Noen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde gips, så alle kunne se jeg er syk

Deprimert kvinne. Fortvilet. Trist. Desperat. Lys i mørket. Håp.
A woman with depression. 
Foto: Frank May / NTB scanpix
NB! MODELLKLARERT

Deprimert kvinne. Fortvilet. Trist. Desperat. Lys i mørket. Håp. A woman with depression. Foto: Frank May / NTB scanpix NB! MODELLKLARERT Foto:

Av

Hva er det som feiler meg?

DEL

MeningerNoen ganger skulle jeg ønske at jeg hadde gips. For jeg har ingen diagnose. For at alle kunne se at jeg er syk. For at alle har mulighet til å forstå og akseptere at jeg ikke klarer alt. Med en gips hadde alt vært enklere.

Alarmen på telefonen går. Det er tid for jobb… En jobb som jeg er veldig glad i. En jobb som er meningsfull og gir meg masse. Men i dag orker jeg ikke. Jeg har bare lyst til å sove litt lenger. Til jeg bare er litt mer uthvilt… Ta deg sammen! Alle har jo lyst til å sove litt lengre enkelte dager! Kom deg opp og gå på jobb nå! Jeg bestemmer meg atter en gang å gå på jobb, utføre de planlagte møtene og så dra hjem for å hvile. Jeg har jo tross alt hele ettermiddagen og kvelden på meg.

På vei hjem drar jeg innom butikken. I køa ser jeg på ei som jeg gikk på ungdomsskolen med. Uten forvarsel får jeg åndenød. Jeg får ikke nok luft. I et hastverk forlater jeg butikken tomhendt og setter meg i bilen. Jeg regulerer bilsetet bak og setter på en av favorittsangene mine. Takk og lov. Pusten roer seg.

Telefonen ringer. Jeg ser på nummeret. Hvem er det? Etter flere ring tar jeg den. Hjertet dunker i brystet. Jeg blir klam i hendene. Holderpusten et par sekunder. Det er lederen i skolekorpset om spør om jeg kommer på styremøtet i kveld. Jeg hadde visst glemt å gi tilbakemelding… Atter en gang. Ja,selvfølgelig kommer jeg! Jeg kjenner at hodepinen kommer snikende. Men jeg er beredt… Paracet-eska er i lomma. Jeg hiver i meg et par tabletter og fortsetter som at ingenting plager meg.

Klokken er passert 22 og jeg er hjemme igjen. Jeg vrenger av meg klærne. Ingen kveldsmat. Ingen kveldsstell. Ingen kos med mannen. Kroppen skriker etter hvile. Hvile i en seng i et mørkt og svalt rom. God natt lyder det fra meg. Hodet vil så gjerne slappe av og sove, men jeg får det ikke til…

Jeg bråvåkner. Klokka viser 11.07. Flere ubesvarte telefoner fra jobb. Hjertebanken, mageubehaget og kvalmen kommer. Jeg løper på do. Diarè i dag. Jeg forstår det ikke… Hodepine. Magevondt. Kvalme. Vanskelig med å puste. Slitenhet. Plager som har pågått over flere måneder. Ingen funn på verken blodprøver eller røntgen,MR eller CT. Hva er det som feiler meg?

Levd liv setter spor. Kroppen er unik for den gir oss signaler på hvordan vi egentlig har det. Matlyst, fordøyelse,temperaturregulering og søvn er naturlige funksjoner som er viktige i dennesammenhengen. Det at vi kjenner at hjerte banker litt ekstra, at musklene i ryggen eller skuldrene spenner seg litt ekstra, vi holder pusten eller at vi kaldsvetter, er vanlig når hjernen registrerer en påkjenning/belastning.Utfordringen er når disse kroppslige symptomene står over tid. Det er da det kan gå utover helsa og livskvaliteten vår.

Mange har opplevd traumatiske hendelser i livet sitt. Men påkjenninger som er forbundet med dagliglivets aktiviteter, kan også utgjøre en stor belastning for mange mennesker. Små belastninger kan over tid kan værelike belastende som større enkelthendelser. Uansett hendelse og graden av denne,påvirker det kroppen. Kanskje merker vi det der og da. Kanskje kommer symptomene etter uker, måneder eller år. Vi er forskjellige, både i hva hjernen registrer som en påkjenning, men også hvor mye vi tåler før kroppen gir oss noen signaler på at vi må begynne å ta grep.

Vi jakter på en sykdom som kan gi oss svar på symptomene vi har. Vi jakter på en diagnose. Men enkelte ganger får vi ikke svar. Uansett, svar eller ikke… Vi kan spørre kroppen. Vi kan spørre pusten. De gir oss svar. Hvis vi bare gir den rom til å stoppe opp, kjenne etter og lytte.

Det handler om at vi må forstå at det er sammenheng mellom kropp, tanker og følelser. Det handler om å bli bevisst på kroppens signaler og hva de kan være uttrykk for. Det handler om å bli bedre kjent med egne følelser, behov og grenser. Det handler om å puste. Kanskje skal vi heller jakte på den frie og spontane pusten vår…

(En oppdiktet historie, men inspirasjon hentet fra møte med kunder og egen erfaring.)

Artikkeltags