Verdens høyeste lønnsnivå (og kostnadsnivå) ødelegger bedrifter, kommuner og stat: Nortura har vedtatt å legge ned skjæreavdelingen i Steinkjer. Mye industri er forsvunnet, kommunene har lagt ned grendeskoler, politiet har sentralisert ( «nærpolitireformen») og antall aktive gårdsbruk i Trøndelag er redusert fra 6951 til 5472 bruk bare fra 2008–2018. Service i flere statlige funksjoner er blitt lavere, for alderspensjonister er det nesten ikke mulig å få møte med en saksbehandler i NAV.

«Nå er det vanlige folks tur, kjøpekraften må opp» er det vanlige omkvedet. Også i år forventes lønnsvekst for å opprettholde kjøpekraft ifølge fagforeningene, selv etter to år med pandemi og nå krig i Europa. Ledere i flere virksomheter går foran med et fryktelig dårlig eksempel med å sette rekorder i lønninger og bonusordninger ( «det må til for at vi skal være konkurransedyktige» er det vanlige omkvedet). Disse er med å dra lønnsspiralen opp, alle skal sammenligne seg med noen som tjener mer.

Man skulle tro at landet har viktigere ting å prioritere, som å styrke forsvar og forsyningssikkerhet. I Norge er vi dårligere selvforsynt med mat enn mange andre land, bare 40 prosent av maten vi spiser dyrker vi selv. Men grådigheten og egoismen i vår oljesmurte økonomi er fortsatt stor nok til at vi vil prioritere privat forbruk foran felles goder.

Nordmenns private pengeforbruk økte med 62 prosent fra 1990 til 2009. Samtidig økte f.eks. klesforbruket 72 prosent, forbruket av møbler ble mer enn tredoblet, mens vi reiste nesten tre ganger så langt med fly og 18 prosent lenger med bil. Parallelt steg mengden husholdningsavfall fra 236 kg per innbygger i 1992 til 420 kg per innbygger i 2009, en vekst på 77 prosent. Forbruket har økt mye også fra 2009 til i dag. Vi er på verdenstoppen når det gjelder omtrent alt av materielt forbruk, og vi har for eksempel langt flere fritidsboliger i forhold til folketallet enn fleste andre land.

Resultater fra såkalt lykkeforskning tyder på at vi ikke blir mer lykkelige av høyere forbruk (så lenge man er over et visst minimum, som vi i Vest-Europa trolig passerte rundt 1970 (FIVH-artikkel, Hille, 1999). Fra 1985–2001 økte velstanden i Norge betydelig uten at folk ble mer lykkelige.

Det brenner, stormer, regner og raser over hele verden som aldri før. Dette fører med seg mere krig, fattigdom og lidelser, nye flyktningestrømmer (som også rammer Norge), redusert matproduksjon, voldsomt tap av arter etc. Norge har forpliktet seg til å kutte utslipp av klimagasser med minst 50 prosent til 2030 ut fra 1990 nivå.

Hvordan i all verden henger dette sammen med økning i kjøpekraft og privat forbruk, vanvittige firefelts motorveiprosjekter, massiv hyttebygging og så videre? Nei, det henger ikke sammen, ikke i det hele tatt!

Og hva er da vitsen med økonomisk vekst, hvis vi ikke blir mer lykkelige av det, og vi samtidig ødelegger muligheten for å overleve på jorden på sikt? Svaret er enkelt: Veksten er totalt hensiktsløs!

Vi kan ikke fortsette å ha politikere som styrer mot avgrunnen med velgernes velsignelse, enten de er blå, røde eller grønne. Kjøpekraft og lønninger må ned, ikke opp!