Gå til sidens hovedinnhold

Noen betraktninger om dekningen av tragedien i Kongsberg

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Aftenposten har i dag en artikkel om de ubesvarte spørsmålene etter tragedien i Kongsberg. Der skriver de blant annet: «De to første politifolkene var bevæpnet, og valgte å gå rett inn uten ekstra verneutstyr. Da de ropte til Bråthen, ble de beskutt. Ifølge politiet kom de aldri i posisjon til å skyte. Hvorfor gjorde de ikke det? Hvilke vurderinger gjorde betjentene?».

De lar spørsmålet henge i lufta, og det er vanskelig, gitt konteksten i artikkelen, ikke å tenke at her har betjentene gjort en tvilsom vurdering. Men altså, politiet befant seg inne i en matbutikk og i en matbutikk befinner det seg som regel både kunder og ansatte mellom reolene. Er det da nødvendigvis så merkelig at man ikke kommer «i posisjon» til å skyte? At det ikke er så enkelt å få en klar siktlinje der man ikke risikerer å skyte noen andre enn gjerningsmannen? Hvorfor er premissene de to betjentene arbeidet under ikke tilstedeværende i artikkelen?

«Mens de ventet på en tredje betjent som kom med skjold, rakk Bråthen å flykte ut en bakvei. Det var etter dette at han drepte fem personer», skrives det videre.

Politiet var på stedet etter fem minutter. Jeg vil tro, nærpolitreformen tatt i betraktning, at det er en responstid man bare kan drømme om andre steder i landet. Så i en situasjon som må ha vært fryktelig kaotisk og uoversiktlig greier altså gjerningsmannen å flykte ut av en bakvei. Det hadde selvfølgelig vært ønskelig om han ikke hadde greid det. Men igjen, dette foregikk i blant reolene i en butikk, i et senter der det i tillegg til matbutikken også befinner seg et vinmonopol, muligens flere butikker jeg ikke veit om. Det er tre mulige utganger fra senteret. Det ideelle ville selvfølgelig vært at alle tre utgangene hadde vært dekka, men igjen, veldig mange andre steder ville politiet fremdeles vært underveis.

Videre skriver Aftenposten: «Politiets første patruljer var raskt på stedet, men Bråthen ble først pågrepet 34 minutter etter første varsel. Det skal ha vært totalt 22 patruljer i Kongsberg. Men hvor lang tid tok det før de første patruljene fikk hjelp av flere kolleger? Og hvor kom disse patruljene fra?».

34 minutter høres lenge ut, og det er lenge under et sånt mareritt. Men igjen, hvilke premisser arbeidet politiet under? Området i Kongsberg der tragedien utspilte seg er et gammel trehusområde, det er fullt av stikkveier, snarveier, bakhager og portrom. Det finnes utallige muligheter for å gjemme seg, ta seg fram uten nødvendigvis å bli sett og smette inn et sted om man skulle bli sett. I dét perspektivet kunne vi også prise oss lykkelige over at gjerningsmannen ble tatt etter 34 minutter og ikke etter en time. Har Aftenpostens journalist kostet på seg en tur i strøket eller stilles spørsmålene uten at man har satt seg inn i premissene for politiets arbeid? Spørsmålet melder seg fordi det igjen kan se ut som om disse premissene er fraværende i artikkelen.

Ja, selvfølgelig skal politiets arbeid evalueres grundig i etterkant. Men en sånn journalistisk tilnærming, med en tydelig, men uuttalt skyld-induserende vinkling framstår som en nokså betenkelig måte å gjøre det på gitt at vi veit så lite. Om enn - som det ovenstående forhåpentligvis viser - ikke fullt så lite som Aftenpostens artikkel gir inntrykk av.

Noen hadde tross alt også en forferdelig dag på jobb.

Kommentarer til denne saken