Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vladimir Putin har ledet Russland, enten som statsminister eller president, siden 1999. Han gikk umiddelbart til angrep på den russiske grunnloven, som i dag er et tomt skall: Det finnes ikke frie valg, uavhengig rettsvesen eller noen politisk opposisjon. De store mediene gjengir Putins budskap. De som kritiserer ham, risikerer livet.
Mens verdens øyne er rettet mot Ukraina, pågår Putins krig mot demokratiet også på hjemmefronten. Det russiske sivilsamfunnet og opposisjonen forfølges. Den mest prominente kritikeren, Aleksej Navalnyj, er i retten igjen i en fabrikkert sak. Han ble i 2020 forsøkt drept av russiske myndigheter; nå risikerer han fengsel til langt ut på 2030-tallet.
I Norge og mange andre vestlige land har lenge behandlet Putin som «pragmatisk og vest-orientert», for å sitere tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik. Putin brakte også en form for stabilitet som sammen med de høye oljeprisene på 2000-tallet medførte bedring i levestandard for de fleste russere, men angrepet på demokratiet ble stadig dypere.
I krigene Putin sendte russiske soldater inn i – Tsjetsjenia, Georgia i 2008, Ukraina i 2014 og Syria i 2015 – ble det begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Men det ble aldri noe rettsoppgjør eller tunge konsekvenser for de ansvarlige. Straffrihet har vært en driver i konfliktene Kreml har startet i Europa og brakt oss dit vi befinner oss i dag.
I det tredje tiåret som diktator framstår ikke Putin som pragmatisk, men mer som en som tror på sin egne løgner. Krigen er en katastrofe for Ukraina og ser ut til være basert på imperialistisk nostalgi mer enn kjølig analyse. Krigen er et forsøk på å skrive om reglene for sikkerhet og samarbeid i Europa, men utgjør også en betydelig risiko for Russland – og for president Putin.
Nittitallets naivitet kommer tydelig til uttrykk under dagens konflikt i Ukraina
Russland er en stat preget av skjevfordeling; ulikheten her er større enn i andre industrialiserte land. Av den grunn sitter russiske myndigheter aldri helt trygt. Siden «oransjerevolusjonen» i 2004, har Ukraina vært en torn i øyet for Putin. Ukraina representerer trusselen om at vanlige folk krever medbestemmelse og sin del av kaka. En gjentakelse av den ukrainske revolusjonen i russiske gater er kleptokratiets mareritt. Men å svare med aggresjonskrig er risikabelt.
Putin er avhengig av støtte hos en russisk elite som har lite å vinne på storkrig. Ukraina er en annen motstander enn hva den russiske hær møtte i Georgia og Syria, og sjansen for harde internasjonale reaksjoner er større nå.
Hvis Ukraina står hardt imot, noe som er sannsynlig, vil kostnaden for den russiske krigsmakten merkes, også i Russland. Hvis Vesten klarer å samle seg om sanksjoner som svir, noe som er mulig, vil den russiske eliten kanskje føle at krigen blir for kostbar. Da kan Putins stilling svekkes og mange ting endre seg raskt i Russland.
Forsvar av det europeiske demokratiet krever en bred dugnad der også Norge må delta, slik regjeringen har understreket. Her er noen tiltak Norge kan gripe til for å vise støtte til Ukraina og kampen for menneskerettigheter.
Vi må ta høyde for at «Den Sterke Mann» mener alvor med det han sier
Oljefondet bør kvitte seg med resten av den russiske porteføljen. Fondet har i dag aksjer i en rekke selskaper i finans- og energisektoren som allerede er underlagt sanksjoner etter forrige runde i Ukraina i 2014. Noen av dem, som Gazprom og Sberbank, er av strategisk betydning for Kreml. Det er uholdbart å ha aksjer i selskaper som indirekte finansierer angrepskrig. En reaksjon fra verdens største fond vil bli lagt merke til.
Som hovedeier bør regjeringen gi et tydelig signal til Equinors styre om å skrinlegge det «strategiske samarbeidet» med Rosneft, som blant annet innebærer mulig utvinning av teknisk krevende ukonvensjonelle oljeressurser på land. Rosneft ledes av Igor Setsjin, en av Putins gamle kamerater fra KGB. Selskapet er Kremls forlengede arm i oljemarkedene.
Tilsvarende bør norske myndigheter vurdere hva som skal skje med den norske virksomheten til Rosneft og Lukoil (et annet russisk oljeselskap som er sanksjonert av USA). Begge selskapene er til stede på norsk sokkel. Som et minimum bør de nektes nye lisenser her. Organisasjonene Norsk olje og gass og NHO, der de russiske selskapene er medlemmer, bør også vurdere om de ønsker medlemmer som finansierer angrepskrig.
Tysklands langsiktige politikk overfor Russland kan føre til en økt risiko for autoritære strømninger
Den nye norske sanksjonsloven gir muligheter til at Norge kan reagere mot enkeltpersoner og selskaper som er ansvarlig for folkerettsbrudd, hvis slike sanksjoner har bred internasjonal støtte. I dagens situasjon bør Norge bruke dette redskapet mot russiske tjenestemenn og selskaper som står bak krigshandlingene.
I tillegg bør Norge ta opp med sine samarbeidspartnere i EU behovet for en internasjonal eller europeisk særdomstol etter mønster av straffetribunalet for Det tidligere Jugoslavia. Situasjonen er så dramatisk at den krever særlige institusjoner. Den internasjonale straffedomstolen har etter seks års etterforskning i Georgia ikke presentert noen tiltaler, og har neppe ressursene som trengs for å takle Ukraina.
Et Ukraina-tribunal vil innebære brudd med straffefriheten som driver Kremls kriger. Jo tidligere initiativet kommer, jo større vil innflytelsen være på kamphandlingene som nå pågår.
Et siste tiltak er å øke støtten ytterligere til det russiske sivilsamfunnet og uavhengige medier. Krigen er basert på desinformasjon og propaganda. Støtte til det russiske sivilsamfunnet og frie journalister vil være avgjørende for å informere russerne om hva som foregår i deres navn i Ukraina. Det vil også være et tydelig signal om at selv om Norge innfører sanksjoner mot russiske myndigheter, er vi ikke i konflikt med det russiske samfunnet som sådan.
