Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Statsminister Erna Solberg setter psykisk helse på dagsordenen i mandagens kronikk i Trønderavisa og Trønderdebatt 12. oktober. Det er viktig, fordi folkehelse og livskvalitet i aller høyeste grad handler om politikk, hvilket samfunn vi ønsker å forme, og hvilke virkemidler som vektlegges i prioriteringen av samfunnets fellesgoder. Men vil de foreslåtte virkemidlene ha noen effekt på psykisk helse i befolkningen?
Det er gledelig at statsminister Erna Solberg setter psykisk helse på dagsordenen. Som landets øverste leder er statsministeren hærfører for samfunnets folkehelsedugnad. Etter at folkehelse-ministerposten ble skrinlagt, så er kanskje ansvaret for å sørge for at «alles ansvar» ikke blir til «ingens ansvar» større en noen gang.
Samtlige ministerposter, alle samfunnssektorer, og alle samfunnsnivå har virkemidler som virker inn på folkets helse og livskvalitet – på godt og vondt. Det handler om hvordan vi bygger samfunn som skaper muligheter for at folk kan mestre og å nyte livet, gjennom hele livet.
Erna Solberg: Jeg vi si dette til deg som strever alene med tunge tanker: Fortell det til noen du stoler på
I det vi slår fast at folkehelse er et politisk valg må vi også presisere: her snakker vi ikke om partipolitikk som gir støtte til noen partier foran andre, men om hvordan politiske veivalg og virkemidler virker inn på befolkningens helse og livskvalitet.
I sitt innlegg viser statsminister Solberg til et knippe virkemidler regjeringa vil løfte fram for å svare på noen av de mest komplekse folkehelseutfordringene vi nå står ovenfor. Ensomhet. Psykiske helseplager. Selvmord. Til de som strever med tunge tanker oppfordrer hun til å fortelle det til noen de stoler på, og regjeringen ruster opp. Helsesykepleiere. Ansatte i kommunale psykisk helse- og rustjenester. Psykologer. Kommunale barne- og familietjenester. Legevakt og hjelpetelefoner. Og ikke minst: Innføringen av folkehelse og livsmestring som tverrgående tema i skolen som et ledd av fagfornyelsen.
I sitt innlegg peker statsminister Solberg til at sosiale relasjoner, tilhørighet og fellesskap er av stor betydning for livskvalitet og helse. Det har hun helt rett i. Faktisk viser en ny og omfattende studie av Di Martino og Prilleltensky som tar for seg livskvalitet blant land i Europa, at det er et lands «sosiale kapital» som betyr aller mest for innbyggernes livskvalitet. Sosial kapital omfatter blant annet gode familierelasjoner og sosiale nettverk, graden av tillit til samfunnsinstitusjoner og graden av samfunnsdeltakelse. Men sosial kapital oppstår ikke i et vakuum. Samfunnet rundt, som å bo på et sted som gir folk muligheter eller ressurser, er avgjørende. Et lands sosiale rettferdighet og sosiale sikkerhetsnett er avgjørende for den sosiale kapitalen og befolkningens livskvalitet.
Et løft for psykisk helse
Data fra nylig publiserte livskvalitetsrapporter framstilt av Folkehelseinstituttet (FHI) og Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at de aller fleste nordmenn har god livskvalitet. Det samme bekreftes av HUNT-undersøkelsene. I internasjonal sammenheng skiller Norge seg ut, og er jevnt over blant land som er på «lykketoppen» i verdenssammenheng. En viktig årsak til dette er at det ikke er så store forskjeller mellom folk, at velferdsstaten omfordeler velstand til fellesgoder. Forskning viser at den nordiske velferdsmodellen skaper god helse – for alle. I internasjonal sammenheng blir vår samfunnsmodell kalt en supermodell.
Men vi må ikke sove i timen, virkemidlene våre henger ikke med i dagens globaliserte samfunnsutvikling. De nylig publiserte livskvalitetsrapportene viser at det nå er de yngste aldersgruppene som har lavest livskvalitet, og data fra HUNT4 bekrefter at trenden også gjelder i Trøndelag. OECD-rapporter og nasjonal statistikk viser at en av ti norske ungdommer dyttes ut av samfunnet på måter som gjør at de ikke deltar aktivt i utdanning, opplæring, arbeid eller øvrig samfunnsliv.
Nå er det nok, Erna
Tallet er økende. Livskvalitetsrapportene viser at unge med dårlig økonomi som ikke er integrert i arbeid eller samliv har en livstilfredshet på nivå med den vi finner i fattige land som Kamerun og Ghana. Dette er både et etisk og et samfunnsøkonomisk problem som krever strategier og virkemidler på samfunnsnivå – ikke bare på individ eller gruppenivå.
Om få dager slippes en ny HUNT-rapport (HUNT4), som tar tak i en av de mest sentrale faktorene som påvirker menneskers psykiske helse og livskvalitet: Samfunnsdeltakelse. Det å delta i samfunnet knyttes til hvorvidt folk opplever at de tilhører fellesskap med andre, deltar i aktiviteter som er meningsfylte for dem selv. Der de betyr noe for andre og blir verdsatt for den de er.
Samfunnsdeltakelse er en menneskerettighet som påvirkes blant annet av forhold på stedet der en bor, inkludert mellommenneskelig tillit, tilhørighet, trygghet i nærmiljøet, sosial inkludering, tilgang på meningsfylte aktiviteter, muligheter for sosiale møter, og for å bli verdsatt som en likeverdig deltaker i samfunnsliv og samfunnsutvikling. Samtidig bidrar deltakelsen til å skape verdi for andre medmennesker, noe vi vet påvirker livskvaliteten. Med andre ord handler det både om å føle seg betydningsfull, verdsatt og anerkjent som en likeverdig deltaker, og å bidra til at andre føler det samme. Derfor satser Folkehelsealliansen i Trøndelag på fellesprosjektet Hodebra og ABC (act, belog, commit) for bedre mental sunnhet.
Men data fra HUNT4 viser at det er gjennomgående sterke sosiale forskjeller i samfunnsdeltakelse. Innbyggere som er yrkesaktive deltar i større grad enn personer som ikke er yrkesaktive. Det er store forskjeller i samfunnsdeltakelse mellom kommuner og mellom bydeler i Trondheim kommune. Slike skjevheter viser seg også gjennom hvilke grupper av trøndere som deltar aktivt i demokratiet og samfunnsdebatten, og dermed har størst mulighet til å påvirke politikken.
Vi har ingen trøndere å miste
Den kommende HUNT4-rapporten viser for eksempel at andelen som har drevet med politisk aktivitet/samfunnsdebatt er relativt lav: Om lag 13 prosent av kvinnene og 18 prosent av mennene har deltatt en gang eller mer de siste seks måneder. I alle aldersgrupper deltar menn i større grad enn kvinner, og mennesker med høy utdanning i langt større grad enn innbyggere med lav utdanning.
Da verden ble invitert til å drømme om framtida i utarbeidelsen av FN’s 17 bærekraftsmål, var det gjennomgående svaret «to leave no one behind»; at alle mennesker skal inkluderes i fellesskaper og i samfunnet, med livsvilkår som gjør det mulig å leve gode liv, nå og i framtida. Et mangfold av kunnskapskilder er nødvendig for å bygge et samfunn som skaper livskvalitet for alle. Vi har langt på vei kunnskapen som trengs.
Og her er HUNT en viktig brikke i et kunnskapsbasert folkehelsearbeid. Men vi har også virkemidlene, hvis vi vil. En stor andel av folkehelseutfordringene vi nå ser er sosialt skapte problemer det er mulig å gjøre noe med, og som krever politiske løsninger på tvers av sektorer og samfunnsnivå, i og av hele samfunnet. Kunnskapen fra HUNT, kombinert med andre kunnskapskilder, gir innsikt i hva vi kan gjøre for å fremme befolkningens livskvalitet. Vi håper kunnskapen tas i bruk, både i trønderske kommuner og rundt statsministerens bord.
På alle nivå, og på alle arenaer, bør det være et mål å utjevne sosiale ulikheter i muligheter for å delta i samfunnet på like vilkår. Det skrives mye om sosial utjevning, men i praksis skjer det motsatte. Samfunnsdeltakelse kan ikke reduseres til enkeltmenneskers valg om å delta. På samme måte kan heller ikke psykisk helse bli et ansvar som legges over på den enkelte til å «mestre livet».
Oppvekstreform til beste for barn og unge?
FN og Verdens Helseorganisasjon peker på at god psykisk helse er ikke det samme som fravær av psykiske plager og lidelser. Det handler om et politisk, psykososialt og økonomisk miljø som gjør at individer og grupper kan leve verdige liv, med de samme rettighetene som andre. Terapi, medisiner og helsetjenester kan ikke kurere de store folkehelseproblemene som sosial ulikhet, ensomhet og utenforskap. Vi trenger derfor flere samfunnsdiagnoser, og færre individuelle diagnoser. Vi trenger en aktiv folkehelsepolitikk som bidrar til bedre psykisk helse på samfunnsnivå.
