Gå til sidens hovedinnhold

Når skal miljøpartiene tørre å snakke om kjernekraft?

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi kan løse klimakrisen uten å ødelegge naturen. I den norske klimadebatten er det et radioaktivt ødeland der diskusjonene om atomkraft burde vært.

Av valgdebattene kan man bli forledet til å tro at det finnes bare to typer energi: Fossil og fornybar. Men det eksisterer et tredje alternativ ingen tør snakke om.

Miljøbevegelsen vil kutte CO2. Fint, la oss gjøre det: Kjernekraft er utslippsfri energiproduksjon på lik linje med fornybar.

Miljøbevegelsen vil verne om naturen. Fint, la oss gjøre det: Kjernekraftverk danker ut all fornybar energi når det kommer til arealbehov per produserte kilowattime, og kan bygges tilnærmet hvor som helst – derfor også nært der kraftbehovet faktisk er. Fjell, fossefall og hav får stå urørt. Kanskje blir selv «monstermaster» overflødige.

Fordi uran er så ekstremt potent, blir til og med transportbehovet av brensel lite: Mens ett kilo kull gir 8 kilowattimer energi og ett kilo mineralolje gir 12 kWh, utgjør tilsvarende mengde uran 24 millioner kWh. Ett kilo uran kan med andre ord dekke energibehovet til en vanlig norsk husholdning i rundt regnet 1200 år.

Vi kan produsere enorme mengder energi uten utslipp, der vi trenger den, uten naturinngrep, og med minimale areal- og transportbehov. Et slikt alternativ burde ganske åpenbart være en viktig del av klimadebatten.

Likevel vil ingen ta borti kjernekraft.

Og du vet godt hvorfor.

For hva ser du for deg når du hører ordet «atomkraftverk»? Klarer du å tenke på noe annet enn Tsjernobyl og en reaktor i flammer?

En antatt frykt i befolkningen er det som gjør kjernekraft til et ikke-tema for norske politikere. Det ble pinlig tydelig i kjølvannet av at De Grønnes landsmøte i april vedtok å støtte videre forskning på atomreaktorteknologi. Vedtaket tok ledelsen i partiet fullstendig på senga.

Sentralstyremedlem og miljøvern-ringrev Truls Gulowsen kalte vedtaket historieløst og trist, og antydet at han ville ha kjempet aktivt imot hvis han i sin villeste fantasi hadde trodd det kunne bli vedtatt. Partiets talspersoner rykket ut en etter en for å avdramatisere vedtaket, og beroliget befolkningen med at dette vedtaket ikke innebar kjernekraftverk i Norge, altså. Ikke vær redd for det, godtfolk!

Hilsen partiet som har som fanesak å redde klimaet, nær sagt koste hva det koste vil.

Les også

Krigen som aldri tar slutt

Det er ikke stort mer å hente hos de andre miljøpartiene. Venstre og Rødt nevner ikke engang atomkraft i sitt partiprogram. SV har i det minste programfestet at de er imot, og skriver: «Risikoen for ulykker med svært store skadevirkninger (…) gjør at andre alternativer må velges.»

Men hvilke fullgode alternativer har verden, egentlig?

Solenergi og vindenergi er superdupert, men forutsetter sol og vind. Ikke-regulerbar kraft får trøbbel når energibehovet er stort og værforholdene ikke lystrer vår vilje. De aller fleste steder på kloden vil derfor være avhengig av en regulerbar energikilde som grunnplanke. Her til lands har vi vannmagasinene. Ikke alle land er like heldige. Det er en grunn til at kullkraft fortsatt er populært der ute.

Risiko er en kombinasjon av hvor sannsynlig det er at noe skjer og hvor grusomme konsekvensene i så fall vil være. Sannsynligheten for en alvorlig atomulykke er i dag liten. Tro det eller ei: Kjernekraftteknologien har utviklet seg siden 50-tallet, og bransjen har faktisk lært ett og annet av hendelser som Tsjernobyl og Fukushima. La oss for enkelhets skyld likevel si at «risikoen for ulykker med svært store skadevirkninger» er så stor som miljøpartiene messer. Atomkraftens risiko må like fullt veies opp mot risikoen for at vi uten atomkraft taper kampen mot klimaendringene.

Risikoanalysen til klimakrisen er per i dag blodrød: Også klimaendringer har «svært store skadevirkninger» – langt mer formidable enn atomulykker, for å være ærlig – og her begynner i tillegg sannsynligheten for at de inntreffer å bli ubehagelig høy.

Tid er en luksus vi ikke lenger har. Peker du nå som politiker på teknologiutvikling er det ren og skjær ansvarsfraskrivelse – klimaet må reddes med løsninger vi allerede har.

Også de løsningene vi kanskje ikke liker.

Ettersom vi her på berget nekter å snakke seriøst om kjernekraft, kan Ola Nordmann lett tro at kjernekraft er noe verden la lokk på etter at Sovjet viste oss hvor livsfarlig det var. Men kjernekraft er ikke et gufs fra fortiden. Kanskje i Norge, men ute i den store verden ser bildet ganske annerledes ut:

Visste du at det globalt finnes rundt 450 reaktorer i drift, og at 50 flere er under bygging? I USA står nesten 100 kjernekraftverk for rundt halvparten av den utslippfrie energiproduksjonen. Det bygges nå ut kjernekraft i land som Kina, India, Russland, USA, Brasil, Argentina, Tyrkia, Saudi-Arabia og De Forente Arabiske Emirater. Mange av disse kraftverkene vil erstatte kullkraft. Klimaeffekten av dette er enorm.

Visste du at vi som bor i Trøndelag har atomkraft i stikkontakten allerede? På sommeren importerer vi nemlig fra söta bror når vinden ikke blåser og regnet uteblir.

Tilliten til kjernekraft fikk seg et solid skudd for baugen av Fukushima-ulykken i 2011. Ulykken krevde ingen liv, men sånt setter en støkk i folk. Statsledere verden over begynte å skjelve i buksene, og atomkraftvennlige land som Japan, Frankrike, Tyskland og Sverige vedtok å fase ut reaktorene sine. I lys av nettopp klimaendringene er stadig flere av disse landene nå i ferd med å snu. Frankrike forlenger nå levetiden på kraftverkene sine heller enn å stenge dem ned. Tyskland begynner sakte å innse at å erstatte atomkraft med kullkraft ikke helt var det de så for seg med sitt Energiewende. Og i USA erkjente nylig Biden-administrasjonen at landet ikke vil klare å nå målene i Parisavtalen uten en fortsatt satsing på kjernekraft.

Er dette trist? Er det historieløst?

Politikk er å sammen diskutere oss frem til de beste løsningene. Hvordan kommer vi dit når noen av løsningene er fullstendig tabu? La oss ta kjernekraft på alvor – ulemper så vel som fordeler. La oss bare ikke fortsette å late som at kjernekraft ikke finnes.

Min oppfordring til samtlige norske miljøpolitikere er derfor denne:

Ikke ta mine argumenter om kjernekraftens fortreffelighet for god fisk. Jeg er bare en ufaglært nyfrelst. Men lytt heller ikke til egne fordommer, og i hvert fall ikke din egen frykt for opinionen. Lytt isteden til fagekspertisen, og spre kunnskap heller enn gamle forestillinger. Vis respekt for ditt eget prosjekt om å redde verden, og sett deg ordentlig inn i løsningene som faktisk finnes der ute.

Snakk dem for guds skyld i hvert fall ikke ned.

Vi har ikke lenger råd til at visjonære politikere feiger ut.

Kommentarer til denne saken