Gå til sidens hovedinnhold

Når grep fra staten oppleves som overgrep

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

2020 - året vi sent vil glemme. De fleste av oss trodde neppe det kunne skje, men plutselig var koronaen der. Våre helsemyndigheter ble nødt til å ta grep de tidligere ikke kunne drømt om og tiltakene har vært effektive. I etterpåklokskapens lys må det allikevel være lov å stille spørsmål om ting kunne vært gjort annerledes. Kunne for eksempel behovet for isolasjon av enkeltpasienter/brukere i større grad vært tillagt bo- og helseinstitusjonene og deres egen faglige ekspertise?

Vi vet at restriksjoner har ført til at en sønn ikke fikk sitte hos sin døende far på sykehus eller at en datter ikke kunne besøke sin aldrende mor på sykehjemmet. Jeg fikk selv erfare dette da jeg besøkte min søster på en helseinstitusjon i juni. Til tross for at jeg hadde reist 90 mil, var nærmeste pårørende, var det ikke mulig å overskride besøkstiden på 1,5 time x 2.

Trumfer et godt smittevern alle andre menneskelige hensyn? Ja, vil nok de fleste av oss som har vært i min situasjon si - andre vil være uenige.

I 1603 blir Villads Nielsen tilkjent offentlig lønn for å virke som lege i Bergen by. Pesten herjet i Norge som i Europa, og i Bergen var dødeligheten opp mot 40%. Tilkjennelsen som offentlig lege var ikke den første, men bekrefter en gryende statlig interesse for styring av befolkningens helse. Et av de viktigste tiltak var karantene og isolasjon.

Grepene fra statens side har endret seg noe siden Villads Nielsens tid, men i påvente av en effektiv vaksine er det fortsatt karantene og isolasjon som gjelder. Til forskjell fra tidligere tider imidlertid, kan vi i dag tillate oss å dvele ved baksiden av de grep som gjøres og særlig de grep som kan oppleves som overgrep.

Det er ikke lett å balansere mellom ulike hensyn og noe må ofres på begge sider. Som nasjon og enkeltpersoner har vi ofret arbeidsplasser, sydenturer og musikkfestivaler nettopp for å beskytte de mest sårbare - de eldre og kronisk syke. Jeg antar at det kjennes både godt og riktig for de fleste av oss. Å nektes å besøke sin døende far er imidlertid noe annet, og en inngripen som vi fort vil oppleve som et overgrep.

Kunne ting vært gjort annerledes? Kan helsepersonell ved institusjonene som daglig tar viktige beslutninger på vegne av pasientene i større grad få ansvar for vurderingen av risiko? Det å arbeide kunnskapsbasert betyr at en skal benytte den best oppdaterte tilgjengelige kunnskap i beslutninger om pasientene. I det ligger også at en i stor grad skal ta hensyn til den enkeltes bruker/pasient sine behov, egne ønsker og preferanser. Er en pandemi av dette slaget for alvorlig til at vi kan stole på de profesjonelle hjelpere og deres kompetanse? Er et slikt ansvar for tungt å bære for helsepersonell?

Profesjonell etisk kompetanse kan sammenlignes med en smultring der det det må være et hull som må/skal fylles med praktisk klokskap. Det er viktig at hullet ikke er for stort, men heller ikke for trangt. Vi ønsker oss helsepersonell som følger retningslinjene, men som også er i stand til å avvike fra disse når situasjonen tilsier det. Kanskje var mine argument for å få forlenget besøkstid i eksemplet med min søster ikke vektige nok, men problemet var at det overhodet ikke var rom for å diskutere individuelle behov og løsninger. Ingen normer og retningslinjer kan ta høyde for kompleksiteten i alle mulige situasjoner.

For å hindre at grep fra staten oppleves som overgrep er det sentralt at både pasientens preferanser og retningslinjer får virke sammen i vurderinger og beslutninger. Det betyr ikke at vi skal se gjennom fingrene på at retningslinjene ikke blir fulgt. Argumenter for å avvike må også tåle dagens lys og anerkjennes som like legitime.

Slike vurderinger kan heller ikke overlates bare til den enkelte helsepersonell, evne til praktisk klokskap bør utvikles og utfolde seg i fellesskap. I disse dagene før jul bør derfor behandlingsteam og pleieteam i sykehus og sykehjem tenke igjennom hvordan en kan og skal forholde seg til retningslinjer for smittevern for den enkelt pasient og beboer. Det å få besøk av barn, barnebarn, slekt og venner er i stor grad det som gjør livet verdt å leve. Så må individuelle hensyn veies opp mot kollektive hensyn på samme måte som for alt annet som gjelder liv og helse. Kanskje klarer vi både å beskytte mot smitte og oppfylle et siste ønske samtidig.

Året 2020 har gitt oss en bratt læringskurve på dette viruset og smittekjedens irrganger, men også hvor effektive restriksjoner kan være. Vi stengte ned, smitten avtok og gav oss en kjærkommen pause. Vi løsnet opp og så var vi der igjen. Det er ingen tvil om at karantene og isolasjon verner om liv og helse, verdier vi alle skatter veldig høyt, men kanskje burde det være plass for andre verdier på vektskåla.

Unge som gamle, friske som syke og alle våre hjelpere ønskes med dette ei trygg og riktig god og fredelig jul!

Kommentarer til denne saken