Kan hende burde vi arrangert world cup i Norge. Kan hende gjør vi rett i å avlyse.

Det er ikke det mest interessante spørsmålet. Det vi alle skulle likt å vite er hvor idrettspresident Berit Kjøll er. Mye mulig er hun på et møterom i Helsedirektoratet, ettersom helsedirektøren skrøt av samarbeidet med henne på Debatten i NRK torsdag kveld. Når Bjørn Guldvog ikke er på TV, drikker han kanskje kaffe med Berit Kjøll.

Hva de prater om er ikke godt å vite, annet enn at det åpenbart ikke er idrett. På det området har helsedirektøren i beste fall fått upresis informasjon. Det går i surr for ham i forholdet mellom de forskjellige idrettene, hva som foregår ute og inne, og hvem som driver med barne- og ungdomsidrett og hvem som er i eliteklassen.

Det mener jeg helt oppriktig at han ikke skal kritiseres for. Han har krav på saklig informasjon fra alle bransjer, næringer og sektorer, slik at han har et best mulig grunnlag å gi politikerne råd på. Vi kan faktisk ikke forlange at han skal kjenne hver enkelt næring eller aktivitet til bunns.

Men torsdag fikk han en leksjon, av den tidligere generalsekretæren i Norges Idrettsforbund. Guldvog virket oppriktig interessert og overrasket. Er det sånn det henger sammen?

Det er ikke gitt at politikken ville blitt en annen om han hadde fått dette forklart tidligere, av noen som kjenner norsk idrett, men det ville vært mye lettere å slå seg til ro med vedtakene. Nå er det åpenbart at de bygger på feil premisser, og det har de gjort minst siden debatten om breddefotballen startet, fordi Helsedirektoratet ikke kan ventes å kjenne hver krik og krok i norsk idrett, fordi heller ikke Kulturstatsråden gjør det, enda vi burde vente det av ham (han skryter av at han ikke kjenner Holberg og Hamsun heller, hvis det er noen trøst) – men debatten sporer helt av mest fordi Norges Idrettsforbunds ledelse ikke kjenner idretten.

Det kan den takke seg selv for. Det ansvaret har delegatene på Idrettstinget, som valgte en leder som ville være leder, uten å vite hva hun skulle bruke vervet til. Derfor må den tidligere generalsekretæren hentes inn i studio.

Han kjenner organisasjonen, og han argumenterte godt for hvorfor vi burde tillate mer av både internasjonal elite-, barne- og ungdomsidrett. Det kan være att han har rett. Det kan være han undervurderer risikoen. Men han var i alle fall i stand til å underbygge sine konklusjoner.

Det er mange aktiviteter og bransjer som lider i koronaens tid. Det er ingen som skal ha skylda for det. Men alle aktiviteter fortjener kompetente talspersoner, ikke tillitsvalgte som møter opp på byråkratens kontor for å få beskjed om hva de skal mene.

Idrettspresidentens oppgave er å holde kanalene til statsmakten, både den politiske og den administrative delen, åpen, og å sørge for at meninger brytes. Dagens idrettsledelse er ikke i stand til det. Det har aldri tidligere skjedd. Norsk idretts toppledelse har alltid tidligere snakket godt – og tydelig – med myndighetene.

Når det ikke skjer nå, er det i ferd med å få fatale konsekvenser for idretten, og det oppleves som ille for de det gjelder, men det verste er at vi ikke vet om det må være slik, eller om det blir slik fordi idretten ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv.