Når de folkevalgte tar fra de svakeste og gir til de andre

Håvard Ravn Ottesen, Lokallagsleder Norsk forbund for utviklingshemmede Trondheim

Håvard Ravn Ottesen, Lokallagsleder Norsk forbund for utviklingshemmede Trondheim Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Denne høsten har to viktige politiske saker på agendaen. Jordvern og begrensinger av utbyggernes definisjonsmakt og etablering av en tredje boligsektor. Hva har så dette å si for byens vanskeligstilte og de som tradisjonelt ikke har evnet å etablere en egen bolig ved hjelp av egne ressurser? Om det har vært tøft hittil, vil morgendagen bli enda tøffere.

I en kronikk 18. oktober skriver professor Jon Olaf Olaussen ved NTNU at mange er blitt rike på grunn av boligprisøkningen i Trondheim, men også at prisveksten har store negative konsekvenser for de med minst ressurser som er tvunget til leiemarkedet. Han advarer om en prisutvikling som vil medføre at flere havner utenfor.

Trondheim kommune er en eiendomsaktør av dimensjoner, som besitter vel 2000 boliger. Det har, berettiget, vært mye misnøye med at mange av disse står tomme og ikke blir leid ut til personer som mer enn gjerne ønsker et rimelig bosted. Derav kommer et ønske om en tredje boligsektor for unge som ikke har råd til å etablere seg i det tradisjonelle boligmarkedet. En tredje boligsektor vil være attraktiv for unge med ressurser i form av utdanning og samfunnsengasjement men lite egenkapital.

Trondheim kommune
har den siste tiden drevet nedsalg av kommunale leiligheter, med betydelig gevinst. Høsten 2019 var det en politisk sak om salg hvor kommunen la ut for salg boliger som ikke ble leid ut. Salget resulterte i betydelig gevinst. Faktisk 50 millioner mer enn forventet, slik at bykassa fikk tilført 150 friske millioner av boliger som opprinnelig var tiltenkt vanskeligstilte i boligmarkedet.

Boligmarkedet for personer som er avhengig av kommunen som tilrettelegger er krevende. Det finnes ingen reelle alternativ disse innbyggerne kan leie av. Kommunen driver etter en såkalt utgiftsdekkende husleiemodell. I korte ordelag betyr det at all nødvendig drift og vedlikehold og tomgangstap skal kostes av de som til enhver tid leier og ikke belaste bykassa med en krone. Selv om prisen egentlig ikke er markedsregulert, inngår en såkalt områdefaktor og prisforskjellen mellom markedspris og leie innkrevd av Trondheim kommune er liten om enn lik, da kommunale boliger ofte har lavere teknisk standard enn i det private markedet.

Rett og rimelig, kanskje, men da skal en også være klar over at de såkalte «nullstillingskostnadene» av boligene som ble solgt med milliongevinst til bykassa inngår i den utgiftsdekkende husleiemodellen. Nullstillingskostnader, eller oppussing for salg vil da belastes de som til enhver tid bebor kommunal bolig. Byens mange personer med utviklingshemming betaler sin andel av dette. Det uten at de ser igjen en eneste krone av stadig økt husleie og Trondheim eiendom bekrefter at fremtidige vedlikeholdskostnader vil øke mye i tiden fremover.

Byens uføre og personer som gjennom sin boligkarriere har vært låst til kommunal utleie har på ingen måte fått tatt del i den boligprisfesten som folk flest har opplevd. De må derimot være vitne til at byens folkevalgte fører en politikk hvor verdiene som er etablert over mange tiår går til andre formål. Nå altså til å realisere en tredje boligsektor. Et av verktøyene er mellom annet å omdanne den tidligere stiftelsen for trygdeboliger, nå Boligstiftelsen i Trondheim (nye vedtekter gjelder fra 7. oktober 2020) for å kunne realisere verdier på omlag to milliarder kroner. I all hovedsak gjeldfri eiendom, nedbetalt av kommunale leietagere gjennom den utgiftsdekkende husleiemodellen.

Majoriteten av byens innbyggere er godt voksne, med en millionformue i egen bolig uten å ha gjort annet enn et malingstrøk i ny og ne. Det gjør at folk flest har ualminnelig god råd, mens innbyggere som lever av uføretrygd alene stadig får dårligere råd. Olaussen skriver i sin kronikk at de fattigste leietagerne bruker over halve inntekten etter skatt til husleie.

Personer med utviklingshemming er som hovedregel uføretrygdet og har 2,91 ganger Folketrygdens grunnbeløp å leve av. Det utgjør brutto ca 295 tusen i året og med ca 58 tusen i skatt, altså netto 19 750 i måneden. En ikke uvanlig husleie til Trondheim kommune for personer med utviklingshemming i byens Bo- og Aktivitetstilbud i bofelleskap i «hensiktsmessig» leilighet er 11-12 tusen i måneden. Det krever ikke store tallforståelsen før en skjønner at det blir lite igjen, når alt annet er betalt.

Byens personer med utviklingshemming har over årtider betalt dyrt for å bo og nå skal altså kommunen slakte verdiene de har vært med på å bygge opp. De betaler også for vedlikehold og nullstillingskostnader av bygninger som selges med milliongevinst uten å få noe igjen. I tillegg kommer jordvernet og utbyggingsstanse som medfører at leiemarkedet blir enda vanskeligere og dyrere.

Trondheim kommune har over årtier påført byens svakeste gruppe så store merkostnader at det er på høy tid å rydde opp og gi noe igjen.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken