Gå til sidens hovedinnhold

Når mor flytter hjemmefra

Mor, du fikk med deg hva hun sa? Det er ikke lov til å ta en blås i leiligheten. Det står i kontrakten.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Namdalsavisa)

Formanende ord fra en altfor perfekt sønn skulle ikke få ødelegge denne store dagen for henne. Mor er på flyttefot – det var hennes første møte med det som skal bli hennes nye hjem. Ei splitter ny leilighet – omsorgsleilighet på Ranemsletta.

Det er så ferskt at det lukter nybakt bygg og overhallingene har utsatt både dåp og innflyttingsfest i bosenteret, som har en arkitektur som ikke minner om et helsehus. Det er i tre og ruver i terrenget. Her skal ingen gjemmes bort.

Etter å ha levd mesteparten av sitt liv ved Eidsvatnets bredder, hvor sola aldri går ned på varme sommerkvelder og hvor vinterkulda biter fra seg hardere enn de fleste steder i Namdalen, har et nytt kapittel startet. Stedet hvor fire barn ble formet og etter hvert gledesstunder med barnebarn. Stedet hvor gleder og sorger gikk om en annen, slik det er i alle hjem. Stedet som nå blir tomt.

Noen år tilbake i tid skjer det som skjer, at en blir alene rundt frokostbordet. Savnet gnager, men en må få skikk på en ny tilværelse og det går bra, lettere blir det også om helsa spiller på lag. Åra fylles opp. Da kommer tankene om hvor lenge en klarer seg selv. De aller fleste vil bo hjemme lengst mulig.

Slik hadde mor det. Slik har tusenvis av eldre det hver eneste dag. Disse tankene. Storsamfunnet vil at vi skal bo lengst mulig hjemme. Det er best for alle det, og for kommunens økonomi. Derfor settes det inn tiltak som gjør at de eldre ikke flytter på seg. Korte helsebesøk og resten kan ordnes med digitale verktøy. Alt i beste mening, men vegen til overvåking er kort og det sosiale livet kan lett forsvinne blant kabler og bredbånd. Er det slik vi vil ha det?

Dette er ikke enkelt.

Oppgjørets time. En føler at nok er nok. Kanskje blir livet mindre strevsomt om en flytter. Til en omsorgsleilighet, om en får plass. For det er ingen selvfølge i dette landet hvor eldre i enkelte kommuner må vente i månedsvis, kanskje år for å få en leilighet. Mor tok dette valget om å flytte i vinter da kulda var som verst og balansen sviktet. For oss rundt henne var det lett å se valget, men ikke for henne der og da, men tiden var inne. Det er en skjør balansegang dette med å kunne få bestemme selv og at andre bestemmer for en.

Forrige uke møtte vi saksbehandler May Torbjørnsen Vold i Overhalla kommune, som låste oss inn med disse ordene.

«Vi har gledet oss til at du skulle flytte hit, Randi. Vi er jo gamle kolleger også. Her vil du få det fint».

En varm velkomst. Tanken slo meg om jeg ville bli en «eldreflyktning» når den tiden kommer. Høylandet og Overhalla ligger i norgestoppen i nasjonale målinger i det å bry seg om sine eldre. På alle nivå. Hvorfor? Kanskje er det slik at lederne innenfor helsesektoren der slipper å lete i alle kott etter poster hvor en kan spare penger. Jeg vet ikke om det er svaret, men de har i alle fall gjort mye rett i Overhalla. I fellesskap på tvers av faginstanser og de folkevalgte.

Sånn er det i dag, men er det slik om 25 år? Vil en kommune som Overhalla da ha nok varme hender i sving når vi ser at trønderen flytter til Trondheim og nordmenn til Oslo-traktene?

Uansett, det kan løse seg når yngre krefter legger hodene i bløt. I mellomtida får vi være glad for at politikerne på 1990-tallet dro i gang en storstilt satsing på å stimulere kommunene gjennom gunstige tilskuddsordninger til å bygge omsorgsboliger i stedet for store institusjoner. Det var et nødvendig grep den gangen, og er det fortsatt. Hvis det ikke da misbrukes ved at kommuner sender pasienter dit, som skulle ha hatt en sykeheimsplass.

Mor var strålende fornøyd med det hun ble tilbudt. Alt er splitter nytt og tilrettelagt. Som andre leietakerne må hun betale for seg. Hun er takknemlig, det er vi også, for at hun har fått foten innafor. For i husleia er tryggheten inkludert selv om hun fortsatt har ansvaret for eget liv. Vi som godt voksne barn slipper å tenke mer på «har hun vært på hålka i dag?»

Dessuten ligger det en stor bonus rundt neste sving. Et bofellesskap er sosialt. Det er kort veg til butikken, et kaffebord og til biblioteket. Til Namsos.

Så lykke til blant trivelige folk. Skulle så anledninga by seg og du finner en benk med utsikt til mektige Namsen, kan du trygt blåse noen røykringer ut i lufta, om det er det du vil, og kjenne på at livet ikke er så aller verst.

PS! Unnskyld, men kast ikke sneipen på bakken.

Kommentarer til denne saken