I politikken er det alltid grunn til å stoppe litt opp og dvele ved et partis eller en organisasjons vedtatte sannheter. Da sikter jeg ikke til politisk grunnsyn eller ideologi, men løsningene og modellene som fremmes. Alle har sin hellige ku.

Høyre vil for eksempel kutte i formuesskatten, alltid, uansett. Det spiller ingen rolle hvor lite Høyre har å vise til etter åtte års kutt i formuesskatten og hvor mange rapporter som dømmer det nord og ned: Regn eller sol, oppgangstider eller nedgangstider, formuesskatten skal ned. Konklusjonen kommer først, og så får argumentene følge etter.

KrF har sin kontantstøtte. Hvor enn vinden blåser og hvilken arbeidslinje en ellers følger i arbeids- og sosialpolitikken, vil KrF til det aller siste insistere på å betale friske foreldre (mødre) for å være hjemme med barn i stedet for å jobbe. Regn eller sol, integrering eller ei, kontantstøtten skal bestå. Konklusjonen kommer først, og så får argumentene følge etter.

LO og NHO har frontfagsmodellen. Modellen for forhandlinger i norsk arbeidsliv har i mange tiår fungert slik at de mest konkurranseutsatte bransjene forhandler først, og danner en ramme, eller norm, for sektorene som følger. Sagt forenklet: (Deler av) eksportindustrien forhandler først, offentlig sektor sist. Slik sikres konkurranseevnen til norsk industri sammenlignet med våre naboland.

Og før jeg allerede her rennes ned av sinte NHO- og LO-topper må jeg vel bare ta trosbekjennelsen, da: Ja da, ja da, frontfagsmodellen er viktig, og har tjent norsk konkurranseevne og arbeidsliv godt – og sikret lavere lønnsforskjeller i samfunnet.

Men trosbekjennelsen min er også feig. For frontfaget er også noe av en hellig ku, en åpenbar vedtatt sannhet vi alle skal enes om, og ferdig med det.

Men hva skjer over tid, dersom det alltid er gutta (for ja, det er jo flest menn) i industrien som danner normen for oppgjørene i alle andre sektorer? Blir det lettere, eller vanskeligere, å få gjort ordentlige lønnsløft for å sikre likelønn mellom kvinner og menn, og rekruttering til helse, omsorg og skole? Vi sitter jo på fasit: Arbeidet for lik lønn for likt arbeid går i aldeles begredelig sneglefart.

Unio har mer enn ett godt poeng når de påpeker at frontfagsmodellen fører til status quo for likelønn. Uten at kvinnedominerte yrker som sykepleiere i enkelte år får langt bedre lønnsoppgjør enn menn i privat sektor, vil målet om likelønn forbi nettopp det: Et uforpliktende mål, som alle sier de er for, men som ingen er villige til å prioritere.

Men Unio har også sine kjepphester som står i veien for en mer rettferdig fordeling av inntekt i Norge. For når Unio krever innsats for likelønn, er det sine egne medlemmer med høyere utdanning de løfter fram. Det er imidlertid ikke akkurat bare kvinner med høyskoleutdanning som jobber i helsesektoren. Et stort lønnsløft for sykepleiere og lærere bidrar lite for å sikre likelønn for alle de andre (kvinnedominerte) yrkesgruppene i skole og helsevesen. Men slik er det: Regn eller sol, oppgangstider eller nedgangstider, Unio vil prioritere gruppene med høyere utdanning.

Derfor er det ikke vanskelig å forstå at Fagforbundets Mette Nord har reagert kraftig på utspillene fra Unio og Akademikerne. Det er sterke ord hun kommer med når hun med klar adresse sier at «det er til å undres over at åtte år med ulikhetsdebatt munner ut i at noen vil ha større forskjeller i samfunnet» – men hun har jo rett: Et stort løft for yrkesgrupper med høyere utdanning vil føre til at andre blir hengende igjen.

Det er likevel grunn til å stoppe litt opp ved argumentasjonen hennes. «Når Akademikerne og Unio mener de fortjener en større del av kaka, så er det de lavest lønnede som må betale for det», sier Nord. «Det vil si, alle de som gjør jobbene vi ikke ser, som allerede tjener minst og som må betale for at de høyest lønnede skal få mer».

Tja. Når ble dét en vedtatt sannhet? På oppdrag fra nettopp Unio skrev Samfunnsøkonomisk analyse i fjor rapporten «Den norske modellen og relativt lønnsnivå». Der ble ulike metoder for å rette opp lønnsmessige skjevheter i offentlig sektor vurdert. Ett av forslagene var å beholde frontfagets ramme, men å bevisst prioritere ned enkelte grupper (det kan jo for eksempel være bedre lønnede menn) slik at andre kunne løftes (som for eksempel dårlig lønnede kvinner). Det er jo ingen naturlov at det er de lavtlønte kvinnene som er organiserte i LO, som må betale for at kvinnene i Unio får et likelønnsløft.

Tvert imot bør både Nord og LO se seg i speilet. Jeg er for eksempel ikke overbevist om at de som jobber i serverings- og overnattingsbransjen i Norge, og som har hatt en lavere lønnsvekst enn de fleste andre grupper helt siden årtusenskiftet, kjenner seg helt igjen når Nord sier at «det er ingen andre enn LO – helt ærlig – som fortsatt tenker ‘hele laget’» .

Riktignok streiket Fellesforbundet for et (sårt tiltrengt) løft i hotell- og restaurantbransjen i 2016. Men jevnt over er det rart å se lederen for en fagforening for (ofte lavtlønte) offentlig ansatte bruke nettopp lavtlønte som et argument: «Sykepleiere og lærere har ikke stått alene i koronapandemiens fremste rekke. På sykehus trengs både renholdere, portører, helsesekretærer, helsefagarbeidere og mange andre yrkesgrupper. Hele laget må få en økning», uttaler Nord.

Dét er det vanskelig å være uenig i. Men det er ikke til å komme bort fra at LOs bunnløse lojalitet til de mannsdominerte industriyrkene ikke bare har vært til hinder for likelønn for Unios medlemmer – men også LOs.

I det hele tatt er det vanskelig å se hvordan de store fagforeningene har tenkt. Akademikerne vil ha større innslag av lokale forhandlinger, og all erfaring tilsier at det gir økte lønnsforskjeller, både mellom kvinner og menn, mellom de med fagbrev og de med høyere utdanning, og mellom høyt- og lavtlønte. Unio vil ha et løft for ansatte i skole og helsevesen – men bare for de med høyere utdanning. Og LO maner til «en knallhard øvelse i solidaritet», mens de i realiteten lar gutta i privat sektor forhandle først – igjen.

Dette er ikke pirk. Organisasjonsgraden i Norge har bitt seg fast på et lavere nivå enn da den norske modellen ble til. Forskjellene øker, og lønnsnivået mellom ulike yrkesgrupper har økt siden årtusenskiftet. Vi har betydelige rekrutteringsproblemer i en hel rekke yrker, mange av dem kvinnedominerte, andre med lav organisasjonsgrad.

Når den står samlet, er norsk fagbevegelse en formidabel politisk kraft. En av den norske fagbevegelsens aller stolteste bidrag til det norske samfunnet har vært evnen til å se helheten, prioritere, og finne nye løsninger på problemer som må løses. Da er høylytt krangling mellom de store sammenslutningene – der alle rir sine egne kjepphester og utviser liten evne til å utfordre egen vanetenking – dårlig nytt for gruppene de kjemper for.

Og for den saks skyld, veldig godt nytt for arbeidsgiversiden.