Gå til sidens hovedinnhold

Nei til lokalt tiggeforbud i Namsos

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Formannskapet i Namsos har lagt de lokale politivedtektene ut på høringen med et nytt punkt § 2-4 som langt på vei forbyr tigging. Det foreslår at «Tigging fra hus til hus er forbudt. Tigging på offentlig sted kan kun skje etter forutgående melding til politiet som kan fastsette vilkår, herunder tid og sted for tiggingen». Saksframlegget argumenterer med at politiet ikke ønsker større forskjeller i vedtektene i bykommuner i samme område. I Trøndelag har flertallet i Trondheim sagt nei til et lokalt tiggeforbud, og Levanger, Steinkjer og Verdal har fått likelydende forslag til sine vedtekter.

Hva ligger bak forslaget om dette lokale tiggeforbudet? Stortinget opphevet i 2006 den siste resten av den gamle løsgjengerloven med tilslutning fra alle politiske partier. Det var stor enighet om på Stortinget at loven var en etterlevning fra gamle dager og en rest av et menneskesyn vi ikke lenger kunne stå inne for. Å erstatte denne med et lokalt tiggeforbud er et stort tilbakeskritt både juridisk og sosialpolitisk.

Siden har østeuropeiske land fått samme frihet til fritt å reise i Europa som vi selv lenge har nytt godt av. Også fattigfolk bruker denne retten, og mange av dem tilbringer deler av året som tiggere i Norge. En stor andel av tiggerne tilhører romfolk. De har i årevis vært Europas mest forfulgte folkegrupper. I praksis er det disse menneskene det foreslåtte lokale tiggeforbudet i Namsos vil rette seg mot.

Før utenlandske tiggere kom hit, var det stort sett mennesker med rusproblemer som tigget i Norge og i Namsos. Mange av dem kjøpte daglig, forbudte, narkotiske stoffer. Slik var de en del av organiserte, kriminelle nettverk. Men ingen fant på å kriminalisere denne tiggingen for å få has på narkotikanettverkene. Først da de fleste tiggere i storbyene var utenlandske, vokste det frem en forestilling om at det var tiggingen som var problemet, og ikke en eventuell kriminell organisering.

Grenseoverskridende organisert kriminalitet er et stort og alvorlig problem. Men på samme måte som rusmisbrukeres tigging ikke er årsaken til organisert kriminalitet, er heller ikke fattigfolks tigging en årsak. Det er ingen god idé å kriminalisere ofre for eventuell organisert kriminalitet.

Regjeringen overlater til kommunene å bestemme om tigging skal være tillatt eller forbudt. Frp har programfestet at det skal innføres tiggeforbud over hele landet, og Høyre har landsmøtevedtak på det samme. Men Venstre og KrF ønsker ikke forbud, og regjeringserklæringen gir derfor kommunene selvstyre i spørsmålet om tigging, selv om de ser for seg et nasjonalt forbud etter at kommunene har fattet sine lokale. På Stortinget ville ellers SP ha et nasjonalt tiggeforbud, sist de diskuterte det.

Nasjonalt er det uklart hva som skal forbys. Lokalt i Namsos foreslås det å forby tigging på døra og meldeplikt hvis du skal tigge i sentrum. Dagens lovverk gir allerede politiet anledning til å gripe inn når noen trakasseres. Aggressiv tigging er ikke tillatt, og det er forbudt å forstyrre offentlig ro og orden.

Tiggerforbudet vil i praksis fremstå som en renoveringsvedtekt, slik at du og jeg slipper å få fattige østeuropeere på døra. Når Norge skal være en del av Europas indre marked, kan man vanskelig forhindre at den europeiske virkeligheten blir synlig også i norske byer og tettsteder. Sist vi hadde øst-europeiske tiggere på besøk i Namsos, var imidlertid i 2011 ifølge Namdalsavisa. Politiet kan ha registret andre tilfeller, men det har ikke formannskapet fått kunnskaper om.

Dette handler om hva slags verdier vi skal ha i samfunnet vårt, og hva slags menneskesyn vi ønsker å være bekjent av. Vi har klare og stort sett gode regler for hvem som har rett til å motta hjelp i Norge. Og det er opp til enhver om man vil gi eller ikke til tiggere. Men vi kan ikke innføre et lokalt forbud i Namsos mot å be om hjelp.


Kommentarer til denne saken