Gå til sidens hovedinnhold

Når skal ledelsen ved Nord universitet ta et oppgjør med trakassering?

Kronikk Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Før du leser denne kronikken har jeg behov for å påpeke at det hver dag arbeider hundrevis av svært kompetente ansatte ved Nord Universitet. Mennesker med stor lidenskap for faget sitt, som bidrar til et godt arbeidsmiljø på ulike fakulteter. Denne kronikken belyser en side av universitetet de fleste studenter og ansatte slipper å forholde seg til. For et øyeblikk vil jeg nå la deg kjenne på hverdagen til de som ikke er så heldige å kunne møte på Nord uten å føle angst. Det ubehaget du muligens vil føle når du leser det jeg rapporterer om, er et ubehag flere bærer med seg hver dag. Du vil kanskje tenke at det er bedre å tie. At det er unødvendig å ta dette i media. Men dette er et veloverveid valg. Jeg – og flere med meg – har forsøkt å varsle helt til toppledelsen ved universitetet uten å komme noen vei. De har hatt all mulighet til å ta tak i dette, men det har de ikke gjort. De modige, unge varslerne jeg skriver om i kronikken er innforstått med at saken omtales.

OBS: Nord universitet har fått lese kronikken før publisering, og har kommet med følgende tilsvar: Nord jobber systematisk mot trakassering

På Nords hjemmesider står følgende: «Ved Nord universitet skal alle studentar ha eit trygt og godt læringsmiljø. Vi har nulltoleranse for trakassering og mobbing. Seksuell trakassering er uønskt seksuell merksemd som opplevast som plagsam og krenkande for den som blir råka av det. Døme kan vere seksuelle kommentarar, nærgåande blikk, tekst- og biletmeldingar med seksuelle undertonar eller uønskt berøring. Kva slags åtferd som kan reknast som seksuell trakassering, avhenger av korleis han blir opplevd av den som merksemda rettast mot. Det er den som er utsett for uønskt merksemd, som avgjer kva som er seksuell trakassering.»

I 2017 hadde jeg jobbet på Nord i bare noen dager før jeg lot meg sjokkere over hvordan studenter ble omtalt av kollegaer på personalrommet. Mange av kommentarene var klar trakassering av studenter og det skulle vise seg at det var kort vei fra ord til handling for enkelte av mine kollegaer. Undertegnede og studenter har varslet om flere slike både verbale og fysiske overtramp over år, men varslene ser ut til å bare forsvinne i Nord-systemet uten at de gir større konsekvenser. Studenter og ansatte som opplever trakassering lærer fort at det å si ifra ikke fører noe sted og ser ingen annen utvei enn å lære å leve med klumpen i magen og gå på skolen. Er vi heldige, får vi som lærere tillit til å lytte til og hjelpe studentene. Men etter hvert slutter vi å si «Du må varsle – det er den eneste måten du kan stoppe ham/henne på», for vi vet det ikke stemmer. Blir du utsatt for trakassering ved Nord får det sannsynligvis ingen andre konsekvenser enn at du må leve med skuffelsen over å bli ignorert av dem som kunne ha hjulpet deg. Å lære unge universitetsstudenter at det å si ifra ikke lønner seg, mener jeg er et alvorlig overtramp av ledelsen. «Nulltoleranse».

Det gikk noen måneder og jeg ble kontaktet av en student som ville varsle om en ubehagelig opplevelse. En kvinnelig lærer hadde kysset og tatt på henne i en skoletime med hele klassen som vitner. Det hadde gått noen uker siden hendelsen og studenten hadde vondt i magen og ble kvalm ved tanken på å gå på skolen. Så hun varslet. En annen jente som hadde opplevd noe lignende varslet også. Jeg stod last og brast ved disse jentene og gjør det fortsatt, for de ble sviktet av Nord-ledelsen. Læreren som utførte handlingene måtte riktignok slutte, men fikk si opp selv og ble belønnet med seks måneders etterlønn. Det jentene satt igjen med etter å ha varslet, var et forlik Nord inngikk med læreren – over hodet på dem, med konklusjon om at «Det er enighet om at det er beklagelig at studenter har opplevd deler av undervisningen belastende. Arbeidsgiver har ikke grunn til å tro at XXXXX har hatt andre intensjoner enn at handlingene i de aktuelle situasjonene skulle fremme læring og at det var en del av hennes undervisningsopplegg.» (Khrono 10. juli 2018) Satt opp imot det som står i loven (og på Nords hjemmesider) om hvem som har definisjonsretten på hva som er trakassering, er dette provoserende. «Det er den som er utsett for uønskt merksemd, som avgjer kva som er seksuell trakassering.» Altså ikke Nords jurister. Jentene orket ikke ta saken videre og jeg fikk totalforbud mot å snakke om den. Jeg skulle ikke en gang få snakke med jentene om saken. Dette skulle ties ned og jeg ble truet med oppsigelse om jeg ikke lot dette ligge. Jeg klarte ikke det, for jeg var overbevist om at jentene var utsatt for stor urett. Høsten 2020 fikk jeg et møte med rektor hvor jeg igjen talte jentenes sak. (Nåværende rektor jobbet, for ordens skyld, ikke der da dette skjedde.) I etterkant av møtet ga rektor jentene en beklagelse – tre år og en purring på overtid. Det var altså først etter at jeg kom på utsiden av Nord-systemet at jeg fikk bidratt til en liten utvikling. Kanskje dette er veien å gå?

«I somme tilfelle vil du ikkje berre ha ein rett, men også ei plikt til å varsle. (…) Eit døme på varslingsplikt i medhald av lov, er arbeidsmiljølova § 2-3 d) om trakassering på arbeidsplassen.» Jeg har fått oppleve på kloss hold at en kvinnelig kollega har blitt latterliggjort både faglig og personlig av en kollega over lang tid. Mobbet. Hun orket til slutt ikke å møte på jobb mer og sykemeldte seg. Mobberen latterliggjorde så denne sykemeldingen på et så grovt vis, at kommentaren ikke passerer Trønder-Avisas sensur. Det er blitt varslet om mobbingen, men det har hittil ikke fått noen konsekvenser for kollegaen. Hvem av disse to tror du møter på jobb i dag? Ikke hun. «Nulltoleranse.»

Ville du latt være å varsle om disse tingene? Sannsynligvis. Det er lettere å late som det ikke skjer. Le med og lukke øynene. Jeg orket heller ikke mer til slutt. I februar 2020 hadde det vært en treårig runddans med alvorlige og rystende opplevelser på arbeidsplassen og varsler uten konsekvenser. Jeg ble psykisk og fysisk dårlig av å jobbe der. I tillegg hadde jeg fått vite at jeg lå 7 lønnstrinn under en kollega med lavere kompetanse og beskjed om at universitetet syntes det var innafor. Under sykemeldingen forfattet jeg et dokument jeg sendte til både faggruppeleder, jurist, fakultetsdirektør og HR-sjef. Jeg fortalte om mine og studentenes varsler og fortalte hvor håpløst det føltes å ikke nå fram. Jeg skrev om urett i lønn og uttrykte bekymring for både studenter og min trakasserte kollega. Ingen av dem svarte. Ikke én. Det var opprivende – jeg ble rett og slett ignorert i alle ledd. Jeg så ingen annen utvei enn å si opp før kontrakten min gikk ut. Parallelt med dette fikk jeg høre om en kvinnelig ansatt på en annen avdeling som flere ganger hadde varslet om at hun ble trakassert av en mannlig kollega. Nord sitt svar var, ifølge kollegaer, at mannen hun varslet på var nær pensjonsalder og måtte få jobbe ut tida. Hun – en småbarnsmor i 30-årene – valgte å si opp, fordi hun ikke orket mer.

Folk som trakasserer på Nord ser ut til å leve under en beskyttelse varslerne ikke får tilgang til. Er du ansatt ved Nord, tafser litt og slenger med leppa, blir du kanskje innkalt til en samtale med sjefen som ber deg slutte med det og så kan du ganske sikkert gå tilbake til jobben din. Du trenger ikke beklage deg overfor de fornærmede engang. Varslerne, derimot, må møte på jobb/skole og treffe trakassøren hver eneste dag. Og trakassøren vet at det er varslet, for det har vedkommende krav på. Og han/hun vet at du ikke ble tatt på alvor og at han/hun har vunnet. All form for mobbing og trakassering handler om makt. Å gjøre andre små for å føle deg større. Trakassører vil dessverre alltid finnes – gode ledere ville ikke gitt dem handlingsrom.

Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til ledelsen ved Nord universitet: Hvor mange varsler om trakassering har universitetet mottatt de siste årene? Hvor mange personer har måttet komme med en beklagelse til varslere eller mistet jobben etter anklager om trakassering? Jeg vet noen har blitt omplassert, men de hever fortsatt lønn fra Nord og har dermed sluppet rimelig godt fra det. Hvordan håndhever Nord universitet sin påståtte nulltoleranse mot trakassering? Hvor blir det av varslene og hvem følger opp varslerne?

En kvinnelig student fortalte at hun hadde vært redd for å gå alene ved kontoret til lederen for hennes studiested, fordi det lå innerst i en gang og gjemt i et hjørne. Hun var redd vedkommende skulle være upassende på et sted ingen kom til å se det, for da ville hun ikke bli trodd. Hun var en av de som varslet og ble avfeid av Nord-ledelsen. Med denne frykten i kroppen skulle hun gjennomføre et bachelorstudium. Hvordan jobber Nord med å forebygge saker som hennes?

Ledelsen ved Nord universitet har en tendens til å svare med taushet og vente til stormen går over. Men denne stormen kommer ikke til å gå over før det tas et aktivt standpunkt mot mobbing og trakassering. Det er mitt navn som står under denne kronikken, men jeg representerer flere tidligere og nåværende studenter ved Nord og vi har samlet mot til å ta denne kampen for å gjøre Nord til et tryggere sted for alle. En endring må til og det kan være en idé å begynne med å gi varslerne troverdighet – å la de som er utsatt for ugjerninger få definere hvor grensene går – akkurat som Nord så fint lover på sine hjemmesider. Inntil videre bør man fjerne setningen om nulltoleranse – det er villedende reklame.

LES OGSÅ TILSVARET FRA NORD UNIVERSITET:

Les også

Nord jobber systematisk mot trakassering

Kommentarer til denne saken