Jeg stikker neven inn i vepsebolet, og skriver litt om stortingslønn siden det blir tema her på huset nå på torsdag.

Først av alt, for de som ikke gidder å lese særlig langt, så vil jeg avkrefte en myte som jeg titt og ofte får høre. «Etter tolv år får du jo gullpensjon». Nei. Det gjør jeg ikke. Det finnes ingen gullpensjon. Det gjorde det tidligere, da kunne stortingsrepresentanter få 66 prosent av gjeldende stortingslønn, hvis de hadde vært representant i tolv år. Den ordningen ble avviklet i 2009, men er den jeg oftest blir møtt med fortsatt nå i 2022. Nå har vi vanlig opptjening, som alle andre.

«Sitter der inne i Oslo og bestemmer deres egen lønn» er et utsagn jeg også ofte får høre. Ja. Det gjør vi. Hvem andre skal bestemme godtgjørelsen?

Vi lever i et demokrati, hvor folkets valgte representanter vedtar statsbudsjettet, lover og regler, og forvalter landets budsjett på 1500 milliarder kroner. Vi har ingen over oss. Vi har ingen arbeidsgiver annet enn folket som har valgt oss, og vi er satt til å ta en del avgjørelser. Å vedta hva det å være folkevalgt på Stortinget skal godtgjøres med, er en av disse tingene.

Vi har derfor valgt å ha et eksternt utvalg som sammenligner lønnsnivå med øvrig næringsliv, offentlige etater og så videre, og som hvert år kommer med en anbefaling. Normalt sett stemmer vi for den, uten endringer.

Før jeg ble valgt inn på Stortinget jobbet jeg som røkter på fiskeoppdrett i Rogaland i sju år. Siste året var fortsatt fiskeoppdrettet min hovedjobb, men jeg hadde også en ekstrajobb i tillegg, samtidig som jeg fungerte som varaordfører på Kvitsøy.

Totalt hadde jeg 723 671 kr i inntekt i 2012. Da jeg ble stortingsrepresentant i 2013 gikk jeg opp ca. 110 000 kr i inntekt, til 836 579 kr.

Slik er det. Noen går opp i lønn. Andre går ned i lønn når de tiltrer dette vervet. Slik synes jeg det skal være. Stortingsrepresentanter skal få lik godtgjørelse. Lik lønn for likt arbeid. Om man blir innvalgt som pensjonist, student, arbeidsledig, arbeidstaker eller bedriftseier, så skal man som folkevalgt være her på helt like vilkår.

På de åtte årene jeg har vært stortingsrepresentant har vi stort sett hvert år fått en økning i godtgjørelsen, i tråd med lønns- og prisutvikling ellers i samfunnet. Nå har en stortingsrepresentant en godtgjørelse på 987 997 kroner.

Neste økning vil gjøre at man passerer en million i året, og det er en symbolsk sum som gjør at det de siste årene ikke har vært en endring. Siste økning var i 2019.

Det er vanskelig å fastsette sin egen lønn, betalt av skattebetalerne. Spesielt i en tid hvor man de siste årene har hatt en rekke saker med politikere som har opptrådt uryddig og vist manglende dømmekraft på saker med reiseregninger, pendlerboliger og etterlønn.

Men de fleste av oss er heldigvis ikke slik, og da kan ikke spørsmålet om hva stortingsrepresentanters lønnsutvikling skal være, baseres på de som har misbrukt tilliten.

Skal det være nedgang (som det per definisjon er om man ikke øker, og regner inn generell prisstigning), skal den stå i ro eller skal den øke?

Jeg mener at dagens lønnsnivå på om lag en million kroner er innenfor en ramme jeg tror folk flest faktisk har forståelse og aksept for. Det å være stortingsrepresentant skal være et attraktivt verv å søke seg til, og da er lønn en faktor. Lønnen bør ikke være lønnsledende, men den bør ikke avskrekke de som i dag tjener veldig mye fra å ville bli stortingsrepresentant. Den bør heller ikke være så høy at noen ønsker å bli stortingsrepresentant for lønnen sin skyld.

Det siste tror jeg svært få gjør i dag. Jeg gikk som nevnt noe opp i lønn ved å bli stortingsrepresentant, men selv med 3 forskjellige jobber før jeg ble stortingsrepresentant jobber jeg altså mer nå. Jeg har mindre fritid, langt mindre tid til venner, jeg er borte fra familien i ukedagene og av og til i helgene, går glipp av håndballtreninger og teaterøvelser med dattera mi og mye annet. Jeg er påkoblet telefon og e-post fra morgen til kveld, ukedag som helg.

Jeg skriver ikke dette fordi jeg mener jeg har det fælt eller synes synd på meg selv. Jeg har takket ja til å bli valgt og stilt til gjenvalg fordi jeg stortrives. Dette selv om jeg får stort sett kjeft hver eneste dag, enten fra velgere, andre partier, journalister eller medlemmer i eget parti.

Men jeg vet jeg er privilegert som får drive med noe så betydningsfullt i ett av verdens fremste demokratier, og jeg nevner det fordi det er faktisk greit å ta med seg at det er en del ting vi også ofrer. Det er ikke et liv i sus og dus, med gallamiddager, champagne og VIP-behandling hvor enn vi går. For de fleste av oss er stortingslivet lange dager, masse papirarbeid og at vi blir sendt ut overalt i landet til å forsvare partiets standpunkt i saker knapt noen bryr seg om.

Men vervet med sine fordeler og ulemper skal uansett lønnes. Grensen på en million kroner i året er svært symbolsk, men jeg mener at det i seg selv ikke er et argument for at den ikke skal passeres.

Så er det noen som mener den aldri skal passeres, og aktivt jobber for å redusere lønnen, og det er som oftest de som skriver med størst bokstaver i kommentarfelt. De vil nok aldri bli fornøyd før man faktisk betaler for å få være stortingsrepresentant.

Men de kan jeg ikke ta hensyn til, og derfor stemmer jeg denne uken for økning, fordi jeg mener at siden lønnen har stått i ro siden 2019, er det greit med en økning i 2022. Og det tror jeg er innenfor en ramme som folk flest faktisk har forståelse for og aksepterer.

Et argument som også taler for at regulering må skje, er at flere i samfunnet har sin lønn knyttet prosentvis opp til stortingsgodtgjørelsen – for eksempel ordførere, rådmenn og flere andre i kommunal/offentlig sektor. Det er ikke riktig at heller ikke disse skal få lønnsregulering fordi noen ønsker lønnsfrys og/eller nedgang for stortingsrepresentanter. Disse har på lik linje med stortingsrepresentanter økonomiske forpliktelser med hus, hjem, familie o.s.v, og jeg mener det er urimelig med nedgang som det i praksis er ved at lønnen står i ro.

For øvrig vil jeg legge til at ordningene for stortingsrepresentanter er under revidering. Det er godt mulig at mye kan bli bedre og enklere, og at alt kanskje ikke står seg i dagens situasjon. (Feriepenger året etter man har gått av, for eksempel). Men det arbeidet kan foregå parallelt med at man gjør en justering av godtgjørelsen i en tid med høy inflasjon og økte renter.

Siden jeg tross alt har skrevet såpass langt, så kan jeg fortsette litt til, og nevne noen av disse ordningene som er under revidering.

I det siste har det dukket opp et begrep som heter «doble feriepenger». Dette har geniene i Dagbladet klekket ut og Rødt og MDG trykket til sitt bryst, men er altså så lite ryddig at knapt andre nettsteder enn Resett bruker det. Det burde jo i seg selv være verdt en refleksjon.

I hvert fall når de vet at omtrent åtte av ti kun leser overskrifter.

Doble feriepenger er uryddig begrep, og kan misforstås som om at stortingsrepresentanter får dobbel godtgjørelse hver sommer. Faktisk er det dét de fleste jeg snakker med tror.

Det stemmer ikke. Stortingslønna er fordelt med lik utbetaling i 12 måneder. Vi er ikke omfattet av noe arbeidsmiljølov med krav på feriepenger, vi har ingen arbeidsgiver, vi har ingen ferie, men vi organiserer vår egen hverdag og arbeidstid.

Vi har en rekke møtefrie uker, blant annet en lang møtefri sommer, men denne er ikke ment som ferie. Den er ment som tid man skal bruke på bedriftsbesøk, reiser, konferanser, tid i eget fylkeslag og så videre, for å være oppdatert.

Man står selvsagt helt fritt til å kun ha ferie i alle disse møtefrie ukene, men da er det liten sannsynlighet for at verken partiet eller velgerne i eget fylke ønsker å stemme på deg igjen.

Men tilbake til poenget. Det finnes ikke doble feriepenger. Nyvalgte representanter får derimot året etter valg også utbetalt feriepenger som de rettmessig har opptjent fra forrige arbeidsgiver.

Jeg ser ingen logikk i at helt nyvalgte representanter skal ha mindre godtgjørelse enn oss andre representanter det første året, eller at de skal miste sine rettmessig opptjente feriepenger fra sin tidligere arbeidsgiver.

Jeg mener at nyvalgte representanter skal få nøyaktig samme lønn fra Stortinget som meg, samtidig som jeg unner dem hver eneste krone de har rettmessig opptjent fra sin forrige arbeidsgiver. Men dessverre har Dagbladet sine mange saker om dette sørget for at folk nå tror vi har doble feriepenger.

Når dette kommer samtidig som vi har hatt representanter som er blitt dømt for fusk, og flere andre som har bidratt til å rive ned tilliten med reiseregninger, pendlerboliger og etterlønn, så er det vanskelig å stå i. Men det rettferdiggjør ikke å straffe nyvalgte representanter som ikke har vært en del av det.

Dagbladet har også hatt en overskrift om at vi får gratis strøm.

Så påpekt litt lenger nede at det gjelder i pendlerboligene, altså hybelen jeg har i Oslo når jeg er borte fra familien min for å kunne gjøre arbeidet som følger med vervet.

Men det har jo da åtte av ti ikke fått med seg, for de leser bare overskrifter, så dette er jo også noe vi får masse kjeft for.

Folk tror at jeg har gratis strøm også hjemme på Ålgård, og det får jeg høre av tilfeldige folk jeg møter på flyplass, bensinstasjon eller butikk, eller i kommentarfelt og meldinger.

Nå som jeg har stukket neven inn i vepsebolet og ment noe om dette, vil helt sikkert flere redaksjoner kontakte meg for å gjøre intervju.

Skal jeg være helt ærlig ønsker jeg ikke det. Jeg vet allerede at bruddstykker og enkeltsetninger jeg har skrevet vil bli klippet ut og brukt som om det er mitt hovedpoeng, og det er en debatt det rett og slett er vanskelig å stå i. Spesielt med alle de sakene som har vært de siste årene om reiseregninger, pendlerboliger og etterlønn.

I en PST-rapport som kom forrige uke kom det frem at hatefulle kommentarer, trakassering og i verste fall drapstrusler, har nærmest blitt dagligdags for mange politikere. Jeg vet at dette innlegget i seg selv vil føre til sinte kommentarer, meldinger om at jeg er dum, idiot, feit, at jeg burde vært stilt for riksrett, at jeg er en snylter som lever i en egen boble, at hele Stortinget burde fått nakkeskudd, at vi bare er opptatt av å mele vår egen kake, at vi har mistet bakkekontakt, og så videre.

Jeg har ikke noe ønske om å stikke hodet mer frem i denne saken enn dette. Denne diskusjonen skulle derimot vært frontet av vår «ombudsmann/tillitsvalgt», altså stortingspresidenten. Han er den som skulle forsvart Stortinget som institusjon, som skal jobbe for at de som blir valgt har arbeidsforhold og vilkår som er innenfor rammene folk flest mener er akseptable, og som skulle forsvart vårt omdømme på tross av at noen har misbrukt folkets tillit.

Men mannen som nå nylig selv gikk fra 987 000 kr i året som stortingsrepresentant til en årslønn på 1 735 682 kr som stortingspresident, har dessverre gjort det til sin hovedsak å frata nyvalgte stortingsrepresentanter lik godtgjørelse som resten av Stortinget.