Når kvalitet ikke lønner seg, blir det også dyrt å gi det som kreves

Helse- og omsorgstjenestenes evige paradoks med at man skal spare penger og gi mer bedre omsorg samtidig, har vist seg å være en spagat selv Excel-arkene til konsulentene har slitt med å finne riktig formel på, skriver Trønder-Avisas kommentator Johan Prestvik

Helse- og omsorgstjenestenes evige paradoks med at man skal spare penger og gi mer bedre omsorg samtidig, har vist seg å være en spagat selv Excel-arkene til konsulentene har slitt med å finne riktig formel på, skriver Trønder-Avisas kommentator Johan Prestvik

Av

Har vi råd til de gamle?

DEL

KommentarDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det har vært et gjentakende tema: Eldrebølgen, i betydningen av en markant økning i antall eldre. I løpet av de neste 20 årene blir det flere pensjonister på Innherred enn folk i såkalt arbeidsfør alder. Det kan bli krevende nok det, når «generasjon gullpensjon» skal innta sykehjemmene våre, med krav om iPader, wifi – og rødvin til kvelds.

«Hvordan går det med "the coming people"», pleide faren til en kompis av meg å spørre om, da vi var i begynnelsen på tenårene. Spørsmålet pleide å følges opp med en lekse om brutto nasjonalprodukt og hvor mye og lenge vi måtte belage oss på å jobbe, og hvor mye skatt vi måtte betale, så han kunne nyte sin pensjon i fred og fordragelighet. Den kommende generasjonen har jobbet og betalt skatt fra hjemmekontor de siste månedene, men risikerer å komme til kort nå, dersom vi ikke klarer å ta oss av den nær forestående økningen i antall eldre. Da blir gjerne en god pensjon en fattig trøst.

Eldre skal bo hjemme så lenge som mulig, snakkes det om. Sykehjem er for dyrt, sies det. Det er mangel på helsearbeidere, advares det mot. Vi må sentralisere institusjonene, konkluderes det.

I dag har vi følgende situasjon på Innherred: Steinkjer skal snart behandle sin masterplan for helsetjenestene, som har møtt kraftig motbør fra mange eldre i flere grender. I Inderøy er planene om et nytt helsehus på Straumen allerede blitt kritisert høylytt. I Verdal var det et langvarig arbeid, med delvis krangel, før man til slutt startet byggingen av et nytt helsehus. I Levanger har man bygget både et helsehus og et bo- og omsorgssenter, ikke uten bråk der heller, men har fortsatt ikke fått kontroll på utgiftene.

Å investere i eldre er ingen gullgruve for kommunene. Det ligger ingen direkte økonomisk motivasjon i å lage verdens beste eldreomsorg, i motsetning til å lage skole- og oppvekstmiljø som hindrer frafall og utenforskap. For jo bedre helsetjenester du gir, og jo lengre de eldre lever, jo dyrere blir det for kommunen. Når kvalitet ikke lønner seg, blir det også dyrt å gi det som kreves. Ikke av de ansatte, men av et system som er basert på årlige innsparinger og på at de ansatte må yte stadig litt mer, litt ekstra – hvert år.

Til tross for at arbeid innen helse- og omsorg nærmest gir jobbgaranti, er ikke jobbene veldig høyt i kurs. Arbeidsledigheten er for tida rekordhøy, men det er mangel på helsearbeidere på Innherred. Lokal sykepleierutdanning er åpenbart ikke nok. Det må leies inn vikarer fra utlandet og byråer for å få turnusene til å gå opp. I Levanger har man forsøkt å drifte et helsehus kun med heltidsstillinger, uten at man har klart å gjøre det til et utstillingsvindu – verken nasjonalt eller lokalt. I stedet står man såpass i stampe nå, at politikerne har satt av en million kroner til eksterne konsulenter som skal finne nye måter å kutte kostnader på.

Helse- og omsorgstjenestenes evige paradoks med at man skal spare penger og gi mer bedre omsorg samtidig, har vist seg å være en spagat selv Excel-arkene til konsulentene har slitt med å finne riktig formel på. Det er mulig å gjøre hjemmetjenestene til en vikarstafett med stoppeklokker, melkesyre og dårlig samvittighet, men det er også mulig å ta en pust i bakken og spørre seg hva man egentlig driver med. Yter vi de eldre rettferdighet ved å holde dem i live med kraftige dosetter, mens vi lar dem pines i ensomhet ved kjøkkenvinduet? Det er ikke rart om behovet for en sykehjemsplass kommer da, selv om hodet og beina i utgangspunktet ikke er så verst. For tre ganger tre minutter med daglig sosial omgang er ikke et helsetilbud, det framstår som en straff.

Mens kommunene klør seg i hodet, gnir konsulentene seg i hendene. For da kan de starte arbeidet med å lage nye strukturer, slå sammen og flytte på enheter. Omstrukturering er blitt en placebomedisin mot dårlig økonomi, men fungerer som gift i lokalsamfunn som rammes av stadige nedleggelser.

Tenk om de heller kunnestarte med å kartlegge behovene før man gyver løs på å tegne kartet på nytt. Hva er det de eldre trenger, hvordan kan det offentlige bidra til at de får leve gode liv? Svarene på det doble spørsmålet virket totalt fraværende. Strukturen blir etablert for å tilpasse seg den som skal gi omsorgen, ikke den som skal motta den. Det er en speilvendt logikk. Og det er kanskje også kommunenes diagnose. Og den bærer ikke bud om snarlig bedring.

LES OGSÅ: Vi som bor i gamle Verran vil ikke sentraliseres bort

LES OGSÅ: Kommentar: Du kan ikke isolere deg mot ensomheten

Send debattinnlegg her «

Bli med i debatten i Trøndelag!

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken