Gå til sidens hovedinnhold

Nød lærer Tore å fjerne en stol fra bordet

En politisk analyse som sannsynligvis er feil.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg skal innrømme en ting. Jeg er ganske allergisk mot politiske «analyser» der politiske kommentatorer og redaktører som meg selv med stor skråsikkerhet og betydelig selvsikkerhet i stemmen liksom skal forklare massene hva som egentlig foregår i politikken.

Dette er jo et dårlig utgangspunkt når jeg selv er politisk redaktør, men jeg kan ikke noe for det - ofte er analysene våre svært mangelfulle, og ofte står ikke kvaliteten på analysene i stil med det høytidelige tonefallet de framføres i. Jeg synes det.

For det første fordi analysene i ettertid ofte viser seg å være helt feilaktige (uten at noen av oss liker å snakke så høyt om det), og for det andre fordi det ligger en iboende forutsetning der om at kommentatorer som meg selv besitter en innsikt i partienes indre liv som ingen andre har.

Og det stemmer jo ikke. De som for eksempel har best innsikt i Arbeiderpartiets indre liv, er medlemmene og de tillitsvalgte som er aktive i Arbeiderpartiet. Det sånne betalte synsere som meg kan bidra med er analyser fra ulike ståsted og perspektiver - og vi kan si noe om hva vi tror ligger bak når uventede eller omstridte ting skjer i politikken. Men det er jo ingen fasit. Politiske redaktører tar like ofte feil som alle andre gjør.

Så bær over med meg når jeg likevel skal prøve å tenke litt høyt om hva som egentlig foregår når fylkesordfører Tore O. Sandvik - en av det rødgrønne samarbeidets fedre - rykker ut i Klassekampen og sier at han foretrekker et samarbeid med kun Arbeiderpartiet og Senterpartiet, uten SV.

Og da kan jeg jo forsøke å holde meg til fire ting jeg er nesten helt sikker på:

Nesten helt sikker 1: Tore O. Sandviks utspill om å droppe SV er helt rasjonelt

Å være i midretall i egen regjering, fastklemt mellom et SV i god form og et Senterparti i mammut-størrelse, kan være en helt ny og aldeles grusom opplevelse for Arbeiderpartiet. Å i det hele tatt samarbeide i regjering med andre partier var en svært ny erfaring for Ap i 2005. Partitoppene i Ap var for eksempel overhodet ikke forberedt på at det i andre partier ikke var vanlig å bare innordne seg når sjefen hadde talt.

Det Tore O. Sandvik sier er at flertall for Ap, Sp og SV så klart bør gi rødgrønn regjering. Men om flertallet avhenger av MDG og Rødt, bør Ap og Sp regjere alene.

Uansett hvilket regjeringsalternativ en foretrekker, bør en være åpen for at dette sett fra Arbeiderpartiets eget ståsted gir mening og er ganske rasjonelt. Hvorfor skal for eksempel Ap og Sp bruke masse tid på å forhandle internt i regjering med SV om krevende saker, om de så må videre til Rødt og MDG for å få flertall? Da frister det nok flere i Arbeiderpartiet enn Tore O. Sandvik å sitte alene i båten med Senterpartiet, og «shoppe» flertall som det passer dem. Og hvorfor skal Ap ta hele ansvaret for å prøve å holde en svær flokk partier samlet, når ingen andre uansett er med og dra det lasset?

Mange vil innvende at det ville vært helt naturlig for Arbeiderpartiet å samarbeide med Rødt og MDG. Men så lenge Arbeiderpartiet ikke mener det selv, gir det helt mening å ikke ville forplikte seg til nettopp det.

Les også

Her er din rødgrønne velgerguide for 2021

Nesten helt sikker 2: Tore O. Sandvik vil sikre Ap mot anklager om kaos

Om Ap fulgte Tore O. Sandviks linje, ville det fratatt Erna Solberg et av hennes viktigste kort i valgkampen. I 2009 og 2013 holdt Jens Stoltenberg lekestue med høyresiden, da han påpekte det borgerlige kaoset. Hver gang Stoltenberg så en mikrofon, kastet han seg nærmest over den for å latterliggjøre mangelen på et borgerlig regjeringsalternativ.

I år er hevnen søt. Rødgrønn side har ingen regjeringsalternativer, siden alle de rødgrønne partiene har sine egne og gjensidig utelukkende (og uforståelig kompliserte) oppskrifter på makt. Det er lettere å lese bruksanvisningen til et avansert mikroskop, enn å forstå hvordan regjeringsalternativene på rødgrønn side henger sammen.

Det Tore O. Sandvik egentlig tar til orde for, er å rive av plasteret og åpne for en sentrumsregjering bestående av Ap og Sp. Enkelt og greit. Det tar nabopartiene SV, MDG og Rødt - som alle er i god form - ut av likningen, og fungerer som teflon mot påstander om regjeringskaos.

Nesten helt sikker 3: Om Jonas Gahr Støre følger Tore O. Sandviks utspill er det godt nytt for venstresiden, og dårlig nytt for Senterpartiet

Om Ap skulle gått til valg på en sentrumsregjering ville det gitt Audun Lysbakken helt nye argumenter i valgkampen. Fra da av ville han kunne reise på (videomøte)turné blant landets LO-medlemmer og si at den eneste garantien for en ny regjering som hindrer Høyre og Frp innflytelse i Stortinget, er å stemme på ham. Rødt kunne gjort det samme.

Men Senterpartiet ville ikke lenger vært alene om sitt regjeringsalternativ. Og mye mer av den politiske debatten ville handlet om hvor stor innflytelse Høyre, Venstre og Krf skal få ha om de taper valget. Trygve Slagsvold Vedum ville plutselig blitt nødt til å svare på hvorfor han er så opptatt av å kunne danne flertall med sentraliserings-guruene i Høyre, Venstre og Krf fra sak til sak, framfor å ha en mer styringsdyktig regjering som forplikter seg til mer av Senterpartiets egen politikk. Det er ikke så lett å le bort, selv ikke for Vedum.

Nesten helt sikker 4: Ingenting slår bedre an i norsk politikk enn politikeren som gjenoppstår.

Det er lett å glemme, men lenge var Trygve Slagsvold Vedum ei hoggstabbe for politiske journalister, synsere og bedrevitere. Han tok over et parti nede i gjørma, og en stund så lite ut til å bli bedre. Uansett hva han sa og gjorde i partilederdebattene ventet terningkast to og ufordelaktige karakteristikker fra nedlatende kommentatorer med store tøyterninger på TV. Så oppdaget han sin egen latter, identifiserte regjeringens sentraliseringsiver som hovedfiende, og krydret det hele med en avgiftspopulisme som smertet daværende finansminister Siv Jensen på ukentlig basis. Resten er historie.

Erna Solberg var så upopulær at en av de store «sommerdebattene» i 2009 - like før et Stortingsvalg - var hva som var galt med Høyre. Hun tok over som partileder i Høyre under en av tidenes minst populære regjeringen - Bondevik II - og lenge var det hele en eneste lang lidelseshistorie. Helt til alle plutselig oppdaget den «nye» Erna Solberg i stortingsvalgkampen. Alle elsket comeback-Erna. Allerede i 2009 begynte oppturen som endte med at Erna Solberg ble statsminister i 2013.

Jonas Gahr Støre kan også ha en slik gjenoppstandelse foran seg. Der alt snur - slik som for Trygve og Erna. Der folk begynner å si: «Jo, men er ikke mediene mer strenge med Jonas enn med de andre?». Og: «Han var jo den beste utenriksministeren jeg kan huske». Og: «Nei, når det kommer til et stykke er det jo Jonas jeg vil ha som statsminister». Slike ting.

For det går kappløp i å avskrive Arbeiderpartiet nå, men noe av det fine med å gjøre det helt ubegripelig dårlig i lang tid (og her snakker jeg jo faktisk av personlig erfaring fra mitt tidligere liv) er at det skal mindre til for å framstå som en suksess etterpå.

Dessuten kan det hende at Arbeiderpartiets totale krise akkurat nå gjør oss blinde for at det faktisk er Norges største partiorganisasjon vi snakker om. Uansett hvor ræva målingene til Arbeiderpartiet er nå, består jo det faktum at de - i hvert fall sett utenfra - fortsatt er Norges mest solide partiorganisasjon. Om Arbeiderpartiet innen valgkampen, og mot alle odds, både greier å lande på et forståelig, tydelig politisk budskap som oppleves som viktig innen valgkampen og slutte å ha et internt seminar om strategi…ja, da er det få, om noen, som kan matche Arbeiderpartiets evne til mobilisering.

Det vil i så fall ikke løfte Arbeiderpartiet tilbake til Gro-høyder. Men det vil gjøre Arbeiderpartiet til Norges største parti.

Tore O. Sandviks utspill gjør det vanskeligere for Ap å framstå med et samlet budskap. Det skaper både et inntrykk av intern uro, det svekker partiledelsens autoritet her og nå, og det får debatten til å handle om spill framfor innhold.

Men om Arbeiderpartiet gjør som han faktisk sier, og fjerner en stol fra samarbeidsbordet, skal en ikke se bort fra at det kunne gjort det lettere for Arbeiderpartiet å komme seg ut av nettopp disse problemene.

Kommentarer til denne saken