Gå til sidens hovedinnhold

Nav til glede og besvær

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hva er Nav for oss som brukere av rettmessige tjenester? Hvor objektive er journalister, direktører og ansatte i systemet? Hvor stor grad har de vært avhengig av Nav sine tjenester og selv erfart den gleden som ligger i en god oppfølging eller det besvær når tjenester ikke fungerer godt nok?

Jeg har fått være en aktiv deltaker i samfunnet, som familiefar og arbeidstaker takket være de tjenester som er blitt forvaltet av Trygdeetaten, Aetat – nå Nav. Med en medfødt progredierende sykdom var ikke bilmekanikeryrket forenlig med sykdomsutviklingen. Som 25-åring fikk jeg lære hva velferdstjenestene betyr for en som ikke har tanker for annet enn å være i arbeidslivet. Med en så alvorlig sykdom hadde jeg lett blitt arbeidsufør og fått innvilget uførepensjon uten omskolering. Det er uansett utfordrende å fylle gapet mellom funksjonsbegrensningen og samfunnets krav til arbeidsevne.

De opplevelsene som har fulgt meg gjennom over 40 år i arbeidslivet, er basert på tiden før Nav ble etablert. Da var det tydelige skiller mellom arbeidskontoret, Trygdekontoret og sosialkontoret. Erfaringen lærer en at innvilgede tjenester kommer ikke av seg selv, og skaper ofte bunker med papir å forholde seg til. Den gangen var det vesentlige forskjeller på kulturen i arbeidskontoret i forhold til trygdekontoret. Dette hadde stor betydning for meg i en situasjon hvor jeg hadde stort behov for trygghet både på tillit og økonomi for å få gjennomført attføring og videre få trygget en fremtidig plass i arbeidslivet.

Det er en stor utfordring å havne i virvaret av lover og regelverk i Nav når en hele tiden er avhengig av saksbehandlerens evne til å koordinere dette med brukerens behov. Nav sine tiltak skal forenes med arbeidslivet muligheter og brukerens rettigheter, evner og interesser. Det kreves at bruker er psykisk sterk, utholdende og tydelig på hva en kan tenke seg videre. Jeg har vært heldig med mine saksbehandlere og har hatt kunnskap til å kunne argumentere om det skulle bli et avslag. Det er også lettere å akseptere og forstå et avslag når saksbehandler har tillit og evne til å forklare hvorfor en får et avslag.

Det er nok mange som får oppleve at Nav er så god som den saksbehandleren en møter. Derfor blir det nødvendig å ha så mye kunnskap selv at en ikke får en følelse av å stå med lua i handa hver gang en møter saksbehandleren. Under en spørreundersøkelse om hvor godt systemet fungerte i min organisasjon om hvordan de opplevde trygdeetaten var en besvarelse klar og tydelig: «Jeg har ingen problemer med trygdeetaten på grunn av at jeg har satt meg i respekt!»

Det er mange med meg som har opparbeidet mye kompetanse gjennom egenerfaring, tillitsmannsarbeid i forskjellige organisasjoner for funksjonshemmede og gjennom mange år som arbeidstaker. Egenkunnskapen gjør at en i større grad kan diskutere forskjellige løsninger og tiltaksordninger uten å få den store tapsfølelsen i møtet med etatene. Som tillitsvalgt ble vi skolert på mange av de forholdene som utfordret oss både personlig og i fellesskapet med andre samtidig som vi hadde et aktivt samarbeid med trygdesystemet. Vi ble i større grad i stand til å forsvare oss når systemet ikke møtte oss på en verdig måte.

Da jeg selv kom inn som koordinator av tiltaksordninger for ansatte i fylkeskommunen måtte jeg forholde meg til den store kulturforskjellen det var mellom Trygdeetaten og arbeidskontoret. Arbeidskontoret var mindre regelstyrt og jobbet mye mer løsningsorientert, mens Trygdeetaten til tider kunne være en utfordring når ansatte skulle passe inn i lovverket mer enn omvendt.

Det jeg i dag vet etter mange år i arbeidslivet er at jeg har mye å takke saksbehandlere som Arvid Pedersen i Aetat, Rolf Austad i T-etaten, som ble to av mine fyrtårn og bidro til at veien videre i arbeidslivet ble så god som den ble. Møter med saksbehandlere som etterlevde en inkluderende holdning lenge før Inkluderende arbeidsliv var noe tema i arbeidslivet, ble et verdig løft for meg.

Det mangler ikke på erfaringer hvordan enkelte opplever å bli behandlet i et så maktorientert system som Nav. Når en bruker må ha sykefravær i forbindelse med svangerskap opplever å få utregnet sykepengene feil og konfronterer saksbehandleren om dette uten å få forståelse. Så snart bruker fikk kontakt med en ny saksbehandler opplevde hun at vedkommende med det samme så at utregningen var feil får bruker et økonomisk problem mindre. Dette er det mange som opplever og som faktisk kan få krav om å betale tilbake penger de har rettmessig mottatt til tross for at Nav sitter med alle opplysninger som trengs for å regne ut tilskuddet rett.

Brukermedvirkningen i Nav har aldri fungert godt nok på grunn av at ledere ofte har feil fokus. Når ledere er mer opptatt av å fremelske de 40 prosent som er fornøyd og glemmer de 60 prosent som er misfornøyd, blir det ikke noen forbedring gjennom brukermedvirkningen. Dette har alltid vært en utfordring for den sentrale administrasjonen i fylket og har ført til at brukerne sitter på møter og blir handlingslammet i stedet for å kunne bidra til en forbedring. Jeg har vært brukermedvirker i mange år og innenfor flere av det offentlige systemene og har opplevd brukermedvirkning hvor administrasjonen har løftet brukerrepresentantene slik at en føler stor mestring i å kunne være bidragsyter. St. Olav hospital er et slikt offentlig system hvor brukermedvirkning er blitt noe administrasjonen jobber for å kunne dra nytte av i arbeidet for å bedre tjenestene. Jeg har forsøkt å få Nav til å se i den retningen uten å lykkes, nettopp på grunn av at en møter en holdning «Du måkke komme hær å komme hær». Dette dreper engasjementet.

Ved sammenslåingen av Nord- og Sør-Trøndelag henvendte Nav seg til organisasjonene for å skulle gjennomføre en brukermedvirkning om hvordan hjelpemiddelformidlingen skulle utøves i det nye fylket. Dette ble en opplevelse av at Nav trengte et alibi for å kunne kjøre sitt eget løp i denne prosessen. Organisasjonene var innkalt til to dagsmøter i Stjørdal for å være med på finne ut hvor hjelpemiddelsentralene skulle plasseres. Gjennomgangen var helt grei med vurdering i forhold til hvor folk bor og hvilke kriterier som skulle legges til grunn for å plassere en hjelpemiddelsentral. Når jeg fra FFO etterspurte om å være med på selve plasseringen av sentralene ble jeg helt avvist. Dette var tydelig ikke noe brukerne skulle få være med på. I etterkant påstår Nav at brukerorganisasjonene har vært med på å plassere sentralene med lokasjoner og dermed sentraliseringen av hjelpemiddelsentralene til Trondheim. Brukerne ble bare tilskuere til denne viktige prosessen. Det Nav konkluderte med var at hovedsentralen skulle ligge i Trondheim samtidig som Trondheim også skulle ha en lokasjon og den andre lokasjonen skulle legges til Steinkjer. Senere gikk Nav bort fra at Steinkjer var aktuell som sted for etablering, men inntil videre skulle sentralen ligge i Levanger inntil 2026 da sykehuset ønsker området til egen utvidelse. Der står saken i dag. Det som heller ikke er diskutert er hva en lokasjon er; Er det et kontor hvor en distribuerer papir eller er det en fullverdig hjelpemiddelsentral?

Jeg har jobbet i mange år i offentlig virksomhet og mener selv at jeg har en innarbeidet kunnskap om hvordan jeg skal finne fram på en hjemmeside. Nå viser det seg at det er langt flere offentlige virksomheter hvor det er utrolig vanskelig å få kontakt gjennom datasystemet. Det kan virke som at de tror de kan manipulere folk ved å gjøre kontakten så vanskelig at folk gir opp. Jeg skulle selv ha kontakt med Statens vegvesen og forsøkte å sende mail om saken, men ble stoppet på grunn av at mitt spørsmål ikke stemte med de krav e-postsystemet hadde for å få sendt mail. Så forsøkte jeg å ringe, men der møtte jeg et todelt valgsystem hvor det var flere valg som til slutt endte med at hvis jeg ventet i fem minutter ville jeg få velge en oppringing innenfor dagens kontortid.

Hele tiden mens jeg satt og ventet på telefon fikk jeg stadig informasjon om at de fleste spørsmål ville jeg finne svar på det nettbaserte systemet og ellers kunne jeg velge chat for det var åpent hele døgnet. Problemet med chat er bare at der må spørsmålet mitt også passe med de svarene som roboten er foret med. Stemmer ikke dette blir det en enfoldig samtale.

Jeg har mange ganger vært oppgitt over hjemmesiden til Nav over å ikke finne fram i hvordan jeg skulle dra nytte av dette. Jeg har vært lydhør og til og med møtt opp på et Nav-kontor for å få informasjon om hvordan jeg skulle gå fram. Likevel ble det feil. Da sendte jeg min frustrasjon til Navs brukerutvalg for å få dem til å ta opp saken. Noen timer etter at jeg hadde sendt inn denne saken på mail til Brukerutvalget ble jeg ringt opp av den lokale direktøren i Nav som sa han skulle gå gjennom systemet og gi meg et svar på saken. Jeg sa at jeg hadde sendt saken til Brukerutvalget og forventet at dette ble tatt opp som sak på et brukermøte. Dagen etter ringte direktøren tilbake og fortalte at han hadde brukt mange timer på å gå gjennom datasystemet og kunne ikke finne noen problemer med det. Jeg presiserte nok en gang at jeg forventet at saken ble tatt opp i brukermøte. Resultatet av denne henvendelsen ble at direktøren la bort denne saken slik at den aldri kom til Brukerutvalget noe jeg fikk bekreftet etter å ha etterspurt saken hos noen av dem som var brukerrepresentanter i utvalget. Dette sier noe om hvilken respekt Nav har til organisasjonene og brukerne som bruker tid og krefter til å delta i et system som over hode ikke viser interesse for fremgang.

Kommentarer til denne saken