Når går vi ut på dato?

Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Den internasjonale eldredagen feires verden over 1. oktober. Det er en viktig påminnelse om at i løpet av de nærmeste årene vil vi bli stadig flere eldre. Samtidig vil de nye eldre ha bedre helse, høyere forventet levealder og andre forventninger til livet enn gårsdagens eldre. Om du ikke er blant dem enda, er det stor sannsynlighet for at du også vil bli en av fremtidens nye eldre.

Dette faktum fremprovoserer en ubehagelig sannhet som vi så vidt har begynt å se kimen av i dagens debatter, tjenester og offentlige rom: Det at du og jeg vil gå ut på dato.

Problemet er ikke at vi en dag vil gå ut av livet. Livets slutt er ikke noe i seg selv som kan – eller bør kunne – behandles bort. Livets aller siste fase har også sin egenverdi og denne skal vi behandle med respekt.

Problemet er heller grupperingen av alle av en viss alder som «gamle» og to medfølgende motstridende underforståtte sannheter. Det første synes å være at alle gamle per definisjon er skrøpelige eller syke. Det andre synes å være at alle «de gamle» har de samme behovene og interessene, som de også deler med sine yngre medborgere.

Begge disse sannhetene kommer til syne i to av de største tjenesteområdene som dekkes av det offentlige – helse- og i utdanningssektorene – som er også sentrale for å sikre eldre menneskers rett på god helse og livskvalitet.

Vi finner et eksempel på hvordan det å være gammel blir sidestilt med det å være skrøpelig eller syk i en relativt uskyldig nyhetssak om beboere på eldre- og sykehjem og COVID-19, som ble vist på NRK Nyheter tidligere i høst. Selv om både den som ble intervjuet og NRKs egen informasjonsbanner identifiserte de gamle og syke som en og samme gruppe, spurte journalisten om ikke det fantes noen gamle som ikke er syke – hva med dem?

Dette er kun et eksempel, men den bevisste mobil- og tv-titteren vil fort komme over flere slike eksempler; måter å omtale den eldre generasjonen på som låser fast samfunnets holdninger til hva det innebærer å være eldre, som igjen fører til manglende eldrekompetanse i vårt samfunn.

Verre er det at denne manglende eldrekompetansen også er å finne i det nødvendige helsetilbudet som tilbys disse medborgere. I sin mastergrad i klinisk geriatrisk helsearbeid fra 2017, avdekket spesialsykepleier Guro Brustad at på akuttmottak blir eldre med ulike grad av skrøpelighet vurdert klinisk på en slik måte at det fører til en underbehandling av eldre i akuttmottakene. Ingen aldersgruppe skader seg oftere eller trenger akutt helsehjelp oftere, ble det påpekt i forbindelse med hennes mastergrad. Men vurderingskriteriene som brukes på akuttmottakene er preget av aldersdiskriminering. Til og med selve kulturen på akuttmottaket, ble det videre stadfestet, nedprioriterer eldre pasienter. Dette er fordi akuttmedisin først og fremst handler om skadene på de yngre pasientene.

Innenfor andre områder av helsetilbudet finnes det etablerte metoder for å stadfeste når en pasient er for gammel for videre eller livsforlengende behandling. Og selv om flere medisinsk ansatte ved samme institusjon kan vurdere en og samme pasient som like skrøpelig, er også dette en subjektiv vurdering. Det finnes nemlig ingen matematisk likning som sier når streken for behandling er nådd. Den streken tegnes i bakken av en konkret lege, men det gjøres i lys av den enkelte leges utdanning, institusjonens underliggende kultur for å vurdere eldre og måten vi organiserer våre offentlige tjenester på.

Samme type problemstilling finner vi også i utdanningssektoren. Interessen og behovet for livslange læringstiltak har vært en del av den utvidete utdanningssektoren i snart 20 år. Man har forsket på hvordan en persons utdanningsnivå relateres til personlig helse, arbeidsmuligheter og deltakelse i samfunnet. Man har videre identifisert forskjellige læringsarenaer som skoler, museer og biblioteker, men også dataspill og frivillige grupper. Man har mange etter- og videreutdanningstilbud for dem som er yrkesaktive og, som en av de nyeste tilskuddene innenfor utdanning, vi har kortere kurs som tilbys tidligere arbeidstakere som har mistet sin stilling grunnet COVID-19.

Likefullt: Hvordan vi har organisert utdanning og høyere utdannings deltakelse i dette samfunnsoppdraget, utestenger i stor grad dem som ikke lenger er eller vil være yrkesaktive.

Finansieringsmodeller for høyere utdanning gir gevinst først og fremst når studenter gjennomfører lengre gradsutdanninger. Kortere kurs og samarbeid med eksterne, ikke-gradsgivende aktører blir nedprioritert, selv om flere miljøer i høyere utdanning har ekspertise som er særlig relevant også for eldre. Foreleserens pedagogiske spisskompetanse med vekt på eldres læring og bruk av digitale læringsverktøy er heller ikke noe som generelt blir ansett som et satsingsområde.

Problemet med dette er at også den ikke-yrkesaktive medborgeren eller den eldre yrkesaktive kollegaen er en viktig del av våre samfunn. De er brukere og medspillere i de offentlige tjenestene. De bidrar i den offentlige debatten. De er ofte sosialt sentrale personer i våre småsamfunn. De er gjerne nøkkelpersoner for at unge barnefamilier skal få ukekabalen til å gå opp. Deres erfaringer med og syn på hendelser i små og store samfunn blir da hørt også av både unge og yngre i disse miljøene. De har potensielt også betydelig innvirkning på tilstanden av vårt demokrati.

Så, hvor gammel er «for gammel»? Selv om vi har gått bort fra å tallfeste når man går ut på dato, lever likefullt det som tilsynelatende er aldersdiskriminering i måten vi har organisert våre offentlige tjenester, våre institusjoner og vårt samfunn på. I dag er det en stor gruppe medborgere som ikke får de mulighetene som de yngre høster godt av. De avskjæres dermed fra muligheten til å fortsette å bidra og være en del av vårt fellesskap. Dette er noe vi ikke lenger kan tåle så inderlig vel, eller se bort i fra. Ikke økonomisk. Men heller ikke etisk.

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken