Gå til sidens hovedinnhold

Noe å tro på

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Midt oppe i valgomater, ekstrasendinger og annen kommersialisering av Stortingsvalget slår en tanke meg: Dette er en helt unik mulighet. Man sier det jo ved hvert valg: «Dette er det viktigste valget!» og «det er et retningsvalg!». Det var sant da, og det er sant nå. Forskjellen er derimot at etter valget, etter COVID, da skal vi faktisk tre gjennom lyset i andre enden av tunnelen.

Det kommer en dag hvor covid ikke lengre er en del av våre liv. Hvor lockdown er et falmet ord assosiert med en heller rar tid i mitt (forhåpentligvis) lange liv. Den dagen pandemien ikke lenger har satt sine klør i det norske samfunnet får vi muligheten til å gjøre noe stort: Vi kan skape det samfunnet vi ønsker å leve i.

Høyre har så fint beskrevet at de «vil tilbake til hverdagen», men jeg ønsker meg ikke dithen.

Jeg drømmer om en hverdag hvor hvert menneske kan eie sitt hjem som sitt hjem og ikke som et gissel holdt av banken. Ja, jeg drømmer om et samfunn hvor verdiskaping settes høyere enn arv; et samfunn hvor du ikke defineres av lommebok, bakgrunn, hudfarge, legning eller hvor du ble født.

Jeg drømmer om et samfunn hvor du får friheten til å definere deg selv, uten å bli overkjørt av «det frie markedet». For når en femtedel av alt som tjenes i Norge tjenes av en håndfull mennesker på toppen, hvor ligger egentlig friheten? Den ligger definitivt ikke med den jevne kvinne eller mann i gata; snarere er den å finne hos mennene og kvinnene som eier gatene. Og det er en sannhet at et overveldende flertall av disse hverdagslige milliardærene ikke tjente sine penger selv: De fleste arvet og noen lever fint på andres arbeid. I Høyres Norge lønner det seg ikke lenger å jobbe, for det er rett og slett mer lønnsomt å allerede bare være rik: Da reserveres verdiskapingen til oss andre, vi som ikke kan leve på renter og aksjer.

Heldigvis er det snart valg: I september i år kan vi ikke bare velge retning for de neste fire årene: Vi kan legge grunnlaget for hvordan et samfunn etter covid skal se ut. Det er de som mener at det beste vi kan få til er en retur til en kald, blå hverdag hvor de som styrers viktigste kampsak er enda flere skattekutt til de absolutt rikeste. Det er fullstendig mulig.

Eller så kan vi fortsette på et enormt prosjekt: Sosialdemokratiet. Visjonen om et Norge hvor man får den hjelpen man trenger, den utdanningen man ønsker og kan leve de livene man selv vil. Et tilnærmet klasseløst Norge, med andre ord.

Reisen dit er ikke kort: Skaden Erna sin regjering har gjort er ikke liten og salget av Norge har vært flittig gjennomført. Når man så skal restaurere denne skaden må det gjøres ordentlig. Først når vi har snudd mot riktig retning kan vi ta våre første nye steg på veien mot et fritt, likestilt og solidarisk Norge, ikke lenger bundet av ulikhet og pandemi. Høres ikke det ut som et Norge det er verdt å tro på?

Kommentarer til denne saken