Under sterkt påtrykk fra LO varslet regjeringen i Hurdalsplattformen at de ville «sette i gang et lovarbeid for å begrense bemanningsbransjens omfang og rolle». Allerede fra 1. april i år trer de omstridte lovendringene i kraft, til tross for mangelfull konsekvensutredning og høylytte protester fra næringslivet i høringsrunden i fjor sommer (for øvrig ble ingen av næringslivets høringsinnspill tatt til følge, og må vel nærmest betraktes som et pliktskyldig spill for galleriet).

Bakgrunnen for denne svært omfattende endringen i norsk arbeidsliv finner vi blant annet hos LO-leder Peggy Hessen Følsvik og arbeids- og inkluderingsminster Marte Mjøs Persen som gjentatte ganger har tegnet et bilde av at det er mye snusk med lønns- og arbeidsvilkår for de som leies ut via bemanningsbyrå.

I dag publiserte imidlertid Arbeidstilsynet en rapport som viser at LO-lederens skremselspropaganda er grovt overdrevet. Dette styrker mistanken om at råkjøret mot bemanningsbransjen snarere ligner et virkemiddel for å tvinge flere arbeidstakere til å bli medlemmer i LO-forbund – og dette på tross av at vi har organisasjonsfrihet her i landet.

Skal det være mulighet til fortsatt utleie, er betingelsen at det skjer i bedrifter med tariffavtale og medlem i forbund med innstillingsrett – det vil si forbund som organiserer minimum 10 000 ansatte.

I praksis betyr dette at arbeidstakere må organisere seg innenfor et LO-forbund for å kunne jobbe som utleid arbeidskraft.

Noen unntak finnes, blant annet har regjeringen sikret unntak for offentlig sektor, som ikke trenger å følge samme kjøreregler i arbeidslivet som privat sektor.

Positiv utvikling

I 2022 gjennomførte Arbeidstilsynet på nasjonalt plan nesten 1.000 tilsyn med bemanningsforetak og virksomheter som leier inn arbeidskraft. De fant få grove brudd på regelverket – heldigvis. Rapporten fra Arbeidstilsynets Innleieprosjekt som ble offentliggjort denne uken viser at en stor andel av virksomhetene det er ført tilsyn med ønsker å følge regelverket og er positive til veiledning om regelverk og gode rutiner for å sørge for etterlevelse av regelverket. Det har skjedd en positiv utvikling i bransjen de senere årene, ifølge Arbeidstilsynet.

Arbeidsfolk som leies ut via et lovlig bemanningsselskap er faktisk fast ansatt i dag – til de samme lønns- og arbeidsvilkår som gjelder for den bransjen de leies ut til. Bemanningsbransjen fortrenger derfor ikke fast ansatte i arbeidsmarkedet. Det er også kun en til to prosent av arbeidsstyrken i Norge som er ansatt via bemanningsbransjen, en andel som har vært stabil siden tidlig på 2000-tallet.

Hadde ikke disse arbeidstakerne vært ansatt i et bemanningsselskap, ville mange måtte ta til takke med midlertidig tilsetting. Så er det også slik at en god del arbeidstakere selv ønsker å være ansatt i et bemanningsselskap og leies ut til ulike arbeidsgivere, offentlige som private. For mange gir dette en fleksibilitet som de ikke kan få ved å ha en annen arbeidsgiver. Samtidig er bemanningsbransjen for mange også en vei til å bli fast ansatt i en innleiebedrift.

Disse perspektivene er fullstendig fraværende i lovendringene som nå skal gjelde allerede fra 1. april.

Fleksibilitet er viktig i mange næringer

For mange av Næringsforeningens medlemsbedrifter er muligheter for innleie av arbeidskraft viktig. Det kan være på grunn av store sesongvariasjoner i arbeidsmengde, som for eksempel kulturaktører som trenger ekstra mannskap når festivaler og konserter kommer på rekke og rad i en hektisk sommerperiode. Eller det kan oppstå et akutt behov for oppbemanning for å ta unna topper som følge av at bedriften har vunnet en kontrakt eller et anbud.

Å skulle bemanne for toppene vil fra 1. april medføre at deler av arbeidstokken blir permittert når oppdragsmengden ikke er på topp. Alternativt må bedriften forsøke å leie ut sine ansatte til andre og ofte konkurrerende virksomheter som har arbeidskraftsbehov når man selv ikke har det. Det lar seg ikke alltid løse. Særlig ikke hvis alle er bemannet for å ta unna toppene.

En siste mulighet er å ansette folk på kortvarige kontrakter. Det er det jo ingen som vil. Avtaler med bemanningsselskaper bidrar til å løse næringslivets – og mange arbeidstakeres – behov for fleksibilitet.

Ja, det finnes eksempler på useriøse aktører, hvor lønns- og arbeidsvilkår ikke ivaretas på en skikkelig måte. Da kan det i noen tilfeller dreie seg om ren arbeidslivskriminalitet. Men det løser ingen problemer å avvikle store deler av bemanningsbransjen, med enda flere reguleringer for de få som blir igjen.

Regjeringen må ikke bli så ivrige på å drive «storrengjøring i arbeidslivet», at de vasker bort en hel næring som ikke minst det offentlige selv er helt avhengig av tjenestene til. En mer farbar vei for regjeringen er å styrke tilsynet med bransjen, for å sikre at de regler som allerede gjelder, følges. Her har Arbeidstilsynet en nøkkelrolle fremover, og etaten bør styrkes ytterligere.

Luk ut de useriøse aktørene som ingen er tjent med – men ikke ta livet av en bransje det er behov for i norsk arbeidsliv.