Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Takk til Snorre Valen! Det han sier om NAV i Trønderdebatt 3. januar er helt riktig. Tilliten til NAV i befolkningen er svært lav. Det viser ikke bare årlige omdømmeundersøkelser hvor vi jevnt over havner på jumboplass, men også vår egen brukerundersøkelse, hvor bare tre av fire er fornøyd med NAV – trolig noe færre blant de som trenger NAV mest.
Enkelte NAV-ledere prøver å berolige oss med at tallet ikke er så verst. Men ærlig talt, vi snakker ikke her om å selge et ølmerke på Coop-en, men om tjenester overfor de mest sårbare i samfunnet. Hvis jeg som prest ble konfrontert med at så mye som 30 prosent av de mest sårbare familiene ikke følte seg møtt i begravelsene jeg forrettet, ville jeg blitt knust i sjelen og søkt bot og bedring.
Hysj, ikke bråk sånn!
Og hadde jeg ikke gjort det, men prøvd å snakke opp det dårlige omdømmet med alle glad-sakene, regner jeg med at biskopen ville sagt meg opp. Takk og lov!
70–75 prosent fornøydhet er et katastrofalt tall med tanke på hva NAV skal være for de mest sårbare i samfunnet. Det kan ikke og skal ikke bortforklares. Og det kan ikke heller tildekkes med all mulig krenkelsestale om at vi ansatte gjør så godt vi kan og at det er tøft å ta imot så mye kritikk. Også her, i Trønderdebatt 1. februar, har Snorre Valen helt rett.
En slik omsorgsstrategihører riktignok hjemme i medarbeidersamtaler med noen ansatte og hos bedriftshelsetjenesten, men ikke i den offentlige diskursen om NAV. Der er man forpliktet til å ta på seg skoene for å beskytte eventuelle ømme tær og forholde seg åpent og deltakende til en kritisk diskurs. Dette handler først og fremst om sårbare brukere og om alvorlig dysfunksjonalitet ved vårt velferdssamfunn, ikke om oss ansatte. Så la den ballen ligge!
Man kunne selvsagt tenke seg at et dårlig omdømme er urettferdig, at man har et ufortjent dårlig rykte. Slik jeg erfarer det står det motsatt til med NAV. NAV er, slik jeg vurderer det, langt dårligere enn sitt rykte. Jeg tenker ikke, for igjen å unngå misforståelser, på oss ansatte – vi er stort sett fine folk som er oppriktig glade i både brukerne og NAV, og som gjør en samvittighetsfull innsats tatt forholdene i betraktning.
Jeg tenker på langt mer alvorlige forhold – først og fremst hvordan NAV er organisert på en måte som undergraver sosialtjenesten (og deler av trygdetjenesten, som jeg ikke vil tematisere her), hvordan lederskapet ikke har den akademiske kompetanse og analytiske evne som er påkrevd, og hvordan NAV er fanget inn i en umoden «positive thinking» som ufrakommelig ender med immunitet mot dyptgripende selvinnsikt og ekte faglighet.
Den kommunale sosialtjenesten har mistet sin sjel og blitt en blåkopi av NAV stat. Riktignok ikke alle steder, men NAV-reformen har gjort det mulig at det har skjedd på vårt lokalkontor (et av de største i landet) og flere andre steder. Reformen var ment å være en samhandlingsreform og en samlokaliseringsreform, men har mange steder endt med et salig samrøre hvor grunnlogikken i sosialtjenesteloven langt på vei er forlatt.
Noen eksempler: Søknadsbegrepet forstås analogt til de statlige tjenestene, som en søknad gitt fra en bruker, mens det er NAV selv i sosialtjenesten som skal være hovedsubjektet i søknadsprosessen – som en oppsøkende virksomhet. Satsene i sosialtjenesten blir brukt som faste rettighetssatser, analogt til ytelsene i de statlige tjenestene, selv om de ettertrykkelig kun er ment som et utgangspunkt for en skjønnsmessig vurdering av behov.
Hvem skremmer folk bort fra NAV?
Man sjekker lønn etter A-inntektsloven, selv om den kommunale sosialtjenesten egentlig ikke er betrodd dette verktøyet, og man gjør det uten i samvirke med bruker, som er i direkte strid med sosialtjenesteloven. Mottaket blir ofte organisert i lys av NAV stat som et slags informasjonssenter og selvhjelpsrom, mens mottaket i sosialtjenesten selvsagt må organiseres helt enkelt som et sosialkontor som ordner opp i behovene der og da, og som er mest mulig tilgjengelig og endog driver oppsøkende virksomhet på gater og streder.
Noe av det mest alvorlige er at det ofte er fri flyt av sensitiv brukerinfo mellom de kommunale og de statlige tjenestene innad på lokalkontoret, selv om loven av personvernhensyn nettopp avviser en slik fri flyt og gir retningslinjer for informasjonsinnhenting mellom kommune og stat. Og man tillater endog at ansatte i NAV stat jobber kun med kommunale tjenester og vice versa, som er helt utenfor intensjonen i NAV-loven, hvor et slikt tjenestemessig «utlån» kun er tenkt som en eventuell tilleggsdel til hovedjobben hvis det er nødvendig for å drifte kontoret.
Følgen er at jobben dermed løsrives fra arbeidsgiver og dennes overordnede fagansvar og helhetlige samfunnsoppdrag (henholdsvis rådmann i kommunen og navdirektør i staten). Eksemplene er utallige.
NAV-reformen har altså mange steder medført et salig rot som ikke minst har rammet sosialtjenesteloven og de brukerne som er svakest i samfunnet. Og det er ikke tvil om at dette har kunnet skje fordi altfor mange ledere, gjerne dominert av navstatlig logikk, rett og slett mangler dybdeinnsikt i sosialtjenestens grunnparadigme.
NAV - seks politiske utfordringer
Krisen i NAV er ikke bare en organisasjonskrise. Det er like mye en lederkrise. Igjen: Det finnes en rekke ledere som ikke blander kortene så radikalt som jeg her beskriver – og de fleste av dem er selvsagt fine folk, men samrøret skjer så mange steder at den generelle dommen likevel må bli at lederskapet som helhet åpenbart mangler den nødvendige innsikten i den kompleksiteten som preger de forskjellige tjenestene og lovene i NAV.
Dersom vi skal beholde NAV i tilnærmet den form det har i dag, vil det utvilsomt kreve ledere som er rekruttert fra det akademiske toppsjiktet, og at de får tid og mulighet til å komme ut av hamsterhjulet rundt budsjett og bemanning og snarere primært jobbe faglig – men endog da vil det være praktisk talt umulig for enkeltledere å overskue kompleksiteten og unngå rot med tilhørende avvik.
Men det beste og egentlig nødvendige vil selvsagt være, som Snorre Valen helt riktig sier, å legge ned NAV – altså i betydningen skille de forskjellige tjenestene institusjonelt, og basere samhandlingen utelukkende på samvirke med og samtykke fra bruker. Det er på høy tid at sosialtjenesten og trygdetjenesten skjærer seg ut av buken på Aetat og finner tilbake til sin egen sjel.
Noe av det tristeste med å jobbe i NAV, er at det ikke ser ut til å være vilje og evne til å forholde seg til dyptgripende fagkritikk. Få ledere orker å lese lengre tekster, og dersom de blir lest, blir lite gjort. Helt motsatt presteskapet i kirken, hvor teologene kaster seg over kritikk som ulver over blodig kjøtt. I NAV er det øredøvende taushet. Fullstendig lammelse.
Ufør om NAV: Slik kan det ikke fortsette.
Dette er jo en av grunnene til at man kan prøve å opplyse om avvik og endog lovbrudd uten at noen bryr seg. Hva i all verden gjør man da? Hvordan forholder man seg til lammelse når det gjelder de som skulle styre skuta? Jeg tror dette dessverre ikke bare handler om at vi rekrutterer feil folk til ledelsen med for svake akademiske ferdigheter, men også at vi har falt for en barnslig «heia-kultur», en naiv og umoden «positive thinking», som ufrakommelig ødelegger mulighet for selvinnsikt og fagkritikk.
Vi får stundom høre at vi er «det beste kontoret» og «de beste medarbeiderne». Målet er sikkert «å snakke oss opp», men resultatet er selvsagt at vi snakkes mindre og mindre, barnsligere og barnsligere, til vi ligner på barneidretten hvor lederne står på sidelinjen og heier på de fantastiske små. Slikt kan vi ikke ha det i landets kanskje vakreste og viktigste institusjon. Hvordan kan det bli mulig med ekte selvinnsikt og fagkritikk når vi er blitt en gjeng med unger som er helt fantastiske?
Svart-hvitt om NAV
NAV er inne i en krise. Det går selvsagt stor sett bra fordi de fleste sakene er relativt enkle å forvalte. Men når det gjelder de grunnleggende spørsmålene rundt organiseringen, lederforståelsen og lammelsen av faglighet bak heiaropene – som gjerne avsløres i de kompliserte sakene, går det dårlig.
Det er disse problemene som må løses dersom vi skal ha den minste sjanse til å bli bedre. Fremover vil det bli mye komitéarbeid innad i NAV for å se på fremtidig organisering. Vi hører gjerne fra lederhold at «vi jobber med dette», men jeg tviler på at det vil hjelpe. Tvert imot fornemmer jeg at NAV vil gjøre mer skade hvis de tar hovedansvar for en eventuell revisjon og begrenser NAV-diskursen til prosesser innad i organisasjonen.
Derfor er jeg helt enig med Snorre Valen. Støy er det som skal til. Selvfølgelig må det være støy som har sin basis i kjærlighet til brukerne og til NAV, men støy må det være. Så jeg håper at journalister, akademikere, politikere og alminnelig NAV-ansatte kan komme på banen.
Og da, etter den nødvendige støyen, kan det bli søt musikk og omsider et godt omdømme. Det blir bra!