oppslutning vil være et helt begredelig resultat for et byparti som i lange tider nærmest tok det som en selvfølge å ligge rundt 40-tallet i oppslutning. Mye av nedturen kom allerede i 2019, men at de skulle falle videre fra 25 prosent tror jeg få så for seg på Folkets hus valgkvelden i 2019.

Desto mer bekymringsfullt bør det nesten være at ordførerkandidat Emil Raaen kun foretrekkes av 21,1 prosent av de spurte. Det er langt – langt! – bak rivalen Kent Ranum, som får støtte fra 29,5 prosent. Mye tyder på at svært mange velgere ennå ikke helt vet hvem Raaen er, og hva han representerer.

Det er kanskje ikke så rart, når Trond Giske dominerer mediebildet så kraftig som han gjør. Men det er nok også et tegn på at det er svært vanskelig å få øye på Arbeiderpartiets prosjekt for byen. Når en har styrt en by i tjue år, er det nok nærmest en naturlov at det er vanskelig å få opp de store, nye vyer.

Arbeiderpartiet kan selvsagt beholde makten i Trondheim i høst. Høyre har bare én gang siden andre verdenskrig greid å vippe Ap av tronen i valg her i byen (!). Men denne målingen understreker at Arbeiderpartiet per nå er de som har alt å tape, mens Ranum og Høyre har alt å vinne. Dersom Arbeiderpartiet skal klare å holde fast ved ordførerkjedet også denne gangen, må de både greie å snu utviklingen i oppslutning på tross av en elendig nasjonal trend, finne fram noen hurra-saker som får velgerne til å tro på at det fortsatt tenkes nytt på rødgrønn side.

Og her kommer vi til et hittil ubesvart spørsmål: Tenkes det egentlig nytt? Til nå har jo ikke akkurat oppkjøringen til valgkampen dirret av uforløst spenning og klare, politiske motsetninger mellom de to ordførerkandidatene.

La meg illustrere med en slags blindtest: Tidligere i vinter skrev både Raaen og Ranum hvert sitt innlegg i Trønderdebatt. Tekstene var interessant nok så generelle og uforpliktende i formen at de nesten kunne vært byttet om. En skulle for eksempel tro at det var kandidaten fra det styrende partiet, Raaen, som skrev dette:

«Mine vyer for 2023 er at det blir første steg på veien for å bygge videre på den byen vi alle er så stolte av».

Men nei, det var Ranum som løftet fram hvor stolt vi alle er av en by som er styrt av hans politiske erkefiender i 20 år.

På samme vis ville vel ingen løftet på et øyebryn dersom det var en Høyre-kandidat – opptatt som de er av dannelse, og at arbeid skal lønne seg – som skrev:

«Som pappa er jeg aller mest opptatt av at ungene mine har det bra og finner seg venner. At de lærer seg gleden ved å lære nye ting. At de erfarer at innsats nytter og at de opplever at mening dannes i møtet mellom folk».

... men dette er det Emil Raaen som har skrevet.

Nå som flere meningsmålinger peker i samme retning, nemlig at flertallet i byen faktisk er i spill, vil kanskje denne retoriske skyggeboksingen erstattes av tydeligere politiske utspill og skarpere utvekslinger.

For begge partier og kandidater er jo egentlig avhengige av å konkretisere sine politiske prosjekt. Det må ganske enkelt til for at velgerne skal kunne skille mellom to toppkandidater som ikke virker all verdens glad i debatter, og som til nå har snakket mer om alt de synes er fint og ålreit, enn hva de vil gjøre.

Da kan det, for første gang på 20 år, faktisk bli litt fart i den trondhjemske valgkampen.