Gå til sidens hovedinnhold

Når vi øyner pandemiens slutt må Høyres gamle slagord hentes fram: Grenser for politikk.

Det virker som om regjeringen tar for gitt at normalen etter pandemien vil være den samme som før pandemien. Etter over ett år med politisk inngripen i nesten alle sider ved dagliglivet, er det i beste fall naivt.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sjeldent har jeg sett noe så unorsk - og ja, det er negativt ment - som Erna Solbergs TV-tale til folket sist søndag. Vi lever i et ganske traust, sosialdemokratisk land. Jeg er vant med at det virkelig foregår noe av stor betydning når alle rydder sendeflatene for en tale fra statsministeren. At noe alvorlig har skjedd.

I stedet fikk vi politisk-poetisk haiku av typen:

«Vi har dere. Alle sammen. Vi har hverandre.

Og vi har tillit til hverandre.

En tillit som er verdt mange ganger mer enn et oljefond»

og

«La oss gå sammen i det som forhåpentlig er den siste motbakken.

Vi er på vei tilbake til hverdagene med hverandre».

Det var praktisk talt ingen nye opplysninger av betydning i talen. Budskapet var pakket inn i luftigheter, men det nærmeste vi kom en vanlig, statsministersk oppfordring dukket opp på linje 28:

«Og nå er vi alle lei.

Av pandemi.

Av begrensninger.

Av at vi må holde ut litt til.

Men det må vi».

Dette hadde statsministeren egentlig behøvd ett minutt på å fortelle oss. I stedet måtte vi bære over med enda et tilfelle av denne merksnodige hangen Høyre-regjeringen har utviklet, der de skal fylle sine pressekonferanser og taler med poesi og metaforer. Om fjelltopper og klemmer, og «hverdager med hverandre».

Én ting er at det vanligvis ikke fungerer særlig godt når norske politikere skal løfte seg til slike språklige høyder. Vi har ganske enkelt ikke en slik politisk tradisjon, selv om vi synes det kan være fint når amerikanske presidenter holder sine retoriske mesterstykker av noen taler.

Langt viktigere er det at disse svevende metaforene kommer for å pakke inn et budskap som egentlig dreier seg om store forsakelser, unntakstilstand, krise, og en inngripen i folks hverdagsliv som i normale tider er utenkelig.

Det krever en finstemthet og følsomhet overfor folk som regjeringen i lange perioder har lykkes greit med, men som de etterhvert har erstattet med svulstig - og ufarliggjørende - språk.

Jeg er ikke så sikker på at folk som har vært permittert i flere runder, eller tenåringer som nå er inne i sitt tredje semester uten å fysisk møte jevnaldrende på fritiden, eller enslige som sitter alene i leiligheten, finner så mye trøst i at statsministeren står på TV og sier:

«La oss ta med oss det beste fra denne tiden.

La oss alle takke hverandre for innsatsen så langt».

Også i Erna Solbergs redegjørelse til Stortinget i dag var det en i overkant lang ordsalat før vi kom til det lille som var av poeng: At regjeringen i de kommende dagene vurderer en ny runde med tøffe, nasjonale tiltak om vi ikke får kontroll på smitten. Hadde det ikke holdt å bare si det?

Fortellingen som egentlig trengs

I stortingsdebatten i etterkant virket opposisjonen irritabel over at statsministeren ikke hadde noe nytt å melde. Det er på én måte forståelig. Men det er en annen ting som virkelig manglet i redegjørelsen i dag. Et perspektiv som hele veien har manglet i regjeringens koronahåndtering, og som også opposisjonen virker å ha begrenset interesse for: Blikket for hvordan vi og samfunnet forandres av pandemien. Alt det som utgjør livene og hverdagene våre, men som ikke er kjernefamilie og arbeidsplasser.

For selv om regjeringens behov for historiefortelling og poesiaktige taler om koronapandemien vedvarer, er det en helt annen fortelling som nå virkelig glimrer med sitt fravær: Hvordan vi skal finne tilbake til grenser for politikk etter pandemien.

«Et fritt samfunn kan ikke i lengden leve med for sterke maktkonsentrasjoner, hverken i det økonomiske, politiske, kulturelle eller åndelige liv», skrev Jan Tore Sanner, André Støylen og Vidar Helgesen i Unge Høyre-antologien «Grenser for politikk» i 1994. Boka er høyst lesverdig langt utenfor høyrekretser, og var et viktig og formende dokument for en hel generasjon Høyre-politikere.

Burde ikke dette være et helt avgjørende perspektiv å ha med seg, for en borgerlig-liberal regjering? Å stille seg selv spørsmålene: Hva fører summen av disse tiltakene til over tid? Og er det en risiko for at vi alle i større grad aksepterer en langt sterkere politisk innblanding i folks liv, samtidig som organisasjons- og sivilsamfunn har hatt en steintøff periode? Med de følgene det får for et fritt, åpent samfunn?

I stedet ser vi tendenser til at enkelte av regjeringens medlemmer begynner å bli i overkant glade i både lyden av egen stemme, med næring i situasjonens alvor. Det var for eksempel helt merkelig å se Bent Høie forsøke å kjøre over Fredrik Solvang i NRK Debatten i fjor høst, bare fordi han fikk et helt legitimt spørsmål om munnbindpåbud. Det kledde helseministeren dårlig å late som om faglige smittevernspørsmål er unntatt demokratisk ettersyn og debatt og at det liksom er farlig å utfordre ham - spesielt når også helseministeren tar på seg den «poetiske» fortellerstemmen i livene våre. «Den blir liggende lenge på kinnet, og minner oss om at noen er glad i deg», uttalte Bent Høie i februar, om viktigheten av klemming.

Dette er ikke enkeltstående eksempler. Denne uka viser oss at statsministerens terskel har blitt temmelig lav for å holde lange taler og redegjørelser uten noe egentlig annet innhold enn selvfølgeligheter og metaforer om samhold og kjærlighet, med en streng advarsel godt pakket inn i vatt, om at det vil bli verre før det blir bedre.

For politikerne i regjering har dette etterhvert blitt hverdagen, og det virker ikke som om det er helt synlig innenfra, for de som har sitt daglige virke i Stortings- og regjeringskretser. Men for folk flest har det kanskje ikke den effekten statsministeren håpet på, når hele landet kalles til TV-skjermen for å få lite annet enn en lang tale som understreker statsministerens autoritet.

Det blir for mye politiker i monitor. Det blir politikere og helsetopper i livet vårt døgnet rundt, også når de ikke har noe å melde.

Mor regjeringen

«Når vi mister frihet til å velge, mister vi også ansvar. Gradvis blir vi tilvent at det står en kommune eller en stat parat til å ta ansvaret for oss og våre nærmeste»

- Jan Tore Sanner, André Støylen og Vidar Helgesen i «Grenser for politikk», 1994

For tiltakene er jo der, med oss, hele tiden. Fra vi står opp til vi legger oss. I sum blir det en evig strøm av formaninger fra Mor regjeringen. For all del: Den viktigste kategorien av formaninger er tvingende nødvendig: Disse formaningene forteller oss hva vi skal gjøre og ikke gjøre, med utgangspunkt i de til en hver tid gjeldende smittevernreglene. Uansett om vi personlig synes hver enkelt regel er hensiktsmessig, er vi flinke til å følge dem i Norge, fordi vi stoler på vurderingene som gjøres. Det er bra, og redder liv.

Men summen er likevel ganske intenst påtrengende, og svært uvant for et fritt land. For gjennom hele hverdagen er Mor regjeringen der og forteller.

Ikke gå der. Ikke dra dit. Ikke tren der, men der. Ikke skjenk øl til maten. Sett deg gjerne i den stappfulle bussen om du har munnbind på, men ikke finn på å gå på konsert der setene ikke er fastmonterte. Ikke dra på hytta, da kan folk dø. Du kan dra på hytta likevel, men bare fordi vi sier det. Ikke driv med breddeidrett, for der er det pølsekø, og da kan folk bli smittet.

Men i stedet for å utvise en følsomhet og forståelse for at det kan tære på folk som er hardt rammet av pandemien at det noen ganger tilsynelatende for oss lekfolk er vanskelig å forstå helheten i tiltakene, har Erna Solberg og Bent Høie en tendens til å pøse på med enda et lag formaninger.

Og her kommer vi til den andre og langt mer problematiske kategorien - den som ikke er tiltak i seg selv, men normative uttalelser om hva som er viktig her i livet.

Det er noe utpreget klamt over å hele tiden høre landets ledere fortelle oss hva som gir livet mening. Aller verst var det før - og like etter - jul, der regjeringsmedlemmenes og helsetoppenes preferanse for svære familieselskap i jula ble veid og i praksis funnet tyngre enn en rekke samfunnsfunksjoner. Formaningene nådde et nesten messende nivå:

Nå må du forsake treningen til barna i desember sånn at vi kan ha borgerlig familieselskap i jula. Vi gleder oss alle til jula. Nå stenger vi ned jobbene til folk i serveringsbransjen så vi kan ha selskap. I jula har vi juleselskap, med mange mennesker. I jula gjelder ikke begrensingene vi ellers er så opptatt av, for da skal vi kose oss. Du skal kose deg i jula.

Nå erjula over. Ikke reis til studiestedet likevel. Ikke gå på lesesalen. Rødt nivå. Gult nivå. Ring to, sone fem, grønn kode, tiltaksnivå fire. Nå skal du ha hjemmekontor igjen. Nå må dere permittere ansatte igjen. Vi utreder portforbud. Så koselig vi hadde det i jula.

Det er bare å grue seg til påske, når vi igjen må høre politikere snakke om høytid som om alle er som politikerne selv. I jula var det Familieselskapet som ble normen, og merk mine ord: Om et par uker vil de fleste politikere snakke som om hver eneste norske familie har mulighet til å eie Hytten. Der de kan dele Klemmen.

Frihet som rasjoneringsvare

Det er lett å le litt av denne kosen fra regjeringen, men problemet er at det utstråler en umyndiggjøring av folk som like så gjerne kan være egnet til å redusere respekten for tiltakene. Folk flest forstår jo alvoret. Folk flest har fulgt både anmodninger og pålegg, og mange har måttet betale en stor pris - og likevel forblitt lojale til smittevernregimet. Voksne folk trenger ikke å bli snakket til som barn for å gjøre som myndighetene sier i en krisesituasjon.

Men friheten tilå gjøre noe bare fordi du har lyst, og uten at andre har noe med det, er ikke en luksusvare. Det er tvert i mot noe av det viktigste vi har. Denne friheten kan av åpenbare grunner ikke eksistere på normalt vis så lenge vi har et virus å nedkjempe. Liv og helse avhenger av det. Folks arbeidsplasser avhenger av det. Og så lenge det er slik som nå, er det kanskje derfor lett å vifte bort alt det vi måtte finne på i normale tider som en slags luksus vi ikke kan unne oss nå.

Men vi bør huske at vi som samfunn setter frihet så høyt av en grunn. Når vi denne uka går inn i år to med vedvarende, tunge begrensinger på folks organisasjonsliv, livsutfoldelse, sosiale kontakt og fritidsaktiviteter er det ikke bare idrettslag og «hobbyer» som rammes. Vi går inn i år to med det som for mange er et monotont, ensomt, stillestående liv - med dramatisk redusert mulighet til å påvirke både eget liv, og samfunnet rundt.

Ingen rom for rare avvik, eller merkelige fritidsaktiviteter, eller hemmeligheter, eller å bare sette seg i bilen og dra et sted fordi du kan. I en pandemi er det nok tvingende nødvendig at det er slik. Men det som er mer uutholdelig er den trykkende, påtrengende, forhåndsdefinerte normaliteten vi får tredd over hodene hver gang regjeringen holder pressekonferanser og taler med mange ord.

Det er helt uutholdelig kjedelig. Og det er påtakelig at i en verden der regjeringen hele tiden forteller oss hva som er viktig i livene våre, står ikke akkurat en forståelse for hva frihet betyr, i høysetet. Ingenting skjer på impuls. Storfamilien er hellig (vi koser oss i jula). Men tenåringers behov for sosial omgang og utvikling eksisterer knapt. Lag og foreninger ligger nede. Kulturarrangement er det stort sett bare å glemme.

Med en slik tvingende nødvendig smittevernvirkelighet, kombinert med slike signaler fra toppen - tilsiktet eller ei - skaper krisa en fantastisk grobunn for moralisme. Vi kan le hånlig mot lange polkøer, vi kan samles i mediene i fordømmelsen av saker der enkeltpersoner har brutt smittevernbestemmelsene, vi kan skule stygt og mistenksomt mot naboleiligheten der vi hører at det er folk på besøk, eller mange barn som leker seg. Om og om igjen forteller regjeringen oss at det er Familieselskapet, Klemmen eller Julen det er verdt å glede seg til. Men ingen i regjeringen - ei heller liberale Venstres ministre - nevner noen gang det viktigste: At om vi lykkes med å slå ned dette viruset, kan vi igjen gjøre som vi selv vil.

Grenser for politikk

«Viktige verdier i samfunnet må ivaretas utenfor politikken, og derfor må politikere la være å gripe inn med regelrett styring eller velment tilrettelegging»

- Jan Tore Sanner, André Støylen og Vidar Helgesen i «Grenser for politikk», 1994

Regjeringen er glad i å minne oss på at vi en dag kommer tilbake til normaliteten (eller «hverdagene med hverandre», som statsministeren kalte det). Det som bekymrer meg er at det virker som om de tar for gitt at normalen etter pandemien vil være den samme som før pandemien. For dét er i beste fall naivt. Ingenting tilsier at vi vil gli tilbake til det vi før kjente som normalen. Pandemien fører med seg enorme endringer - økonomisk, sosialt, helsemessig, kulturelt, og i form av maktforflytning. Det burde være en langt viktigere politisk diskusjon å invitere folk med på, enn nok en lang tale.

Det statsministeren kunne brukt tiden på i dag, ut over de faktiske nye redegjørelsene som tok opp en brøkdel av taletiden, var å begynne å fokusere nettopp dette.

På psykisk helse. Hvordan vi unngår en massiv psykisk helsekrise. Hvordan skal vi sikre at alle som sliter med psykiske problemer, eller som har måttet oppleve avbrudd i behandlingen, skal få hjelp med å komme seg ordentlig tilbake igjen.

Arbeidsplasser. Hvordan vi skal greie å gjenreise de kompetansemiljøene, arbeidsplassene og næringene som nå desimeres.

Ungdommene våre. Hva det innebærer at «normalen» for en sekstenåring i dag er nettopp denne traurige «hverdagen» vi befinner oss i nå. Prøv selv å huske hvor mye som skjedde i livet ditt på halvannet år da du var seksten. Hvordan skal ungdommer finne «tilbake» til en «hverdag sammen» som de aldri har opplevd?

Organisasjonslivet. Hvordan skal vi gjenoppbygge et sterkt organisasjonsliv med samme gjennomslag som før i demokratiet vårt?

Økonomien. Hvordan skal vi greie å være så nysgjerrige og spørrende og hvileløse som nødvendig, i å avdekke og rette opp urett og skjevhet som har oppstått som følge av pandemien? Og kanskjealler viktigst:

Grenser for politikk. Vi må jo finne tilbake til en hverdag der vi slipper å ha hverdag sammen med politikere, til alle døgnets tider, og uten at Erna Solberg og Bent Høie dukker opp til stadighet og hvisker myke ord i øret ditt om Familieselskapet og Klemmen. Etter pandemien må vi igjen sette grenser for politikk - og den grensa bør gå ved hva et godt liv skal være. Vi trenger politikken til mer enn nok av andre ting.

Kommentarer til denne saken