Når Putin kjører seg fast

Norge er ikke under angrep fra Russland. Ikke i tradisjonell forstand. Putins invasjon av Ukraina er like fullt et angrep på den internasjonale stats- og rettsorden som har fungert som fundament for norsk sikkerhetspolitikk. Det fullstendige fraværet av respekt for nasjonal selvbestemmelsesrett som Putin har lagt for dagen har riktignok ikke kommet overraskende på de som har fulgt Russisk maktbruk de siste tiårene. Naken og rå maktbruk av det omfanget vi ser nå er likevel dypt sjokkerende, selv for folk med fartstid i forsvars- og sikkerhetspolitiske miljøer.

Vladimir Putin og hans nærmeste rådgivere ser ut til å ha satset på å oppnå en relativt rask militær seier i Ukraina. Den forhåpningen har ikke slått til. De russiske styrkene ved og i Ukraina framstår fortsatt som overlegne de ukrainske forsvarerne. Likevel har russerne slitt med å omsette denne overlegenheten i resultater på bakken, ikke minst ved hovedstaden Kyiv. Det er ikke det samme som at de ikke vil oppnå militær suksess på sikt.

At det har tatt lengre tid, og kostet langt mer i både materiell og menneskeliv enn russiske styresmakter ser ut til å ha forutsett, gjør likevel Putins posisjon langt vanskeligere enn den ellers ville ha vært. Det gjelder både i internasjonal forhandlings-sammenheng, og ikke minst på hjemmefronten, hvor russisk politi de siste dagene har arrestert flere tusen vanlige russere som har protestert mot konflikten. Størrelsen på disse protestene er neppe overveldende for russiske styresmakter, men at de i det hele tatt finner sted er et tegn på at støtten Putin har hatt blant russiske innbyggere ikke kan tas for gitt.

I tillegg har det internasjonale storsamfunnets fordømmelse av invasjonen vært langt mer kontant og unison enn Moskva nok har håpet på. Her har utviklingen i løpet av helga gått svært raskt.

I Tyskland har Olaf Scholz nye regjering, med bred støtte i nasjonalforsamlingen, kullkastet flere tiår med mer eller mindre pasifistisk innrettet utenriks- og sikkerhetspolitikk. Å benytte maktmidler for å oppnå utenrikspolitiske mål har lenge vært tabu i tyske politiske kretser. Det ligger åpenbare historiske erfaringer til grunn for den holdningen. At tyskerne nå åpner for å eksportere våpen til en konfliktsone er derfor ikke mindre enn revolusjonært i seg selv. Som om ikke det var nok går nå den tyske regjeringen inn for en kraftig økning i forsvarsbudsjettet, opp mot og forbi NATOs mye omtalte toprosentmål. I tillegg har Berlin gått bort fra sin tradisjonelle motstand mot å tillate de aller kraftigste økonomiske sanksjonene i EUs arsenal. Det er en langt mer aktiv sikkerhetspolitikk vi nå ser konturene av hos tyske styresmakter.

Det russisk-tyske gassrørledningsprosjektet Nord Stream 2 er lagt på is. I tillegg har tidligere forbundskansler Gerhard Schröder og andre tyske offentlige personer med forretningsinteresser i russisk næringsliv fått hard medfart i nasjonale og internasjonale medier de siste dagene. Begge disse tingene synes å bane vei for en bred nasjonal debatt om den tyske økonomiens avhengighet av importert energi, ikke minst russisk naturgass. Restene av den forsonings- og østpolitikken som har preget Tysklands forhold til Moskva i flere tiår, virker nå å være fullstendig kastet på bålet. Om vi nå ser bort ifra perioden før 1945, så er et Tyskland som fører en langt mer aktiv sikkerhetspolitikk i Sentral-Europa upløyd mark. Dette er noe som vil kunne komme til å prege maktbalansen og mellomstatlige forhold i Europa i lang tid framover.

Selv om hendelsene i Tyskland står i en særstilling når det gjelder kullkasting av tradisjonelle kjepphester, så har de mye til felles med utviklingen i andre vestlige land. I løpet av helga har omfattende leveranser av våpen, ammunisjon, og annet militært utstyr strømmet inn i Ukraina. Det aller meste av denne nødhjelpen til det ukrainske forsvaret har kommet og kommer i form av donasjoner fra USA og europeiske stater. Denne hjelpen er ikke nok til å umuliggjøre russiske militæroperasjoner. At leveransene i det hele tatt har fått det omfanget de har er like fullt en betydelig strek i regningen for Putin, og vil uten tvil føre til ytterligere russiske tap, skulle kamphandlingene trekke ut i tid.

Utover dette har vestens tradisjonelle pressmidler ovenfor beslutningstakerne i Moskva stort sett bestått av trusselen om økonomiske sanksjoner. Også her har utviklingen i løpet av de siste dagene gått i rivende tempo. Sanksjonene som nå rulles ut av vestlige land er svært omfattende.

Økonomiske sanksjoner har hatt rykte på seg i vesten for å være et saktevirkende våpen, om det virker i det hele tatt. Dette er en sannhet med betydelige modifikasjoner. Det er mulig å designe sanksjoner på en måte som rammer rask og dramatisk, men slike sanksjoner kommer også med betydelige ulemper. Det er blant annet svært vanskelig å lage sanksjoner som rammer Putin og hans nærmeste på en slik måte at de ikke kan utholdes, uten at de også får store konsekvenser for vanlige russiske innbyggere. Vestlige beslutningstakere har tradisjonelt hatt problemer med å enes om sanksjoner som gjør basisvarer som melk, brød, og oppvarming dyrere for andre, og ikke minst egne, forbrukere. Like fullt er det det som nå ser ut til være i ferd med å skje.

At flere russiske storbanker nå stenges ute fra informasjonssystemet SWIFT har fått mye oppmerksomhet i mediene i løpet av helga. Det er likevel bare toppen av isberget av de tiltakene som nå innføres av EU og USA, og som Norge også har sluttet seg til. Moskvas statsfinanser er riktig nok langt ifra så skakkjørte som enkelte kommentatorer har villet ha det til, men Putins invasjon av Ukraina vil få katastrofale konsekvenser for russisk økonomi i de kommende ukene, månedene, og årene.

Hvorvidt dette vil bidra til å undergrave Putins posisjon på hjemmebane ytterligere, eller bare bekrefte det fiendebildet russiske statskontrollerte medier har tegnet av vesten, gjenstår å se. I tillegg er det selvsagt slik at selv om de økonomiske sanksjonene er langt mer omfattende og hurtigvirkende enn de vesten tidligere har benyttet seg av ovenfor Russland, er det tvilsomt om effekten blir hurtig nok til å få konsekvenser for kamphandlingene i Ukraina på kort sikt. Men det er liten tvil om at de politiske og økonomiske konsekvensene for den russiske presidenten vil bli store, uavhengig av om russiske styrker lykkes i å nedkjempe det ukrainske forsvaret eller ikke.

I en slik situasjon framstår ikke Putins ordre om å sette russiske strategiske atomstyrker i beredskap som spesielt merkelig. Russiske styresmakter har selv annonsert at dette skjer som en konsekvens av «aggressive uttalelser» fra NATO-land. Det kraftige internasjonale presset, kombinert med den uventede motgangen russiske styrker har møtt i Ukraina, synes altså å bekrefte Putins uttalte verdensbilde: Russland er et land omgitt av fiender, og det er kun ved å vise styrke at den russiske statsmakten kan unngå å bli «tvangs-vestligfisert» på lik linje med landets tidligere vennlig innstilte naboer.

Man kan synes hva man vil om hvorvidt NATOs ekspansjon østover de siste tjue år har vært av det gode eller det onde. Kjernen i denne argumentasjonsrekka er like fullt vrøvl. At Russland har naboland som er sterkt skeptiske til Moskvas utenrikspolitiske ambisjoner er ikke et resultat av vestlig manipulasjon. Det bygger på at disse landene – Baltikum, Polen, Tsjekkia, Ungarn, Romania og andre – har omfattende historiske erfaringer med russisk og sovjetisk aggresjon, og er redd for igjen å bli offer for slikt. At denne frykten ikke er helt ubegrunnet vises med all tydelighet i Ukraina i dag.

Det har vært, og er delvis fortsatt, vanskelig, fra et vestlig ståsted, å tro at dette ikke bare er retorikk fra russiske styresmakters side. At Putin og hans nærmeste virkelig, for å bruke et akademisk faguttrykk, tror på sin egen bullshit. At slike ekkokamre oppstår i autoritære regimer er ikke verken uvanlig eller ukjent. Likevel er det sjokkerende å oppdage at det så til de grader virker å ha skjedd i ett av våre nærmeste naboland.

I motgang forsøker altså Kreml å avskrekke omverdenen fra ytterligere aggresjon. At de gjør det ved å rasle med sitt fremste avskrekkingsverktøy, atomvåpen, burde ikke overraske noen. Likevel er det selvfølgelig urovekkende når dette skjer. Putin har satt seg selv i en posisjon hvor veien til suksess synes full av kvist, men hvor det å kaste inn håndkleet går på akkord med sitt eget regimes selvforståelse. Når prisen for å trekke seg blir like høy som ved å fortsette, øker sjansen for at eskalasjon blir enkleste utvei.

Her ligger da også en av de grunnleggende utfordringene for vestlige myndigheter i tiden som kommer: Vestlige stater må øve et så sterkt press på Moskva at det blir åpenbart for russiske myndigheter at den internasjonale rettsorden skal og må ligge grunn for mellomstatlige forhold i Europa. Samtidig må de samme beslutningstakerne unngå at man havner i en situasjon hvor den eneste utveien for alle parter er å stramme til enda mer.

Uavhengig av hvorvidt man tror at Putins referanse til atomvåpen kun er retorikk eller ei, ligger behovet for denne balansegangen i bunn. Det moralske imperativet om å hjelpe Ukraina er klart. Men det betyr ikke at veien ut av krisa vil bli verken enkel eller kort.