Gå til sidens hovedinnhold

Når hatet vil stilne skogen

Artikkelen er over 1 år gammel

“Stå på, Julie. Vet at min søster ville stått ved din side.” Støttemeldinga slo meg som en knyttneve i magen. Jeg kjente igjen etternavnet fra alle gangene vi gråtende har holdt rundt hverandre, mens en endeløs rekke på 77 navn har blitt lest opp.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dette innlegget ble først publisert i Nidaros 23. april 2020.

Søsteren. Hun som i snart ni år har vært savnet rundt middagsbordet, og som jeg ikke kjenner. Kanskje gjemte hun seg i en berghylle og trøstet andre livredde ungdommer mens kulene haglet over dem. Kanskje hadde hun vært medlem av et formannskap i hjemkommunen sin nå. Kanskje hadde hun også hevet stemmen for medmenneskelighet og solidaritet med barna i Moria. Etterfulgt av en epost med møkk.

Det gikk knapt et døgn fra ordføreren slo klubba i bordet og vedtaket var fattet til brevet ramlet inn i innboksen min.

"... Det mest beklagelige med 22.7 er antallet. Det aller beste for landet var om antallet var minst 3 ganger flere. For disse fremtidige parasitter og marxistavskum er ikke noe landet behøver”.

For et tiår siden, eller rett etter 22. juli 2011, ville en sånn hatmelding vært skremmende. Nå er det i ferd med å bli vanlig. Skremmende vanlig. Det er livsfarlig for demokratiet.

Noen synes kanskje innvandringsdebatten er for krevende, for støyende. Den splitter og folk føler seg stemplet for sine meninger. Den er vanskelig og høylytt. Jeg er mer redd for at innvandringsdebatten skal bli stille.

Julie (24) sa klart ifra. Så dukket denne opp i innboksen: – Skremmende

Demokratiet er som skogen, det yrer av liv og lyder fra alle kanter. Du hører ikke bare én stemme i et mangfoldig demokrati, akkurat slik som du ikke bare hører én lyd i en skog med naturmangfold. Men skogen kan bli stille, plutselig og uten noen tegn til hvorfor. Dyrene er ikke borte, men de er stille. Det er fare på ferde, et rovdyr har gått eller fløyet forbi - helt uten at noen mennesker på tur har merket annet enn øredøvende stillhet.

Slik er også innvandringsdebatten, det er ikke lengre slik at de skarpeste utsagnene kommer fra innringerne som spilles av mens rulleteksten går og Stenstrøm er ferdig med å lede Holmgang. I dag er det innboksen til den som ytrer seg som flommer over av hat og drapsfantasier. Formålet er verken å få sin stemme hørt, ha en meningsbrytning eller å overbevise. Formålet er å skremme - å sørge for at skogen blir stille.

“Jeg vil anbefale deg, av respekt for unge norske kvinner, om å stille opp på asylmottak når de “får fysen”. For det er ikke rettferdig at tilfeldige norske unge kvinner skal bli voldtatt. I stedet kan du gjøre det du trolig ønsker å gjøre. Nemlig å legge deg på rygg som det simple, marxistiske, sosialistiske, muslikludder og landssvikerhora du er.”

Det er ikke tilfeldig at mennesker med tilknytning til ytre høyre angriper de som stikker ut hodet i forsvar for mangfold. De vet hva de gjør. De fører en krig mot demokratiet. Mot representantene i de ulike partiene, mot kvinner, mot unge og mot mennesker med minoritetsbakgrunn. De fører en krig mot sannheten, mot kritisk journalistikk, mot selve ytringsfriheten - grunnmuren vi som samfunnsborgere står på.

Vi kan ikke lenger akseptere at politikere med minoritetsbakgrunn får beskjed av politiet at de helst ikke bør delta på offentlige partiarrangement i valgkamp. Vi kan ikke akseptere at kvinner utsettes for koordinerte hetskampanjer i sosiale media. Vi må slutte å gi lys, lyd og scene til de som villig sprer konspirasjonsteoriene om en muslimsk overtakelse av Europa. Ekstremister er farlige for demokratiet hvis skottene vi har bygd opp for å verne om ytringsfriheten, trosfriheten og friheten til å elske den du vil må vike for å kunne slippe dem til. Og enda farligere er det hvis resultatet er at resten av stemmene stilner.

Skogen vår er skjør og sårbar, men er på sitt beste når det kryr av liv og tusenvis av ulike arter får myldre. Blir kostnaden ved å uttale seg for høy, og det ikke lenger er mulig å diskutere innvandringspolitikk, taper ikke bare de stemmene som ønskes truet til taushet, da taper hele demokratiet vårt. De som hyller massemordere skal ikke få vinne frem og styre hvem som skal delta i samfunnsdebatten.

Skal vi nå målet om en samfunnsdebatt der de mest sårbare stemmene også har en plass, fri for hat og hets, trengs fellesskapet, og hver og en av oss. Du trengs til å passe på demokratiet vårt - være skogvokter. Med ord, med håp og med engasjement. Du må så, du må tråkke stier som andre kan gå på og du må rope så høyt du kan i den.

For når ikke de 77 lenger kan, så er det du og jeg som må brette opp ermene og gjøre den jobben.

Kommentarer til denne saken