Et nytt lovforslag har skapt strid i Storbritannia. Det kan få store konsekvenser for Europa. Tidligere utenriksminister Dominic Raab, som i fjor ble overflyttet til justisdepartementet, har i årevis talt for i høye ordelag at Storbritannia måtte komme seg ut av Den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen.

Det var ikke bare Brexit, men også en utgang fra Europarådet som skulle «bringe beslutningene hjem», som det het i det konservative partiets retorikk. Internasjonale organisasjoner og konvensjoner hadde fått for stor makt.

Når det gjelder Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er det særlig artikkel 8 i konvensjonen som slår vakt om retten til familiegjenforening for flyktninger, som har skapt forargelse. Også det forhold at domstolen i Strasbourg som har til oppgave å sørge for at medlemslandene til konvensjonen overholder sine forpliktelser, har forhindret utsendelse av folk til land utenfor Europa fordi de kan bli utsatt for tortur eller dødsstraff, har skapt forargelse.

At domstolen i sin tid beordret endring i britisk lovgivning som fratok fanger i fengslene stemmeretten, fikk begeret til å flyte over. Loven var slik at selv den minste forseelse som førte til fengselsstraff, førte til tap av stemmerett - noe som var helt ute av kurs i europeisk rettsforståelse.

Nå har Domiqc Raab fått sin vilje. Regjeringen har oversendt et forslag til ny menneskerettighetslov til underhuset som vil gi britiske domstoler forrang i forhold til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. Dette betyr at britiske domstoler kan velge å se bort i fra menneskerettighetskonvensjonen og Strasbourg-domstolens rettspraksis når de dømmer. Etter dette kan Storbritannia også nekte å gjennomføre dommer som kommer fra Strasbourg.

Dette bryter fundamentalt med prinsippene i Den europeiske menneskrettighetskonvensjonen. De bærende prinsippene i den er for det første at alle borgere i de 47 landene i Europarådet har rett til å fremme sin klage til menneskrettighetsdomstolen. Derfor er det andre prinsippet at de medlemslandene som har underlagt seg konvensjonen lojalt gjennomfører Domstolens avgjørelser.

De 47 medlemslandene er kollektivt ansvarlig for at dette skjer. Det er Ministerkomiteen i Europarådet der de 47 regjeringene sitter, som er ansvarlig for at dommene blir gjennomført.

Når Storbritannia vil gi sine egne domstoler forrang, setter man til side menneskerettighetskonvensjonen og domstolen, og fratar britiske borgere retten til å søke rettferdighet i Strasbourg dersom de mener at deres egne domstoler eller myndigheter har handlet i strid med Menneskerettighetskonvensjonen.

Fra før av har Russland gjort et liknende framstøt. Dumaen har vedtatt en lov som gir den russiske konstitusjonsdomstolen rett til å avgjøre om Russlands grunnlov gir rom for å gjennomføre en dom fra Strasbourg eller ikke. Da dette ble kjent sa jeg som daværende generalsekretær i Europarådet at hvis konstitusjonsdomstolen kommer til at en dom ikke kan gjennomføres av hensyn til grunnloven, må dumaen endre det punktet i grunnloven som hindrer gjennomføring.

Dette er ikke bare av hensyn til Den europeiske denneskerettighetskonvensjonen som forplikter medlemslandene. Det er også i samsvar med Wienkonvensjonen om Internasjonale traktater som forplikter «de høye kontraktparter» til enhver internasjonal konvensjon å gjennomføre konvensjonens formål.

Jeg la til at hvis Russland skulle komme til det punkt at Duma og regjering nekter å gjennomføre en dom under henvisning til sin egen konstitusjon og ikke er villig til å endre den, kan ikke Russland være med i Europarådet.

Europa kan med andre ord ha kommet til et vendepunkt. Den britiske regjeringens lovforslag kan sammen med den nye loven i Russland bli startpunktet for at det unike systemet vi har bygget opp i Europa for å beskytte grunnleggende menneskerettigheter begynner å rakne.

Det er nok av andre medlemsland som kan være fristet til å følge etter. Strasbourg-domstolen har irritert mange myndigheter. Det så vi under det danske formannskapet i Europarådet, som gjorde framstøt for å begrense domstolens makt. Også der var det særlig artikkel 8 i konvensjonen som danskene mente at domstolen hadde tolket for bredt.

Men Danmark nådde ikke fram. Når Storbritannia nå går i bresjen kan det bli annerledes. Det var tross alt Winston Churchill som tok initiativet til «Londonstatuttene» som etablerte Europarådet. Storbritannia var i første linje da Europarådet startet arbeidet med å utarbeide Den europeiske menneskrettighetskonvensjonen som etablerte en lang rekke organer, herunder domstolen, for å sørge for at konvensjonens bestemmelser ble overholdt.

I Norge henviser menneskerettighetsorganisasjonene alltid til FN-konvensjoner og Den universelle menneskerettighetskonvensjonen, og glemmer ofte at vi i Europa har noe som er mye sterkere.

Vi har en menneskerettighetskonvensjon som er under domstolskontroll. Noe som betyr at alle mennesker i siste instans kan henvende seg til en domstol som står over de nasjonale.

Det er på tide at den norske regjering og norske menneskerettighetsorganisasjoner begynner å våkne.