Når det viktigste i livet plutselig blir et innsparingsprosjekt

Beboerne på institusjoner og bofellesskap betaler eller trekkes en god slump av pensjonen sin i boutgifter til kommunen hver måned. Da ligger det også en viss forventning om å få noe tilbake, mener kommentator Johan Prestvik i Trønder-Avisa.

Beboerne på institusjoner og bofellesskap betaler eller trekkes en god slump av pensjonen sin i boutgifter til kommunen hver måned. Da ligger det også en viss forventning om å få noe tilbake, mener kommentator Johan Prestvik i Trønder-Avisa. Foto:

Av

Hvem er den sanseløse idioten som kom på ideen om at det ikke skal lages mat på trønderske sykehjem?

DEL

KommentarDette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.Vi bor midt i matfatet. Kyrne beiter utenfor vinduene våre, sauene er på tur ned fra fjellet, kornåkrene er i ferd med å bli tresket og gulrota er på tur opp av jorda. Det er høytid i matriket Trøndelag.

De som sitter på sykehjem og omsorgsboliger kan forhåpentlig følge noe av innhøstingen fra gluggene. Kanskje minnes de tida med sild og poteter, kafferasjonering og slaktinga før jul. Kanskje kjenner de smaken av stekt sei, av blodpannekaker eller fårikål, hvis de lukker øynene og tenker tilbake.

Men når de ankommer spisesalen er det ikke mulig å gjette seg til hva som kommer på tallerkenen. Det lukter det samme, enten det er fiskeboller eller kjøttkaker. For kjøkkenet er nedlagt, maten kommer i bil fra et storkjøkken. Hvordan kan det ha seg at dagens høydepunkt skal reduseres til et regnskapsspørsmål?

Onsdag vedtok formannskapet i Levanger å etablere et felles storkjøkken på Skogn. Plassering av et slikt kjøkken har vært tema i mange år. Det er liksom blitt et etablert faktum at kommunen bør samle kokkene. Ikke for å unngå søl, men sikkert for å spare noen kroner. I Steinkjer har de hatt sentralkjøkken i mange år. Det kan godt være at maten der i seg selv er bra nok, men man fratar en del av opplevelsen når matlukta siver ut i kjøkkenet, flere mil unna den som skal spise den.

Under- eller feilernæring er en stor utfordring i eldreomsorgen. Det spises for lite, og mange eldre sliter med å få i seg nok næringsrik mat. Få måltider, manglende sosialt fellesskap og lite vektlegging av måltidsopplevelsene, ble pekt på som hovedutfordringer da regjeringen i mai 2018 la fram stortingsmeldingen «Leve hele livet». Dokumentet er en slags oppskrift på hvordan vi kan få kvalitet i alderdommen. Her er maten en svært viktig ingrediens.

Her snakkes det om «Det gode måltidet» og viktigheten av kjøkken og kompetanse nær brukeren. Du greier ikke å tilpasse en god meny, hvis du ikke kjenner dem du lager mat til. Du greier ikke å gjøre individuelle tilpasninger, hvis alt skal kokes i samme gryte. Og du vekker ikke appetitten hvis du bare skal varme opp maten, før du serverer den.

Beboerne på institusjoner og bofellesskap betaler eller trekkes en god slump av pensjonen sin i boutgifter til kommunen hver måned. Da ligger det også en viss forventning om å få noe tilbake. Ikke i form av en livløs lapskaus, men som det høydepunktet et måltid skal være.

De eldre som tilgodeses et slikt botilbud, er ofte på livets oppløpsside. Da skal de i hvert fall slippe å dø av dårlige opplevelser knyttet til måltidet. Derfor bør det være mulig å lukte seg til at det snart er middag. Sansene må trigges for ikke å visne bort. Det er bra for appetitten, det er bra for hjernen og humøret.

Å fjerne kjøkkenet fra hjemmet til folk, er som å ta hjertet ut av mennesket. Det er mildt sagt en dårlig idé.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken