Kommunaldirektør Wenche Dehli og sjefen Karin Erland har begge ansvar for tilbudet til Trondheims utviklingshemmede. I Adresseavisen lørdag 2. april bekrefter at de lenge har visst om hvordan forholdene er i byens bo- og aktivitetstilbud (BOA). I tillegg bedyrer de at de har iverksatt tiltak for å rette samme feilene kommunerevisjonens rapport påpeker.

Det er like troverdig som at en utro ektefelle sier at jeg angrer meg og det skal ikke skje igjen.

De har rett i at det er mange ansatte som gjør en god jobb. Noe annet skulle bare mangle. Det er ikke her utfordringen ligger, det er i det samlede tilbudet. En utro mann er ikke nødvendigvis en dårlig ektefelle. Svært mange forhold tåler utroskap. Robuste forhold tåler mye, om forholdene ligger til rette for det. Nå må det bygges robusthet i Trondheim kommune. Det krever tid og ressurser.

Mens den forsmådde i parforholdet har muligheten til å pakke sakene sine og forlate forholdet, er personer med utviklingshemming i et ekstremt avhengighetsforhold til kommunen. Partene er på ingen måte likestilte og kommunens politiske og administrative ledelse har definisjonsmakten på hva som er godt. Nå trengs ikke fagre ord, det trengs ydmykhet og tillit.

Det er ikke første gang kommunen tas med buksene nede, også i 2016 var det et nasjonalt tilsyn om tilbudet i BoA. Lovbrudd ble avdekket og saken fikk lite politisk oppmerksomhet, da rapporten ble inntatt i en orienteringssak om dårlig tannstell og manglende trosutøvelse i eldreomsorgen. Avviket ble den gang lukket gjennom at kommunen sendte brev om at nå skal alt bli så meget bedre.

Ære være våre folkevalgte som satte kommunerevisjonen på saken. Alt har ikke blitt så meget bedre. Siden 2016 har utroskapen fortsatt, om og om igjen, hvor kommunen har visst om det. Med åpne øyne. Det har ikke stått på varsler, heller tvert om. Flere tilsyn viser lovbrudd hvert år. Medieoppslag og aksjoner. Likevel lukker en øyne og tror at det går over.

Fagre ord i strategiplaner betyr ingenting om de ikke omsettes til handling. En bedre hverdag for alle er navnet på gjeldende strategiplan, og skulle være et løft. Så har ennå ikke skjedd.

Løftet for byens personer med utviklingshemming er forsøkt bortforklart med at Trondheim bruker mere penger enn andre kommuner. Budsjett som hvert år viser seg å være med overskridelser og nå kommer en blomsterkvast i form av nye millioner kommunaldirektøren finner i bykassa.

Det er knappest til å tro, når en 1. april får et nytt notat som viser at kommunen selv regner feil. Trondheim er faktisk billigere enn snittet og regnestykket er hele 73,1 millioner feil. Inntil da har vår kommunaldirektør hardnakket forfektet at Trondheim er så voldsomt kostbart i driften og nå skal det rasjonaliseres (omstilles). Våre folkevalgte fatter vedtak på virkeligheter som ikke finnes, slik partneren til den utro forledes til å tro at ting skal bli bra igjen denne gangen.

Nå er det dags å invitere til samtaleterapi, hvor partene er ydmyke ærlige og løsningsorienterte. Når en part har vært utsatt for massivt utroskap over lang lang tid, er det ikke noen quick fix på parforholdet. Det å bygge tillit tar tid og en må gjøre det sammen.

Per dato foreligger det ingen, meg bekjent, invitasjon fra ordfører Rita Ottervik til slik samtale. Nå må ordfører og direktør invitere til nøytral grunn, snarest. Det er et politisk ansvar, en kan ikke skylde på andre.