Venstre, Arbeiderpartiet og Mdg har vedtatt selvbestemt abort fram til uke 18 mens SV og Rødt byr litt høyere og setter grensen ved 22 uker. Flere partier omtaler abortnemden som en inkvisisjon og vil fjerne denne. Og var det ikke Rødt som fremmet forslag om å fjerne reservasjonsretten for jordmødre og leger også? Ble dette vedtatt? (Rødt vedtok dette på sitt landsmøte -red. anm.)

Jeg har også lest innlegg fra kvinner som har opplevd møtet med abortnemden som et overgrep. Sånn skal det jo ikke være. Mine erfaringer med legene som har denne jobben er at de i aller høyeste grad har stor medmenneskelighet, innsikt i krisen kvinnen står i og har stor kunnskap og erfaring på sitt felt. Men oppgaven er utfordrende. Møte med kvinner i en av livets vanskeligste situasjoner går ut på å rette oppmerksomheten mot fosterets rettslige vern, veid opp mot medisinske- og psykososiale-faktorer. Svaret er ikke å avskaffe, men å så på hvordan vi kan gjøre dette på en bedre måte.

Mange diskuterer abortloven ut fra to hensyn: kvinnens rett til å bestemme over egen kropp og fosterets rett til liv. Jeg mener at grensen for selvbestemt abort ved uke 22, er å dra grensen så langt at det kommer en tredje faktor inn – hensynet til helsepersonell.

De som jobber på føden vet hvor langt et foster i uke 22 er kommet i sin utvikling, det er snakk om en liten baby. Den gravide har ofte en liten mage og man kan merke spark og bevegelser fra fosteret.

I de tilfellene hvor svangerskapsavbrudd er innvilget etter uke 18, eksempelvis fordi fosteret har så store skader at det er uforenelig med liv, kan aborten foregå som en fødsel på fødeavdelingen. I praksis blir da fødselen medisinsk igangsatt. Ved hjelp av smertestillende og riefremmende medisiner skal kvinnen føde fosteret. Jordmor og lege er tilstede og informerer og støtter kvinnen og partner. Jobben til helsepersonellet er å få dette til å bli en opplevelse det er mulig å leve med. Kan du tenke deg hvordan dette er?

Hvordan tenker Rødt og SV at en abort i uke 22 skal foregå?

På en fødestue nede i gangen kan en annen kvinne føde et barn i uke 23, her settes all innsats og teknologi inn for å redde barnet. Det samme personalet jobber og gir alt de har for å redde liv. Grensen uke 22 og 23 er utfordrende, levedyktig og ikke levedyktighet blir uklart. Tar vi også med èn til to uker i feilmarginen på estimering av fosterets alder, blir dette uhåndterlig.

Jeg er ikke så sikker på at kvinner flest, uten veiledning og støtte fra helsepersonell vil kunne bestemme at de skal ta en abort så sent i svangerskapet, uten at det er sterke medisinske eller sosiale årsaker til det. En slik avgjørelse bør til syvende og sist fattes av leger, for noen kvinner kan det også være en trøst.

Som politiker mener jeg at det er etiske grenser og rettslig vern som utfordrer det å flytte abortgrensen til uke 22. Som jordmor tenker jeg at dette blir meget utfordrende for oss som skal jobbe med det.