Gå til sidens hovedinnhold

Næringslivets stemme på Innherred

Næringlivet spiller en nøkkelrolle når Innherred skal løse enorme utfordringer det neste tiåret. Men er de riktig organisert?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Denne uken kom to store nyheter for næringslivet på Innherred.

Norturas skjærelinje i Steinkjer legges ned, og Aker mistet en storkontrakt som trolig gir permitteringer i Verdal.

Dette er to saker som ikke har noe med hverandre å gjøre - men som likevel er eksempler på det samme. Vi er enormt sårbare på Innherred, og vi er i mange sammenhenger helt maktesløse til å forme vårt eget nærings- og arbeidsliv.

Det hjelper ingen at situasjonen svartmales - men jeg mener likevel det er betimelig å utfordre både næringslivet og politikere på om man jobber godt nok i mange saker som er avgjørende for Innherreds utvikling.

For nå foregår det mange og tunge prosesser, hvor vår region dessverre er i ferd med å tape viktige kamper: Om de store offentlige milliardene, om offentlige arbeidsplasser, i kampen om store industriarbeidsplasser og i det generelle sentraliseringsspillet - som blant annet rammet Nortura denne uken.

Vi får til mye på Innherred, men vi kunne gått til mer. Da må vi rett og slett jobbe sammen.

La meg ta et godt eksempel, som både viser at det er håp, og at det er stort potensial: I forrige uke leverte sju næringsforeninger fra Namdalen ti Malvik felles høringsuttalelse, hvor de var sterkt bekymret for at Trøndelag fylkeskommune skal legge ned kjemiprosess- og laboratoriefag ved Levanger videregående skole. Det vil bety en enda tyngre rekruttering for mange bedrifter, frykter de.

Les også

Batteri-fight i Trøndelag: Mainn mot mainn!

Så bra at foreningene går sammen. Men hvorfor i all verden er det sju næringsforeninger mellom Namdalen og Malvik?

Hvorfor har Steinkjer, Levanger, Verdal og Inderøy hver sin næringsforening?

Når næringslivsfolk snakker om kommuner og kommunesektoren, gjentar de til det kjedsommelige at deres bedrifter ikke forholder seg til noen kommunegrenser. Tilbud, etterspørsel, rekruttering, pendling og konkurranse defineres heller av bo- og arbeidsmarkeder enn kommuner. For eksempel er det mye mer naturlig for et byggfirma å se hele Innherred som sitt marked, enn en av enkeltkommunene. Med alt dette som bakteppe, er det både merkelig og lite slagkraftig at næringslivet på Innherred fortsatt er inndelt i fire næringsforeninger – som følger kommunegrensene til Steinkjer, Levanger, Inderøy og Verdal. Hvis ikke disse foreningene klarer å jobbe seg sammen, hvordan skal de da forvente at kommunene klarer det?

Debatten om Innherred er ikke ny. Og den er ikke enkel. Konfliktaksene er mange, men en ting går igjen: Skal man anse naboen som den argeste konkurrenten eller den beste allierte.

Den dynamikken oppstår mellom bittesmå steder og grendesamfunn, mellom grendesamfunn og småby og mellom småby og nordtrøndersk storby. Og den oppstår i høyeste grad mellom Innherred og Trondheimsregionen.

I løpet av den siste generasjonen har verden blitt mindre - for vi beveger oss og kommuniserer raskere. I takt med dette har konflikten mellom bygdene og småbyene blitt mindre (i alle fall når det ikke er flere skoler igjen å legge ned). Motsetningene har også blitt mindre mellom Steinkjer, Levanger og Verdal. Det er imidlertid én konfliktakse som bare blir sterkere og sterkere. Den er nå mellom Stor-Trondheim og resten av Trøndelag.

Enkelte har hatt en kongstanke om at Levanger og Verdal utgjør en egen region i regionen - og at det nærmest skal settes opp bom på Koa. Om ikke ideen var skivebom før, ble den iallfall det da samkommunen ble lagt ned. Nå minner den politiske stemningen de to imellom om Brexit.

Men det betyr ikke at den andre kongstanken, å samle hele Innherred, er i ferd med å lykkes. For ladejarlene står like sterkt i dag som for 1000 år siden.

Politikerne bruker nå tid og energi på en meningsløs konflikt om hvilken 110-sentral man skal høre til, Namsos eller Steinkjer. Verdal og Levanger har gått fra hverandre på flere spørsmål, det siste om brannvesen, hvor Verdal ser nordover mens Levanger åpenbart ser sørover. I fjor sto en tøff strid i museumspolitikken, med eierskapet til Stiklestad Nasjonale Kultursenter i sentrum, en sak så følsom og ladet at man knapt kan snakke åpent om den.

Disse sakene er ikke uviktige. Eller kanskje er de det - i den store sammenhengen. Vi får iallfall ikke et godt svar fra politikerne på Innherred, for de er dessverre så fundamentalt fanget i årshjulet til sine egne kommunedirektører at de ikke evner å løfte saker på vegne av innbyggerne.

Skal politikerne evne å klare dette, trenger de en helt ny start, og de trenger sterke krefter som presser dem. Den rollen er det bare næringslivet som kan spille.

Før jeg fortsetter resonnementet, skal jeg ta et lite sidespor, innom Rogaland.

Der ligger Norges største næringsforening. På nettsiden sin kaller de seg bare «Næringsforeningen», og 2.000 bedrifter i det som kalles Stavangerregionen er medlemmer. I denne regionen inkluderes også Sandnes, som historisk har sett Stavanger som sin bitre fiende.

Foreningen har 16 ansatte. Fem av disse jobber med lobbyarbeid og næringspolitikk på heltid. Foreningen tar på seg å være talsperson for alle bedrifter i sin forening, enten det er snakk om høringsuttalelse på en liten lokalveg eller de store kampene om statlige milliarder eller internasjonale selskaper. Akkurat nå jobber de med lobbyarbeid for at Norge skal opprette et sokkeldirektorat - som får ansvaret blant annet for forvaltningen av havvind, potensielt Norges neste industrieventyr.

Foreningen snakker ukentlig med rogalandspolitikerne på Stortinget. De bruker mye tid på lobbyarbeid. De har sin egen avis.

Stavangerregionen har selvsagt interne kamper - men har klart å bygge en felles bevissthet rundt hvem som er konkurrenten. Det er Bergen, Trondheim, Oslo og hele verden. Ikke Haugalandet, og ikke hverandre.

– Vi driter i hvor arbeidsplassene havner, bare de havner hit, er beskrivelsen jeg får når jeg snakker med dem.

Hva kan vi så få til på Innherred? Vi kan iallfall slå langt hardere i bordet om alt vi er enige om. Noe av det handler om å jobbe bedre sammen, noe handler om å kjempe mot andre deler av Trøndelag og mye handler om å drive lobbyvirksomhet mot offentlige og private aktører i Oslo.

  • Det tar for lang tid å bygge bedre veg, og det er tragikomisk hvor lite som har skjedd på Trønderbanen. Vi må drive et langt mer koordinert lobbyarbeid mot sentrale myndigheter.
  • Arbeidet med batterifabrikk var prisverdig, men det er mildt sagt naivt å tro at kampen sto mellom kommunene på Innherred. I slike saker er man sjanseløse om man ikke samler seg om ett alternativ.
  • Og apropos næringsareal: Det bør settes i gang et arbeid for å ha arealer klare når storaktørene er interesserte. For det tar flere år å regulere et areal samt å bygge vei, vann, kloakk og strøm.
  • Vi står sammen om sykehusene i Nord-Trøndelag, men må kjempe hardere for mer penger til drift og investeringer.
  • Nortura, Aker, Tine, Amfi, Norske Skog og mange andre har enorm påvirkning på oss, men vi har absolutt ingen påvirkning på dem. Også her må det drives påvirkningsarbeid.
  • Det grønne skiftet skjer nå. Da skal det bygges opp hele nye næringer - og både i grønn og blå sektor kan et av tyngdepunktene ligge på Innherred.
  • Det er helt skrullete at næringslivet på Innherred skal forholde seg til fire ulike instanser for saksbehandling, tekniske tjenester og påvirkningsarbeid.
  • Det må opprettes en langt bedre relasjon til Trondheim, for å samarbeide der vi kan, og konkurrere der vi bør.

Og vi må lykkes langt bedre i å markedsføre regionen. Jeg er fra Steinkjer, og har til sammen bodd seks år i Trondheim og fem år i Oslo. Ikke en eneste gang ble jeg invitert av noen - verken bedrifter, næringsforeninger eller andre, mens jeg bodde de to stedene. Hvis man ikke engang gjør seg relevant for folk født og oppvokst på Innherred, hvordan skal man da lykkes i rekrutteringen?

Det er noen ganger lokale hensyn å ta for næringslivet, men nå er tiden inne for å kjempe felles, overordnede kamper om fremtidens arbeidsmarked. I all hovedsak er utfordringene like på Innherred: Vi lever av grønne næringer, vi har en industri på vei inn i stor omstilling, vi har enorme mangler på areal, vi er totalt avhengig av resultater på store samferdselsprosjekter og vi trenger sterke offentlige aktører for å bygge opp under privat næringsliv.

Kommentarer til denne saken