Gå til sidens hovedinnhold

Når livmora blir politikk

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Takk til Snorre Valen som i sin kommentar, publisert på Trønderdebatt 15. februar, setter ord på et ubehag jeg har kjent på når oppfordringene om føding og fruktbarhet har kommet fra regjeringen, både i forbindelse med presentasjon av perspektivmeldingen og ved andre anledninger.

Det kjennes ikke greit å bli møtt med et krav om å føde flere barn! Det oppleves som at myndighetene tråkker over en grense - rett inn i unge par sine privatliv, og overkjører alle de avveiningene, samtaler, ønsker og forbehold som unge par måtte ha. Hvorfor ikke forholde oss til at verden er i endring og planlegge ut ifra det, i stedet for å desperat krafse etter fortiden? I stedet velger regjeringa å rette en pekefinger mot unge kvinner og allerede hardt pressa småbarnsforeldre, sette frem krav og true med «konsekvenser». Unge må jobbe mer, føde mer, jobbe lenger og få mindre i pensjon.

Les også

Regjeringen belærer norske kvinner med familieplanøkonomi

Hva med å gjøre en innsats for å legge til rette for at par kjenner at det å få barn, eller få flere barn, er noe som er trygt og gjennomførbart? Hvorfor ikke sørge for at barnefamilier kan ha en grei økonomi og litt fleksibilitet i hverdagen? Hva slags samfunn og hverdag ønsker unge mennesker å ha?

Samtidig som dette kravet kommer må fødende kvinner føde uten partner på norske fødeavdelinger og vi kan lese innlegg fra jordmødre som beskriver et system i krise. Er sykehusene egentlig rigga for at fødselstallene skal gå opp slik det spås i perspektivmeldingen?

Regjeringen har innført en reell innstramming i abortloven og viser med det en grunnleggende mistillit ovenfor kvinners evne til å ta gode valg i egne liv. Hva blir det neste uttrykket for denne mistilliten? Dette har skapt en utrygghet hos meg.

På et globalt nivå er det ikke for få barn. For meg er det vanskelig å forstå at det å hjelpe barn og barnefamilier i nød ikke kan være hjelp til oss selv også, siden vi tydeligvis så inderlig sårt trenger flere folk her til lands. Men i stedet sulter, fryser og brenner disse barna i hjel uten at Norge, etter min mening, gjør nok for å hjelpe eller påvirke EU og verdenssamfunnet - de barna er tydeligvis ikke så mye verdt. Må virkelig de som skal håndtere eldrebølgen, og tjene inn skattepenger til staten, være født av foreldre som kan vise til mange generasjoner med geitostspisende skigåere? Med tanke på at norske kommuner og sykehus per i dag er avhengig av sykepleiere fra utlandet virker dette underlig.

Jeg kjenner flere familier med barn som har funksjonsnedsettelser - å snakke med dem om hvordan de har det og hva slags hjelp de får fra kommunen er verdens beste prevensjon - kanskje særlig om du allerede har fått et eller to barn.

Regjeringen ønsker at flere skal få barn og flere skal velge å få det tredje barnet. Om de virkelig mener det må de legge vekk pekefingre, krav og konsekvenser og begynne å sette seg inn i småbarnsforeldres hverdag. Vi trenger heldagsskole eller gratis/mye billigere SFO med bedre kvalitet, gratis/billigere barnehage, mere ressurser i skolen slik at det føles greit å ha et barn som er litt annerledes, og ordentlig hjelp til familier med barn med utfordringer.

Med to foreldre i 100 prosent stilling er det litt av en kabal å få hverdagen til å gå opp med to barn i skolealder. Lekser, fritidsaktiviteter, utstyr, ferier – det krever tid og penger. Jeg og mannen min har fem uker ferie i året, barna mine har 12 uker fri fra skolen i året i tillegg til planleggingsdager – det går egentlig ikke opp.

Også må tillit til at kvinner kan ta egne, gode valg i egne liv på plass. Mange sterke kvinner før meg har kjempet mange kamper tidligere for at jeg har kunnet bestemme over egen livmor. Nå spør jeg meg: Er råderetten over livmora under press?

Kommentarer til denne saken