Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Trønderdebatt-redaktør Snorre Valen har fullstendig rett i det han skriver i sin artikkel, hvor han tar til orde for å legge ned NAV. Sett fra mitt ståsted er NAV en «lapskausetat» bestående av «hummer og kanari», hvor fagene sosialomsorg, arbeid og trygd, som alle reguleres av forskjellige lovverk, er smeltet sammen til en gigantisk etat bak tykke murer og låste dører.
Det eneste de fagområdene har felles er forvaltningsloven, og den brytes stadig vekk, blant annet i forhold til tilgjengelighet, saksbehandling og saksbehandlingstid. Noe det finnes mange eksempler på.
Overfladisk og upersonlig
Det som er aller verst ved gigant-etaten NAV, er at det menneskelige og individuelle aspektet bak det upersonlige begrepet «bruker» forsvinner. Vedkommende blir slukt i form av et system som mates med fødselsnummer og andre vitale data, mens den personlige kontakten altfor ofte blir formell, upersonlig og overfladisk.
Politikerne må ha et like engasjert forhold til best mulig organisering av NAV, som de har til domstolsstruktur og fergepriser
Som fortsatt relativt ung, og fremfor alt idealistisk student ved sosialhøgskolen tidlig på nittitallet, var det nettopp dette med brukeren ( «klienten») i fokus som var det essensielle. Som sosialarbeidere skulle vi fungere som «klientens advokat» og etter beste evne søke å være på «klientens arena».
I 2014 ble sosialt arbeid definert slik: «sosialt arbeid er et praksisbasert yrke og en akademisk disiplin som fremmer sosial endring og utvikling, sosial utjevning samt myndiggjøring og frigjøring av mennesker. Prinsipper om sosial rettferdighet, menneskerettigheter, kollektivt ansvar og respekt for forskjeller er sentralt i sosialt arbeid. Understøttet av sosialt arbeids teorier, samfunnsfag, humaniora og urbefolknings kunnskap, engasjerer sosialt arbeid mennesker og strukturer for å møte livsutfordringer og for å bedre menneskers velferd» (Den internasjonale sosialarbeiderorganisasjonen (IFSW), 2014).
Omsorgssvikt
Det mange opplever, er at disse idealene, og selve profesjonen som sosialt arbeid er, ikke har noen plass, eller spiller noen vesentlig rolle innenfor NAV-systemet. Den funksjonen som sosialt arbeid er ment å ivareta, hvor omsorg og ivaretakelse av brukerens behov og interesser, med siktemål så langt det er mulig å gjøre vedkommende selvhjulpen, har forsvunnet i et rigid i byråkrati. Institusjonen NAV har liksom ikke plass til dette.
Det er regelverk, og atter regelverk som dominerer, mens skjønnsutøvelse og individuelt tilpassede hjelpetiltak og hensyn virker totalt fraværende. Og hvem blir selvhjulpen av å kvitte seg med bil, hus, leilighet osv. når de befinner seg i en vanskelig situasjon? Slike krav river ned, de bygger ikke opp!
Enkelte blir invitert på kaffe
For omfattende
Alt dette kommer som en følge av at det å forvalte fagområdene sosialomsorg, arbeid og trygd i en og samme etat blir for omfattende, uoversiktlig, og dermed uhåndterlig og ustrukturert. Hvert fagområde er ganske enkelt så omfattende at det krever sine egne etater med spesialkompetanse på hvert sitt felt.
Slik det fungerer nå, må det være hevet over enhver tvil at intensjonene om å gjøre det lettere for brukeren å slå sammen disse etatene og tjenestene har feilet.
Brukeren i sentrum
I min tid som sosialarbeider opererte vi med tverrfaglig samarbeid og ansvarsgrupper, med brukeren ( «klienten») i sentrum. Vedkommendes «bestilling» (behov) ble definert i samråd med brukeren, slik brukermedvirkning skal fungere, og fagfolk med kompetanse på hvert sitt fagfelt bidro i et kreativt og løsningsorientert samarbeid, og det ga resultater.
Du skriver at din kommentar ikke er en dom over de flinke folka som jobber i NAV. Men det oppfattes slik av de flinke folka som jobber i NAV.
Det var ikke noe behov for årelange perioder med utredninger og arbeidsavklaring, vi koblet inn brukerens lege eller spesialister ved behov, og de ble lyttet til. De ble ikke overprøvd i et tungrodd byråkrati, hvor noen som aldri hadde møtt brukeren fikk det siste og avgjørende ordet.
Tilgjengelige
Og viktigst av alt, når noen var i krise, kunne de henvende seg direkte til en serviceinnstilt medarbeider i skranken ved den lokale sosialtjenesten, som kunne sette vedkommende i direkte kontakt med den saksbehandleren som hadde beredskapsvakt den dagen eller uken. Brukerne kunne også ringe direkte inn og bestille time. Dét var fungerende omsorg, i motsetning til at en sliten og redd bruker må ringe et landsdekkende nummer og taste seg frem i en nærmest uendelig telefonkø, hvor man etter å ha stotret frem sitt ærend får beskjed om at vedkommende (kanskje) blir oppringt i løpet av to-tre dager.
Og er man i en «setting» hvor det ikke passer å svare, må man som regel starte forfra – en blir sjelden oppringt igjen hvis man ikke svarer første gang.
Derfor er det helt korrekt når noen beskriver NAV som en feilkonstruksjon, for etaten har ikke gjort det lettere for brukerne, slik intensjonen var, men tvert imot.
Skremmende egenerfaring
Jeg har selv brukererfaring med NAV, i forbindelse at jeg ble uføretrygdet for ti år siden. Og den erfaringen kan jeg beskrive med ett ord: Skremmende.
Jeg følte meg mistenkeliggjort, og stresset jeg opplevde gjorde at min helsetilstand ble forverret, ikke forbedret. «Postkasse-angst» er et ikke ukjent begrep, og jeg sliter fortsatt med traumer hver gang jeg får melding om at jeg har et ulest brev i innboksen på nav.no!
Lavmål
Jeg mener debatten om NAV nærmer seg et lavmål, når arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen kaller Valens innlegg «elendighetsbeskrivelser som fører til at folk som trenger det ikke oppsøker NAV». Det er rett og slett skremmende når ansvarlige politikere tyr til en slik meningsløs retorikk.
Mjøs Persen burde være vel kjent med at svært mange allerede er redde for å oppsøke NAV, og at slik har det vært lenge!
Dette skyldes nettopp det faktum Valen peker på, hvor de som tar kontakt og trenger hjelp føler seg mistrodd og mistenkeliggjort. Systemet er konstruert slik, det er ikke basert på tillit, systemet inneholder en ukultur som bærer preg av tankegangen «enhver er en skurk til det motsatte er bevist». Bak dette ligger det mye fordommer, hvor arbeidsløse og «sosialklienter» (et ord jeg sterkt misliker) er giddeløse «slabbedasker» som har seg selv å takk for den situasjonen de har havnet i.
Selvfølgelig er det ikke slik at alle som jobber i NAV tenker slik, og det kan også godt henne at det finnes noe «latsabber», men det må og skal ikke være utgangspunktet at den som oppsøker NAV kommer for å lure systemet!
Skylapper
Det later rett og slett til at de som tviholder på at NAV må opprettholdes både har skylapper og bind for øynene og nekter å lytte. Hvis alt var så såre vel som Mjøs Persen og andre forsvarere av NAV vil ha det til, hadde ikke denne debatten dukket opp, og vi hadde ikke hatt frustrerte og fortvilte brukergrupper som AAP-aksjonen.
Vanskeligere er det ikke!
