Gå til sidens hovedinnhold

Når idretten blir politisk (for) korrekt

Artikkelen er over 1 år gammel

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi lever i en tid der ingen kan si sikkert hvem som har rett og hvem som tar feil. Men noen er mest opptatt av å være på den rette siden. Norsk idrett er blant dem.

Det er legitimt når restauranter forsøker å definere seg som hjørnesteinsbedrifter, eller når kulturen prøver å overbevise om sin betydning, kanskje særlig i krisetider, eller når reiselivet minner om at det kommer en dag i morgen, etter koronaen. Alt dette behøver vi at det er dialog om.

Samtidig er det mange som mener at idrett skal vi ikke drive med når verden er blitt som den (midlertidig) er blitt. Vi har viktigere ting å holde på med. Det er betenkelig når sportskommentatorer mener det, og kritisk når idretten selv ser ut til å være enig.

Johannes Høstflot Klæbo og Emil Iversen og alle andre er i sin fulle rett til selv å velge hvilke skirenn de vil delta i, med utgangspunkt i sine egne opplevelser, prioriteringer og verdier. Vi behøver enda flere selvstendige idrettsutøvere.

Men vi trenger også en idrettsledelse som kjenner sin rolle.

Norges Skiforbunds avdeling for langrenn for eksempel er ikke bare til for Johannes og Emil. Den er til for meg og deg også, og fremfor alt for de neste Johannesene og Emilene, og for seg selv og sin egen idrett. Den er del av et større fellesskap, et internasjonalt skiforbund hvis oppgave er å spre skiglede til en hel verden, om mulig.

Det viktigste redskapet i så måte er å arrangere skirenn for de beste løperne i verden, slik at budskapet om det kan spres fra Finland til Færøyene, fra Tyskland til Tyrkia, for ikke å strekke ambisjonene for langt.

For å si det enkelt: Når verden er blitt som den for tiden er blitt, må fotballfolket bidra til at det likevel kan spilles fotball, hvis mulig, og skiforbund rundt om i verden må gjøre alt som er mulig for å holde sin aktivitet i gang, slik som kulturarbeidere for øvrig, bartendere og flygere gjør. Norges Skiforbunds avdeling for langrenn gjør for tiden ikke jobben sin.

Skiskytteren Johannes Thingnes Bø ble utfordret på dette før helga, og han reflekterte klokt om situasjonen og alle dets dilemmaer. Han var satt i en slags forsvarsposisjon, men ville ikke helt akseptere det. Han hadde kort sagt forstått hva det handler om: Å holde flest mulig næringer og aktiviteter i gang, så sant det er forsvarlig.

Ingen kan garantere at det er det, like lite som vi kan være trygge for lynnedslag om vi ligger hjemme i senga vår. Derfor går vi heller ut, så sant været ikke er helt forferdelig.

Vi har fått en norsk idrett som er mest opptatt av å forvalte, i stedet for å utvikle. Mens vi er opptatt av å gjøre minst mulig som kan irritere noen, og kanskje i verste fall vise seg kritikkverdig i ettertid, mister vi hele generasjoner av unge utøvere. Idretten sloss ikke på troverdig måte for breddeidretten, slik den heller ikke jobbet godt nok for barne- og ungdomsidretten på et tidlig tidspunkt, og nå velger vi i stor grad den feigeste løsninga for toppidretten.

Norsk langrenn må naturligvis delta internasjonalt, så lenge Det internasjonale skiforbundet finner det sportslig forsvarlig, med de utøverne som føler seg komfortable med det. Ingen skal føle seg presset til å delta, men ingen som er kvalifiserte og har lyst skal heller forhindres i det.

Vi trenger idretten mer enn før. Idretten trenger mer enn noensinne å stå opp for seg selv. Jeg heier på skiskytterne og hopperne, så lenge det er forsvarlig.

Kommentarer til denne saken